Her er dagens lille (store) klagesang: Nå er et meget travelt semester over og jeg kan senke skuldrene bittelittegranne. Først nå som jeg kan senke skuldrene merker jeg hvor sliten jeg er nå, som et resultat av et halvår som har krevd mye av meg. De første 3 månedene (aug, sept, okt) kjørte jeg barna til skolen hver morgen. De minste 3 måtte jo også være med, så jeg måtte ha alle 6 klare. Da var det opp 0600. Og hente de igjen kl 1400, med alle kampene det av og til medfører å få 3 stk barn ut i bilen. (Jeg vil sitte DER, jeg vil heller plukke blomster i naboens hage, jeg vil kose den katten der borte, jeg bil ha med tigeren min, jeg er tørst, du er dum, osv). Og kampene hjem fra skolen etter å ha hentet de 3 eldste (Jeg vil ikke sitte ved siden av henne, jeg vil ikke ta på meg sikkerhetsbeltet, han tråkka på meg – mamma kjeft på han, osv).
Så var det trening da. Alle trener jo Taekwondo hos oss, så drakter må på og negler klippes, håret settes opp, og vannflasker fylles opp (hvor nå enn de er..) 3 dager i uken er det kjøring til og fra dojangen, for de trener ikke på samme parti alle sammen.
Leksene må vi også igjennom, så klart. Det går vel ok. Men det er bare ikke alltid så greit å få konsentrert seg med å hjelpe noen når de små flyr rundt og jeg samtidig lager middag. En perfekt leksetid finnes ikke, tror jeg. Noen ganger er det best mellom 21 og 22 når de små sover, da kan vi sitte i fred med de største, selv om det egentlig er leggetid da. Men, men.
Jeg trener jo på Spenst også, helst 3 ganger i uken (yeah right..ikke noe i veien med ambisjonsene i alle fall..hm). Har med de minste. Men de vil jo ikke dra derfra for det er jo så gøy der. Men jeg har jo husarbeid, da…ellers skulle jeg gjerne trent et par timer, jeg.. Men etter hvert fant jeg ut at jeg bare måtte fryse medlemsskapet. Det begynte å bli litt for mye jeg skulle drive med.
Har også kommet frem til at skolebarna begynner å ta buss hjem fra skolen, selv om det tar dem 2 timer…uff…men hvis ting skal fungere for meg må jeg kutte ned på aktiviteten her… Jeg får jo aldri tid til å pusse opp, noe som er veldig frustrerende for meg. Det er en så stor lidenskap som jeg elsker å drive med!
På toppen av det hele så har babyen ikke sovet hele natten dette halvåret, jeg har vært så ekstremt trøtt at jeg ikke har kunnet sette meg ned, for da hadde jeg sovnet. Og det går jo ikke, da blir jeg bare enda trøttere, for jeg rekker ikke mer enn å duppe av litt, så er det ett eller annet som foregår her. Best å følge med hele tiden. Dessuten ar han meget aktiv og jeg må bare passe på at han ikke river ned alt mulig, eller sprenger høyttalerene i anlegget her. Det står på pianoet, og han er rett som det er oppå der og skrur og trykker. Merkelig at han enda ikke har falt ned derfra… Jeg får egentlig ikke gjort noe særlig når han er våken.
I går kveld var jeg bare så lei og så trøtt at jeg tenkte jeg trengte litt shopping. Jeg har tross alt kommet ganske langt på rommet til Mia nå, så det er på tide å sette i gang med detaljene. Så jeg dro ut på shopping. Dvs. jeg kjøpte maling! Hurra! Resultatet skal jeg nok vise frem når jeg engang kommer i mål. Fargegjengivelsen er ikke helt nøyaktig på skjermen, men…er det ikke en utrolig søt og livlig og glad farge? Akkurat som Mia!
Da jeg kom hjem fra shopping, la jeg barna mens jeg trente. Ja for da jeg var ute på shopping traff jeg en kjenning som lurte på om jeg var gravid. Og NEI, jeg er ikke gravid, ikke spørr om det, vær så snill! Jeg VET jeg er litt større enn vanlig nå. Det kan komme av at jeg ikke har hatt tid til å tenke på meg slev på lenge… Jeg jobber med saken!!!
Til slutt sov alle sammen, og jeg gikk den vanlige runden for å sjekke at de hadde dyne over seg, at lysene ikke stod på, at det ikke var for varmt eller for kalt i rommene deres, at det ikke lå så masse leker på gulvet de kunne snuble i hvis de våknet og ville komme til meg på natten, at ingen ladere til diverse elektroniske ting stod i stikkontakten.
Der ligger de, mine dyrebare skatter, så vakre at jeg må felle en tåre, og tenker at jeg er verdens heldigste mamma. Det er ingenting annet som kunne gitt meg større glede enn å få være sammen med dem hver eneste dag. Alt er verdt det <3
Men de skal nok få fortsette med å ta bussen hjem fra skolen:-)
Kjære Linda! Et fantastisk godt innlegg. Det er godt for oss, dine beundrere, og lese dine tanker på både godt og mindre godt. Vi er flere som deler din frustrasjon, selvom vi ikke har 6 barn, men bare 2 🙂 Du er et godt menneske, en god mor og kone, og ikke minst en god skibent! Keep up the good work, and hang in there! Gleder meg til å lese flere inspirerende innlegg. Klem fra Heidi
Takk skal du ha Heidi! Ja, det er helt sikkert at alle kan bli litt slitne av og til. Greit å få ut litt frustrasjon også, faktsisk:-) Takk for gode ord og god oppmuntring! Stor klem!
MEN så er du verdens beste kone, mor, terapeut, kokk, renholder, sjåfør, organisator og masse annet jeg i farten ikke kommer på og da, med et smil som kan stoppe en hel verden!
Ikke uten grunn jeg valgte deg! <3
Takk snille mann! kos og suss!