For en liten stund siden hadde jeg besøk av en journalist fra Foreldre og barn som snakket med meg om søskenkrangling. Jeg har god erfaring med det og har mine meninger, triks og oppfatninger om det.
Jeg prøver å ikke gripe inn i en krangel (for fort), men lar barna få rom og tid til å klare å fikse opp selv. Dette vet de at jeg vil de skal gjøre, og noen ganger kommer de til meg og sier stolt at de klarte å bli venner igjen helt selv! Da blir jeg glad da!
Jeg tenker også at det må være rom for alle typer følelser, og at de ikke trenger å føle seg slemme hvis de er sinte på en av søsknene sine. Da snakker vi sammen heller.
Jeg opplever relativt lite krangling blant min ungeflokk. Noe er det hver dag, men til tross for at de er så mange synes jeg ikke det er overveldende mye krangling.
Dessuten må vi foreldre tåle litt sånt. Det er naturlig og barna lærer mye gjennom det.
Når ting utarter seg, må man selvsagt gripe inn, men det er viktig å gi barna tillit til at de kan ordne opp selv.
Jeg kan for eksempel komme inn i et rom hvor jeg hører at det er en krangel, så sier jeg til dem: «Jeg vet ikke hvorfor dere krangler, men jeg er sikker på at dere kan klarer å løse dette uten denne kranglingen. Nå går jeg og ordner noe annet i noen minutter, så kommer jeg tilbake og ser hvordan det går her». Oftest har de fikset opp. Dette gjelder fra 4-5 år og oppover. 5-åringen kan lære 2-åringen å bli venner igjen, men han trenger hjelp til det, han kommer gjerne ikke på det selv. Men når 5-åringen vil bli venner igjen med han, er han ikke sen om å gi henne en klem.
Slåssing forekommer kun fra 5 år og nedover, og da er det kun snakk om dytting, eller mild slåing og sparking, eller klyping og særlig kloring fra 2-åringnen sin side (han har merket at vi ikke liker de skarpe neglene hans). Barna over denne alderen slåss så og si aldri. Guttene er faktisk bestevenner. Her en dag var den yngste av de med en kompis hjem. Om kvelden lå jeg litt hos han før han sovnet, og da fortalte han at mens han var hos kompisen sin tenkte han på storebroren sin og lurte på hva han drev med når de ikke var sammen. Så søtt!
Så kult! Jeg abonnerer, så bladet kommer i posten uansett om du vil eller ikke ;)… Gleder meg!
hehehe, ja vel da:) Da kan du glede deg til å se meg, haha! ja, og barna da:D
Min er faring i søskenkrangel er nesten fraværende. Men jeg har noen filosofiske tanker om det, om krangling generelt fra toåringers kamp om en leke til store verdenskriger:
Det har sin opprinnelse i konseptet om eierskap. Mitt, ditt, osv. Men det er egentlig bygget på en løgn. Vi eier ikke engang oss selv. Og det går ikke an for et menneske å eie et stykke jord, f.eks. Jorda var det lenge før det mennesket kom og kommer til å være der lenge etter at det mennesket har forsvunnet. Det går an å ha ting og bruke dem og elske dem, men det er egentlig ikke mulig å eie ting. Ikke personer heller. Ikke seg selv engang. Vi er noen annen sine redskaper,
nemlig den som skapte oss og satt oss her.
Uten ideen om eierskap finnes ikke depresjon (tap av noe man eide eller kunne/burde eid) eller bekymring (angsten for å miste noe man eier) eller krangling (uenighet om eierskap) konkurranse (om å eie mest) misunnelse (over at andre eier mer) eller makt (fordi noen eier mer) ect..
Små barn er jo ikke så inndoktrinerte i kulturelle løgner som vi voksne er gjennom et lengre liv med propaganda fra alle kanter. De er mer åpne for tanker om f.eks. at vi ikke eier tinga.
Jeg liker å studere nomadiske kulturer som samene (Var i Finland nå i januar :), indianerene, aborginerene ect, som levde i helt andre tankeganger enn vi. Kjøpte en bok i Finland med gamle samiske ordtak, fordi jeg er interesser ti å lære hvordan de tenker siden de er umulige å få ut av fatning. Samene har liksom referanse sin et helt annet sted enn oss vanlige (veldig forenklet sagt da). Etter krigen kom f.eks. en nordmann løpende ut på vidda og ropte «KRIGEN ER OVER! KRIGEN ER OVER!» og så sa den ene samen til den andre «Åja, kæm som vainnt?» …..
I Norge sier vi Borte bra men hjemme best. I England sier de Home sweet home. I lappland sier de «Det er bedre å være på reise enn å komme fram». De var nomader fra gammelt av, eierskap var ikke endel av deres kultur. Det er kjempeinteressant.
Vi stammer jo fra samer, flyttsamer. Det er kanskje morsomt for ungene å høre om. Og de kan se på Pocahontas, der hun synger «Du tror du eier jorden som du står på, med døde ting du tar i kongens navn….» osv, og Avatar er en flott film med dette perspektivet. Sånn at helt små barn kan begynne å bli befridd fra kulturenes løgner om eierskap, -sånn at krangling blir oppløst.
Hva trur du? 😉
Hehe, mye å tenke på du kommer med her. Søskenkrangling handler også om at når man er uopplagte og har kort lunte, skumper borti og så blir noen sure og noen sitter på feil plass, og så er det i gang…
Vi har også forholdvis lite krangling tross alt, men noe forekommer og jeg tror det er naturlig. Det blir mindre konflikter jo eldre barna blir, for de blir veldig flinke til å løse konflikter og unngå. Vi snakker veldig mye om å unngå kranling. Men krangling er jo også er vidt begrep. En liten uenighet er ikke helt det samme som en krangel, så man har ulike preferanser på hva en krangler er også.
Du er så flink og smart du gry! Skulle ønske du hadde en blogg hvor du fremla alle de smarte tankene dine som kanskje de fleste ikke tenker. Ha en fin dag!
Ja, ikke sant: «Det er MIN plass!!» og så er krangelen et faktum…. Jeg vet ikke hva jeg definerer som det ene eller det andre, jeg ser det egentlig som det samme kanskje, bare i ulike grader. Håper jeg får titte i bladet når jeg kommer på besøk 🙂 Har ikke tid til å blogge, selvom det var morsomt den gangen jeg hadde den avisspalta, men takk for komplimentet (selvom jeg ikke føler meg så plagsomt smart). Eller jeg har jo faktisk en blogg, som jeg ikke husker åssen jeg kommer meg inn på, haha. Er nok ikke så strukturert som deg 😉
Hahah, er du logget inn som datteren din igjen nå Gry?hehe