Jeg kunne ikke ha vært mer sammen med dem!

Jeg kunne ikke ha vært mer sammen med dem.
Opp igjennom årene har mange mennesker sagt til meg, fordi jeg aldri har kunnet bekrefte at: «Nei, nå skal jeg ikke ha flere barn», at «Ja, men de skal jo følges opp også, og du skal jo ha tid til dem!». Som om det er noe jeg ikke har tenkt på! Jeg har følt meg provosert av slike uttalelser noen ganger. Det er jo nettopp derfor jeg har lagt opp livet mitt slik jeg har gjort, for å kunne vie nesten all min tid til barna. Mange sier: «De må jo alle få oppmerksomhet, de må bli sett og du skal ha tid til alle sammen!»

For å svare de som sier dette:
Jeg kunne ikke ha vært mer sammen med dem!

Alle får den oppmerksomheten de trenger. Det trenger ikke absolutt å være jeg som hele tiden gir oppmerksomhet. Det er ikke alltid jeg som må komme løpende til for å trøste eller hjelpe. Når vi er så mange, er det også mange som kan hjelpe til. Når 4-åringen slår seg, kan det være 7 åringen eller 11- eller 12 åringen som hjelper henne.
6-åringen kan legge 2-åringen og lese bøker for ham. Hun kan trøste ham og synge for ham. Eller hvem som helst av de andre kan gjøre det. Han er en svært tilfreds og overlykkelig liten tass.

Tenk så heldig han er! En ting er at mammaen hans er der for ham hele tiden og uttrykker gode følelser for ham, gir han bekreftelser på at han er elsket og blir tatt vare på og at han kan føle seg trygg. Men det er også 7 andre personer her som gjør det samme. Tenk hva det gjør med selvfølelsen hans! Alle blir glade for å se han, vi ler av han og koser og leker med han. Det er alltid noen som elsker han som er med han.
Det er også veldig fint for de eldre søsknene å ha noen å ta seg av. Vi trenger alle som er her. Alle har en viktig funsjon. Alle må hjelpe til for at ting skal fungere.

Det var dette med tid til alle.

Det er såklart litt mindre tid til skolebarna, for de er jo på skolen hele dagen. Men ingen av dem har gått i barnehage. Det har jeg ikke hatt behov for, og de har jo hatt så mange søsken at de alltid har noen å være sammen med.

Vi prøver å få til at alle barna skal ha Pappa-dater, siden han er den som er fraværende fra hjemmet så mye pga jobb. Vi har ikke så mye ekstra tid, så det gjelder å bruke den tiden som er. Mannen min jobber i Oslo, og ofte har han et jobboppdrag i Oslo på lørdager også. Da tar han med seg ett eller to barn og gjør noe hyggelig med dem samtidig.

De får en togtur og de kan prate sammen og de finner gjerne på noe i Oslo, som å ta en tur på Opera-taket eller noe. På disse turene har han med en av de store og en av de små, en jente og en gutt eller to jenter. Han tar med to som ikke alltid henger sammen sånn at de får mulighet til å dele en liten opplevelse bare de, uten innblanding fra de andre. Dette er veldig attraktivt for barna, og det er alltid noen som vil være med.

Når jeg jogger tar jeg gjerne med gutta på det. De små er for små til det, dessuten er jeg jo sammen med de små hele dag alikevel. Men gutta er veldig sporty og de henger på, eller rettere sagt så er det jeg som må prøve å henge på dem:) Blir de for slitne, tar jeg dem på ryggen og får litt ekstra belastning. Ett sted i skogen pleier vi å brekke pinner og store greiner ved å legge de horisontalt over to avhogde høye trestubber. Vi brekker de med spark. Da får vi samtidig øvd oss i spark (vi trener jo Taekwondo).

Gode samtaler på sengekanten

6-åringen er ikke den flinkeste til å legge seg. Det tar mye tid. Men istedenfor å klage over at det tar sånn tid, så kan vi bruke den til egentid med henne. Vi har mange gode samtaler på sengekanten hos henne, og masse masse kos!

12-åringen er veldig ansvarsfull og er endel barnevakt nå. Vi passer på så hun ikke føler seg så liten, og prøver å passe på så hun føler seg verdsatt. Hun har fått det største rommet, hun får ha mye overnattingsbesøk. Hun er med pappa på konserter innimellom og hun liker veldig godt å se på tv sent sammen med oss i helgen. Av og til tar en av oss henne med på kino.

Vi er bevisste på at alle skal ha en pappa-date relativt ofte. Det har 3 fordeler: Jeg får litt avlastning, han får mer tid med barna, og de får mulighet til å prate fritt. Da legger vi grunnlag for et godt forhold som garantert vil komme veldig godt med når de kommer i tenårene.
Man vet aldri når et barn har en bekymring eller noe spesielt å fortelle. Derfor jeg er veldig glad for at jeg er tilgjengelig hele tiden.

Men får du gjort det DU har lyst til da, Linda? Godt spørsmål. Og svaret er enkelt: Det er jo nettopp dette jeg vil…såeee JA! Selvfølgelig vil jeg masse annet også. Jeg har en stor lidenskap for interiør, og jeg liker å scrappe og trene og jeg har etpar påbegynte bøker jeg har en stor drøm å en dag få gitt ut.

Men, alt til sin tid. Alt det andre der finner jeg tid til innimellom. Jeg skal innrømme at jeg av og til blir svært motløs og det føles som om jeg aldri får gjort noe som er bare for meg. Med tiden har jeg lært meg å benytte øyeblikkene og å senke mine egne forventninger til hva jeg skal få gjort. Noen ganger får jeg gjort masse og da gleder jeg meg veldig over det, inntil neste gang anledningen byr seg.

Jeg har hørt rykter om at barna en dag er blir store, det både gleder jeg meg til og gruer meg til. Jeg gleder meg til å få mer tid med mannen min og til å gjøre alt det jeg ikke får tid til nå, men jeg gleder meg mest til å høste gledene av en stor familie. Jeg ser veldig frem til barnebarn når den tiden kommer.

Jeg gruer meg meg til at de blir store, for jeg koser meg så veldig med det livet vi har nå, og skulle gjerne fryst tiden. Min mor sier til meg at jeg må kose meg masse nå, for dette er det jeg kommer til å savne mest når jeg blir «voksen». Det tror jeg på, derfor koser jeg meg maksimalt og stresser ikke så mye med alt jeg ikke får gjort, det er stunder jeg får gjort det litt og etterhvert vil det bli mer tid. Men nå, nå er jeg først og fremst mamma!

På tur ved hytta. Pappa og Mika.