Det er kanskje en av de dagene jeg husker aller best fra videregående, den dagen i samfunnsfagstimen da læreren skjelte meg ut foran hele klassen. Jeg husker ikke hva temaet vi snakket om var den dagen. Jeg var som regel aktiv i timene og lå på en sterk 5-er i faget.
Læreren spurte oss hva vi ville bli da vi ble store. Det kom mange forskjellige svar, og så spurte han meg og jeg sa som sant var at jeg ville bli mor og være hjemme med barna mine.
WHAT???????
Læreren ble tydelig provosert av mitt svar og spurte høyt hvorfor i alle dager jeg i det hele tatt gikk på skolen!!??
Jeg ble helt satt ut og var helt uforberedt på dette. Mange lo.
Jeg svarte dumt nok en gang: «Jeg kan hjelpe barna mine med leksene». Det var alt jeg fikk sagt og det var det dummeste han hadde hørt. Resten av timen lå jeg med hodet ned i armene over pulten og jeg dro hjem etter den timen. Ja, jeg «skulket» resten av den dagen og dro tårevåt hjem.
Jeg gikk rett til pappa sitt kontor i kjelleren og fortalte hva som hadde skjedd. Pappa ringte til skolen umiddelbart og klagde på lærerens oppførsel. Det var ikke den første henvendelsen skolen hadde fått på denne læreren.
Neste samfunnsfagstime var jeg ikke like aktiv. Etter timen, ba læreren meg om å bli igjen. Da sa han unnskyld for sist gang. Men det ville han ikke si foran hele klassen.
Jeg tror at holdningene til denne læreren deles av mange og at det i stor grad påvirker unge sinn. Unge får dette direkte eller indirekte prentet inn i hodet.
«Du gjør ikke noe samfunnsyttig ved «bare» å være hjemme. Du sløser bort talentene dine og kunnskapene og ressursene dine. Du kaster bort skolegangen din, og du er ikke viktig for noen».
Jeg hadde mange tanker om hva jeg ville jobbe med når jeg ble stor. Men mest av alt ville jeg bli mor og ha en familie og ta vare på barna og familien. Jeg har aldri sett for meg å levere mine fremtidige barn i barnehagen for å dra på jobb selv. Jeg ville bli mor jeg ville være der. Det var min største drøm og den ble latterliggjort allerede som 16-åring av en lærer foran hele klassen.
Men slike holdninger har ikke stoppet meg, men snarere gjort meg enda mer bevisst. Det ER dette jeg vil og jeg vet at det er det aller aller viktigste jeg kan gjøre. Andre kan mene hva de vil og synes jeg kaster bort både det ene og det andre. Men jeg har ennå tilgode å høre noen si at de brukte FOR mye tid på familien. Det går ikke an å kaste bort tid på familien, det har jeg aldri hørt før.
Det er som om enkelte mener at livet stopper opp når man får barn, at da utvikler man seg ikke mer, man lærer ikke mer, alt stopper opp og du står på stedet hvil.
Sånn er det ikke! Å være hjemmearbeidende gir deg masse mulighet til å studere hjemmefra.
Jeg bruker alle mine evner og egenskaper til å være en god mor for mine barn. Jeg mener ikke at alle må være hjemme for å være en god mor. Jeg også skjønner at vi vil forskjellige ting. Det er greit, iallefall hvis man vil noe ute i samfunnet. Om det man vil er å være hjemme er det tydeligvis ikke like greit for mange. Det synes jeg er kjempemerkelig.
For meg er det ganske kunstig og unaturlig å levere fra meg barna når de er veldig små. Men det er meg, men jeg vet at mange er enig i det. Kanskje flere også, men i et så snevert samfunn er det mange som ikke tør å si det høyt.
Jeg er glad for at jeg har holdt på denne drømmen og ikke fulgte strømmen. (Det rimte)
Vel, jeg ble bare litt provosert over å tenke på denne hendelsen. Det er sjelden jeg gjør det, men den har dukket opp i det senere og jeg tror de holdningene er ganske representative rundt om, desverre.
Det høres ut som en skikkelig kjip lærer, og det å mobbe elevene er under enhver kritikk. Når det er sagt, så syns jeg ikke det å være hjemme med barn over lengre tid er noe som bør anbefales. Det funker kanskje hvis du har et typisk lavtlønnsyrke i offentlig sektor, men i veldig mange jobber så kan du ende opp med å ikke klare å komme deg tilbake.
Og, for å ha det sagt: Det er kjipt å bli minstepensjonist. Det er kjipt å skille seg når du bare har jobbet 60%. Hvorfor er det damene som skal omsorgsoppgavene hjemme? Hvis man deler på det så får pappa bli kjent med ungene sine også, og en person slipper å stå utenfor arbeidslivet i fem år +-.
Mødre som er hjemme med barn må være klar over de økonomiske konsekvensene. Jeg kjenner en dame som ikke har råd til å skille seg. Og det er ikke tull at du sliter med å få deg jobb igjen etter et opphold: http://avis.dn.no/artikler/avis/article410892.ece
Jeg håper dere som er hjemme i alle fall lager avtaler med mennene deres til den dagen kjærligheten tar slutt.
