En minneverdig drøm

Jeg hadde en veldig fin og spesiell drøm for noen dager siden som gjorde veldig inntrykk på meg, derfor vil jeg dele den med flere:
Jeg gikk hjem fra et sted, og gikk en vei jeg aldri hadde gått før. Jeg la merke til et lite rødt hus med veldig mange skulpturer utenfor. Noen hvite og noen malt. Det var ikke figurer som troll og nisser, som man forbinder med hageskulpturer. Det var figurer av kjente disneyfigurer og mange figurer fra barnefilmer. Det var Woody, Blinken og prinsesser.

Jeg gikk inn i det lille forundelige huset, nysgjerrig på hvem som bodde der inne. Jeg kom inn i et nydelig barnerom som tilhørte en liten jente. Det var et vakkert rom med fin tapet og en fin seng. Den lille jenta satt på enden av sengen og foran henne på gulvet stod det en stor maskin. Det var også flere figurer på rommet hennes. Noen malt og noen hvite. Det var også masse frukt i gigantstørrelse som var laget på samme måte som alle figurene. Fisker var det også blitt laget.
Det var hun som hadde laget alle de flotte figurene med den store maskinen hun hadde på rommet sitt. Det var også hun som malte dem.
Jenta hadde Down Syndrom. Hun var jevngammel med en av mine egne jenter og ikke så ulik. Hun så på de samme filmene og gikk i første klasse.

Jeg satt der inne hos henne veldig lenge. Vi sa ikke så mye. Jeg så på figurene hennes og på rommet hennes. Hun hadde kjempemange barnefilmer, så jeg antok at det var der hun fikk all inspirasjonen fra til å lage alle figurene sine. Jeg tenkte vi kunne se en film sammen, siden hun så opplagt likte filmer. Men det ville hun ikke.

Jeg tenkte at flere burde få se alt hun hadde laget, hun burde bli oppdaget, hun kunne tjene masse penger på de figurene, de var jo fantastiske. Jeg tenkte på hva jeg kunne gjøre for henne, for jeg følte med så utlistrekkelig for henne. Kanskje jeg kunne arrangere et møte med en av heltene hennes?
Jeg spurte henne: ”Hvem vil du treffe”. Hun så rett på med og sa med det mest oppriktige og takknemlige ansiktet: ”Treffe? Men jeg traff jo deg”.

Så begynte vi begge å gråte. Jeg strøk henne over håret.
Jeg hadde ikke trodd at JEG kunne gjøre denne forskjellen for henne. Jeg var ingen viktig person, jeg bare var hos henne og likte å være der. Hun fikk litt av min tid og oppmerksomhet.

Det slo meg at det kanskje ikke stemte at hun var så glad i filmer som jeg først trodde, det var bare det at hun måtte fylle all den ledige tiden med noe. All tiden som ikke ble brukt til å gjøre ting som alle andre barn gjorde. Den ensomme tiden måtte fylles med filmer og skulpturer.

Jeg hadde ikke lyst til å gå fra henne, men jeg måtte hjem til mine egne. Vi måtte si ”hadet” og hun spurte: ”Får jeg se deg igjen”? Jeg svarte ”Ja, jeg kommer tilbake”.
Hun ville ikke ha store opplevelser, treffe store personer, og var ikke interessert i penger for figurene sine. Det hun hungret etter var tid og oppmerksomhet. Med andre ord: Kjærlighet.

Jeg tenker at man kan overføre dette til alle barn. Å vokse opp å mangle dyre ferieturer og dyre leker er ikke egentlig noe tap. Men å vokse opp uten (nok) kjærlighet vil gi dype sår som preger dem hele livet.
Man kan også overføre dette videre til alle mennesker. Vi må ikke glemme noen. Vi må huske på å ikke glemme noen. Hvem som helst kan gjøre en forskjell for noen ved å gi litt av sin tid og oppmerksomhet.