HVA SKRIVER EN SOM HAR VÆRT HUSMOR I 18 ÅR I EN JOBBSØKNAD?

Det har seg sånn at jeg plutselig søkte på en jobb. Det kom opp en annonse som så ut til å være midt i blinken for meg, og da sendte jeg avgårde en søknad. Men hva skriver man  på en søknad når man har vært hjemmeværende i 18 år?

Jo, dette skrev jeg:

«Hei, dette ser ut som en veldig passende stilling for meg. Jeg har vært hjemmeværende i 18 år med ansvar for all logistikk, innkjøp, arrangementer, tilrettelegging, rengjøring, matlaging, koordinering. Min stilling som hjemmemamma har gitt meg mange muligheter av utvikling og utdanning når det gjelder å jobbe med mennesker, motivere mennesker og være imøtekommende og ikke minst lede og jobbe i team. Jeg elsker å arrangere fester og å stelle i stand til tilstelninger og jeg er veldig kreativ og løsningsorientert. Jeg kan jobbe bra selvstendig og i team og jeg strømmer til der det trengs. Jeg er også sterk både mentalt og fysisk. Jeg er kristen og tolerere alle mennesker og deres trosretninger og har ingen problem med å jobbe innenfor andres kultur og religiøse retninger. Det er bare spennende.
Jeg er veldig effektiv og får ting gjort. Jeg er utdannet interiørkonsulent og alt med farger og møblering er min store lidenskap.
Jeg håper dere vil ta kontakt med meg. Mvh. Linda Hagen»

Og vet dere hva? De takket for en spennende søknad (pr. mail), og i dag fikk jeg også en telefon fra dem om at de likte søknaden min og ville ha meg til intervju!
Jeg må si jeg ble litt overrasket, men også ikke overrasket likevel.
Overrasket fordi jeg har alltid hørt, og tror fortsatt det gjelder de fleste, at ikke mange vil vurdere en som har vært hjemmeværende i så mange år.
Og jeg ble samtidig ikke overrasket; for hvem kan vel motstå en slik søknad? Jeg har nok av erfaring og kvalifikasjoner kan man si. Jeg har alltid jobbet beinhardt og vet hva jeg er god for.
Og til den stillingen jeg har søkt på vet jeg at jeg passer til. Jeg synes til og med at sånt er morsomt! Alt jeg har nevnt i søknaden er relevant for stillingen.

Det er litt delte meninger her hjemme ang. dette. De fleste vil ikke at jeg skal jobbe.
Noen sier at det er så koselig når jeg kommer å besøker på skolen, noen sier at det er så koselig at jeg er hjemme når de kommer hjem, noen sier at de synes jeg skal være helt tilgjengelig for de små slik jeg alltid har vært for de store, noen spør om ikke jeg heller vil passe på barna, noen synes at jeg bare skal lage mammapizza. Det ville være helt krise hvis jeg skulle jobbe på fredager i allefall!!

Det er en veldig uvant tanke for de fleste her, at jeg kanskje skal være på jobb, ha en jobb, dra på jobb, ikke alltid være her. Det er det for meg også.
Har jeg tid til å jobbe egentlig? MÅ jeg jobbe?
Men altså, det er en deltidsstilling, og egentlig bare en ekstrahjelp-stilling.

Jeg fikk litt lyst på denne jobben og jeg syntes det var utrolig hyggelig at han likte søknaden min. Jeg skal gå på intervju og tenke masse. Og jeg må finne ut hvilke tider og hvilke mengder det er snakk om. Og ikke minst lønn.

Nå har vi fått noe å tenke på her i familien. En ting er sikkert, jeg kommer ikke til å søke barnehageplass! Mannen jobber hjemmefra, så jeg ser liksom for meg at det kan være mulig å trikse litt hvis jeg av og til skal måtte jobbe på formiddager.
Hvis jeg skulle måtte ha barnehageplass til to stk, så ville jeg jo ikke sittet igjen med så mye penger likevel. Og jeg vil jo helst ikke ha barna i barnehage.

Vel, dette blir spennende å finne ut av.
Det hadde jo vært litt deilig for meg å på en måte få en «pause» også. Jeg trenger det mer enn jeg trenger en jobb for å være ærlig. En sånn hyggelig liten jobb kunne vært akkurat det jeg trengte av pause fra den travle heldøgnsjobben min 🙂