Skal du vær hjemme med barna eller ikke? Det er jo så dyrt! Du går glipp av inntekt.
Jeg hadde vært hjemmeværende i 23 år, da jeg begynte å jobbe. Først jobbet jeg som lærer i ett år, så ett år i barnehage og til sist som BPA i 8 mnd. Det var mange gode erfaringer og jeg møtte enda fler gode mennesker.
Følelsen av å være utilstrekkelig
Etterhvert befant jeg meg i den situasjonen at jeg følte meg dratt i alle retninger, hadde ikke nok tid til å ta vare på familien min.
Men kan ikke mannen gjøre det? – kan man kanskje tenke. Og jo, han kan det og han gjør jo det. Men han er også veldig opptatt. Når jeg var borte på jobb, så var det jo han som gjorde alt av kjøring av barn hit og dit i jobbtiden sin. Noe som medførte at han måtte jobbe utover kvelden.
Det var ikke bare frakting av barn som gjorde at jeg følte meg dratt i alle retninger. Barna har også behov for andre ting, som samvær, samtaler, hjelp til skolearbeid, shopping osv.
En dag etter å ha følt meg utilstrekkelig lenge, rettet jeg på meg selv og sa: «Det er jo ikke du som ikke strekker til, det er TIDEN!»
Barna var aldri too much
Det er så altfor lett å føle seg utilstrekkelig. Jeg har alltid praktisert det sånn at når det føles som om barna er too much, så er de aldri egentlig det. Da er det heller noe annet som må justeres på. Da må man se på tidsbruken og se om det ikke er noe man kan kutte ut eller redusere.
Denne gangen ble det tydelig for meg at jobben gjorde at det ble en uutholdelig situajson. Men man kan da ikke kutte ut jobben? De fleste kan jo ikke det. Eller kan de det?
Opp igjennom årene er det mange som har henvendt seg til meg med den samme problemstillingen. De er i jobb, men ønsker å være hjemme med barna. Hva skal de gjøre? Hvordan kan de få til det? Hvordan får jeg til det?
For det første så var jo jeg hjemme fra starten av. Dermed hadde vi ikke det store huslånet å nedbetale. Vi har ikke hatt de nyeste bilene, de dyreste feriene osv. Men vi har hatt all tiden sammen. Jeg har fått med meg det første skrittet til alle barna og det første av alt de har gjort. DET er ubetalelig!
Da jeg begynte å leke med tanken på å si opp jobben, ble jeg både glad og engstelig. Men hvorfor ble jeg så engstelig? Man blir jo så avhengig av de pengene og tror man ikke kan klare seg uten.
Alt har sin pris
En annen ting jeg tenkte på, var at alle andre jobbet jo. Hvorfor kunne ikke jeg gjøre det, eller klare det?
Men det slo meg at alt har sin pris. Det er ikke det at jeg ikke klarer det. For det gjør jeg. Det handler bare om hvilken pris man er villig til å betale. Alt har sin pris. Det å jobbe har sin pris: Alt du går glipp av med barna. Stress.
Å ikke jobbe har sin pris: Stress over penger, stress over fremtiden og flere ting kan du sikkert komme på selv.
Det er helt sikkert ulike faktorer under hvert alternativ for alle. Man må bare finne ut hva som er verdt det for seg selv. – Hvilken pris er du villig til å betale?
Jeg sa opp jobben
Jeg endte med å si opp jobben min og nå har jeg vært hjemme siden 1. juni. Og jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg skulle hatt tid til å jobbe utenfor hjemmet.
Men hvis det blir sånn at jeg trenger å drive inn litt penger, så kan jeg ta noen vakter i barnehage, som jeg gjorde før. Det deilige med det, er at det er en koselig jobb og jeg styrer det selv på den måten at jeg bestemmer selv når jeg jobber. Hvis vi f.eks. planlegger en ferie, så kan jeg jobbe litt og tjene inn de pengene vi trenger til det. Det føles så mye bedre for meg enn å ha en fast jobb akkurat nå. Det jeg har aller mest lyst til, er å skrive og selge artikler, noe jeg er litt i gang med allerede.
Det er greit å roe ned
Det er helt greit å ville ha et litt roligere liv. Det er helt greit å hoppe av hamsterhjulet og skape en annen situasjon for seg selv og sin familie hvis det føles bedre.
Livet går fort, men ikke såååå fort. Du rekker å være hjemme med barna og så jobbe senere. Du rekker til og med å ta en utdanning både en og to ganger. Alt må ikke skje på en gang. Det er mulig å ta det etter hverandre.
Du må bare finne ut hva om er verdt det for deg.
