Jeg er av og til mismodig

Av og til blir jeg mismodig. Når jeg ser rundt på alle de manglende karmene rundt dørene i gangen, når jeg ser på veggene som kunne trengt et nytt strøk med maling, når jeg ser at det mangler taklister, når jeg ser at ytterdøra fortsatt ikke er blitt byttet ut (den er knust og teipet litt med gaffateip), når jeg ser på badet som er trangt og ser ut som det er fra 70-tallet (men det funker iallefall), når jeg ser den trange gangen som krever svært smarte løsninger for å få plass til alle sko og jakker (og barnevogn), da blir jeg noen ganger mismodig. Det hadde ikke behøvd å være sånn. Hvis jeg hadde jobbet og tjent penger jeg også, så kunne alt dette vært fikset lett som bare det. Kanskje. Jeg tror det. Jeg kan gå rundt i noen dager å være misfornøyd og mismodig og synes alle andre som her et tipp topp ferdig hus er smarte og heldige.

Men så kommer jeg på det. Jeg kommer på det når jeg danser med en liten gutt klokken 10 på dagen. Han strekker armene mot meg og vil jeg skal svinge ham rundt og rundt. Da smiler han og ler. Jeg kommer på det når jeg har en koselig lunch med Lilli på verandaen kl 11 på dagen, og når jeg ligger sammen med Eskil i sengen min kl 12 rett før han skal ha formiddagsluren sin. Da koser vi oss så mye at det nesten ikke går an. Han liker at jeg legger han på føttene og lar han fly, før jeg plutselig slipper han ned igjen og klemmer han hardt mens jeg blåser ham i halsgropa. Jeg kommer på det når jeg brer dyna over en smilende liten gutt som liker å hvile seg. Jeg finner hesten (kosedyret hans) og smokken og bøtta med biler, gir det til ham og han vinker til meg når jeg går ut av rommet. Jeg kommer på det når jeg ser de fine perlefigurene vi lager, og de fine smykkene av trekuler som Lilli og jeg driver med noen ganger når Eskil sover. Jeg kan også huske alle kosestundene med Julian da han var liten og storesøster hadde begynt på skolen. Da det bare var han og meg og Elias som var baby. Alle turene vi gikk, de små hendene jeg holdt. Jeg husker så tydelig en tur jeg hadde med Elias. Vi gikk på gangfeltet og snakket om hvor koselig det var å holde hverandre i hånden. Hånden hans var så liten, har var 3 år. Jeg kan ennå huske hånden hans da han var så liten. Jeg holder hånden hans så ofte jeg kan og kjenner den vokser. Den er like god å holde nå, men bare litt større. Jeg holder hånden til de andre også. Når vi kjører bil, holder jeg hånden til den som sitter ved siden av meg. jeg husker jeg pleide å ha «miniskole» hjemme med Silje før hun begynte på skolen. Den gangen hadde jeg også dagbarn, så de var også med. Vi gjorde masse morsomt. Blant annet så satte vi en kurv på gulvet og alle prøvde å kaste en bamse oppi kurven. Vi hadde morsomme sangleker og danset mye ballett. Silje elsket å kle seg opp i flotte kjoler og ballerinautstyr. Da Julian ble født åpnet en ny verden seg for henne. De var sammen dag og natt og de koste, lekte, kranglet,og lekte og koste og spiste og leste – sammen. Da Elias ble født var de helt i ekstase. Nå gjorde de alt sammen sammen med ham også. Jeg trykker alle de søte og morsomme minnene til meg og priser meg lykkelig over at jeg kan være hjemme med barna og ikke gå glipp av noen ting. Og brått så bryr jeg meg ikke om alt det som av og til gjør meg mismodig. Jeg tenker ikke på det lenger.

Hvorfor skulle jeg ville gjøre noe annerledes? Hvorfor skulle jeg være ute i jobb når jeg ikke må, bare for å ha karmer og lister og et tipp topp bad akkurat nå?
Jeg vil ikke gå glipp av noen ting fra barnas oppvekst, jeg vil få med meg alt. Jeg ville ikke gjort noe annet i hele verden akkurat nå. Det er her jeg trengs mest og det er her jeg vil være.