Det er sørgelig at antall kroner skal styre valgene i livet vårt. Det er som å bli stilt overfor spørsmålet: PENGA ELLER LIVET? Som at hjertet hele tiden skal drukne i fornuften, og kravet om sikkerhet og kontroll hele tiden skal dominere over det å følge drømmene sine. Hvor langt skal man dra det, og hva blir det igjen av oss? Blir vi sittende igjen med mye å leve av, men mindre å leve for? Kanskje det er like lurt å venne seg til å bruke lite penger i tilfelle man har mindre en gang i framtiden. Lære seg å bruke ville urter. Mannen min og jeg var veldig blakke noen år, mens jeg ville være hjemme med barna selvom vi bare hadde to da. Jeg plukket brennesle bak den lokale banken og lagde mye brenneslesuppe. Har ALDRI hatt så høy blodprosent eller vært i så god form noen sinne. Det er utrolig mye spiselig ute i skauen og langs grøftekanten, og hagen min er full av skvallerkål. Og det er mange bruktbutikker der man får tak i alt mulig for ingen ting. Og tenåringer MÅ virkelig ikke få alt mulig de trur de trenger, pluss at det går an å reparere klær. Mange muligheter for å bruke mindre uten å gå ned i livskvalitet. Jeg kommer til å bli minstepensjonist, så jeg kan godt begynne å øve opp min kreativitet og min evne til å g lede meg over immaterielle ting nå. En eller annen sa en gang: Om du vinner hele rotteracet, -så er du fortsatt en rotte…!
Altså, jeg setter pris på å ha bedre økonomi nå enn før. Idealister har jo også strømregninger. Det er mange grader av det å jobbe ute, det er jo ikke enten eller. Det er nok lurt å ha en plan og bære «beredt», men det jeg tenker på er at det også er veldig kjipt hvis man ender opp med å leve en forutsigbar og bombesikker plan B i tilfelle den inspirerende og fantastiske plan A ikke hadde gått….., uten at man prøvde det engang, om du skjønner hva jeg mener.
Jeg er litt enig med Kristine. Og Gry: Det er sørgelig at vi skal la penger styre valgene våre, men sånn fungerer det i dagens kapitalistiske samfunn. Enten må du melde deg ut (hytte i skogen?) eller så må du være klar over de økonomiske konsekvensene av valgene du tar. Det er mange ekteskap som ender i skilsmisse. Man kan jo bytte på å jobbe deltid eller å være hjemme, eller så burde kvinner som er hjemmearbeidende få skriftlige avtaler med mennene sine om hva som skjer hvis de skilles. Som pensjonspoeng, for eksempel.
Jeg sier ikke at man skal leve i sus og dus, det er flott å bruke naturen for å finne mat, og vi kan sikkert diskutere hvor mye man egentlig trenger (hos oss går nesten all lønnen til bolig, men hvis man ikke bor i Oslo så er vel det billigere) men jeg syns det er urettferdig at det er kvinnene som skal være hjemme med barn. Det passer seg liksom alltid best at det er hun som er hjemme. Hva med pappaen? Kan ikke han ta seg noen år som hjemmepappa, slik at også mamma kan opparbeide seg erfaring i arbeidslivet, pensjonspoeng og referanser?
Pappaer kan sikkert ta seg noen år hjemme, det er opp til hver enkelt familie hvordan de vil ha det. Vi gjør det sånn fordi vi vil ha det sånn, dessuten passer det utvilsomt best siden jeg er den som går gravid og som ammer minst ett år. Hos oss ville det vært veldig upraktisk om jeg skulle ut og inn og i permisjon sånt.
Jeg tror de aller fleste er klar over de økonomiske konsekvensene av å være utenfor arbeidslivet. Ingen jeg kjenner har tatt valget om å være hjemme ubevisst, så det er de fleste veldig klar over.
At samfunnet er lagt opp til å være sånn at man taper på å være hjemme, kan jeg på en måte ikke ta hensyn til. Jeg vil være sammen med barna mine, jeg. Jeg føler jeg taper mye mer om jeg ikke er hjemme. Disse årene hjemme vil nødigst gå glipp av. Jeg har studert litt underveis også, det er det gode muligheter til mens man er hjemmearbeidene.
Når man snakker om dette temaet handler det for meg om barna, og ikke om penger og samfunn. Barna er viktigere. Jeg forstår godt alle bekymringene folk reiser rundt det økonomiske og de har absolutt ikke feil. Det er lurt å tenke igjennom. Men det er også det jeg og mange andre hjemmearbeidene har gjort. Vi VIL være hjemme med barna våre, det er det det handler om.
Forresten: Hurra for å ta utradisjonelle valg, og å leve ut drømmene sine! Jeg syns at et samfunn hvor alle valg er lov er det beste, og syns alle debattene som gir kvinner dårlig samvittighet er kjipe.
Hehe, ja vi kvinner skal jammen ha dårlig samvittighet for mye. Det er ikke mye som er riktig av det vi gjør, det er alltid noen som mener ditt og datt. Da er det veldig deilig å bare klare å la det være og bare være fornøyd med sine egne valg:)
Det er trist at det skal provosere en lærer. Ikke bra!
Ja, for en lærer ha igrunn ganske stor påvirkningskraft gjennom sine holdninger. Men sånn er det, han skjønte sikkert fort at han hadde tatt litt vel i, selv om han nok mente det han sa.