Jeg leste en artikkel i går om barn og søvn. Denne artikkelen tar for seg noen råd om hvordan du kan få barnet til å sove i egen seng. Og nederst i artikkelen står det noe som kan virke skremmende på uerfarne ferske mødre.
Fra artikkelen:
«Bedre søvn på egenhånd
Søvnforsker og Professor ved universitetet i Bergen, Bjørn Bjorvatn er ekspert på søvn, og vet hvor mye en god natts søvn betyr for både liten og stor.
– Søvn er helt klart vesentlig for å fungere normalt, sier Bjorvatn til Foreldre & Barn.
Han understreker at barn bør lære seg å sove i sin egen seng, og at de må være i stand til å sovne på egenhånd.
Det viser seg at barn som har foreldrene til stede når de skal sove eller som sovner et annet sted og blir flyttet får vansker med å sovne igjen på egenhånd dersom de våkner om natten. De vil da vekke familien. Det samme gjelder barn som blir båret eller vogget i søvn, eller som sovner av mat eller flaske.»
«Støtter ikke samsoving
Undersøkelser viser at det er en fordel at barnet lærer å sovne på egenhånd, alene i sin egen seng. Da blir både foreldre og barn mer uthvilt og opplagte. Barna blir er tryggere, mer forutsigbare, mindre irritable og gråter mindre, viser undersøkelser der barna har lært seg å sovne på egenhånd.
– Du gjør barnet en bjørnetjeneste dersom du lar det ligge trygt mellom mor og far hver eneste natt, sier Bjorvatn.
Selv om mange synes samsoving er en god idé støttes dette ikke av professoren.
Samsoving er ikke noe vi vil anbefale, det fører til dårligere søvn og øker i tillegg risikoen for krybbedød, påpeker Bjorvatn.»
—
Jeg skjønner at det er veldig praktisk at barnet sover for seg selv når det er snakk om at både mor og barn må opp om morgenen og dra til jobb og til barnehagen. Man er avhenging av en viss mengde søvn. Det er forsåvidt alle mennesker, men om man ikke har et klokkeslett å forholde seg til, har man litt mer slingringsmonn.
Det jeg er redd for med slike uttalselser som jeg har kopiert inn over, er at ferske mødre skal bli usikre eller får dårlig samvittighet. Man får inntrykk av at barnet MÅ lære seg å sovne av seg selv og for seg selv så tidlig som mulig. Lenger opp i artikkelen står det at mange barn motsetter seg dette. Og det overrasker meg jo ikke. Det naturlige slik jeg ser det er at barnet er nær sin mor, også når det skal sove. Mange barn har veldig vanskelig for å sovne på egenhånd, mens mange barn klarer det fint uten den største innsatsen.
Når mødre til barn som har vanskelig for å få sovne på egenhånd ikke lykkes med dette, kan det få henne til å føle seg mislykket og at hun gjør noe galt. Spesielt når/om hun gir etter og legger barnet hos seg. Barnet roer deg og sovner fornøyd hos mor, mens mor sliter litt med følelsen av dårlig samvittighet. Det er jo ikke noe bra.
Det at samsoving gir økt fare for krybbedød kan man lese om flere andre steder at ikke stemmer. Anbefaler samsoving
Og det at du gjør deg selv en bjørnetjeneste hvis du lar barnet sove hos deg, det er jo bare hvis du ikke klarer å sove med barnet i sengen, eller hvis det virkelig ikke er gunstig for dere. Men hvis det fungerer helt fint for deg og barnet og dere får sove begge to, så er det absolutt ikke på sin plass å nevne bjørnetjeneste, da er det jo bare kos!
Hvis du ammer om natten, synes jeg er er mest praktisk å ha barnet i sengen, da slipper jeg å stå opp og jeg sover mye bedre.
Jeg blir lettet når jeg leser dette: «Jeg ser ingen problemer med at barna sover i samme seng som foreldrene så lenge det fungerer for alle parter. I mange kulturer er det helt vanlig. Flere som kommer til meg med denne problemstillingen blir veldig lettet når jeg forteller dette, sier Gerhardsen».
Jeg er glad for at dette står i artikkelen, for andre ganger har jeg kun sett EN vinkling. Det har jeg selv opplevd på helsestasjonen. Da jeg ammet mitt over ett år gamle barn om natten, fikk jeg beskjed om å slutte med det. Barnet måtte klare å sove uten pupp og dessuten kunne det skade tennene. Jeg fikk dårlig samvittighet. Nattammingen fungerte for både meg og barnet. Men jeg prøvde å slutte, men det ble bare styr, så jeg fortsatte alikevel med nattammingen. I dag er det barnet 5, 5 år og har svært fine tenner og null hull. Barnet sover i sin egen seng på sitt eget rom og overgangen har gått helt naturlig av seg selv.
Jeg leste senere en artikkel om nattamming som sa noe helt annet enn jeg fikk høre på helsestasjonen.
Jeg tenker at alle ferske mødre og erfarne mødre for den sakens skyld, at de må stole på seg selv og ikke lytte blindt til «ekspertene». For som en sa til meg; disse ekspertene også er vanlige mennesker som rådgir utifra sine preferanser. Jeg sier ikke at alt de sier er feil, men det betyr også at mor selv ikke har feil nødvendigvis. Hun er en ekspert på sine egne barn.
På verdensbasis er det mest vanlig at barnet sover sammen med foreldrene sine, men det ser jo ikke vi her, og kan lett tro at det mest riktige er at barnet lærer seg å sove alene.
Er man hjemmeværende som meg, har man mindre stress på seg med det. Men jeg kjenner mange hjemmeværende som foretrekker å sove alene, dette er helt individuelt såklart. Jeg hadde sovet med barnet mitt uansett. Jeg har seks barn og noen har vært sånn at de sovner før meg, gjerne i sin egen seng på vårt rom, og kommer kanskje over til meg i løpet av natten, mens andre har tregt noen der for å få sove. Da har de fått det de trenger alle sammen, for de behovene er jo også individuelle.
Men hvis mor må bysse babyen sin i søvn, skal hun ikke ha dårlig samvittighet for det og tro at hun gjør noe galt. Hvis det er det babyen trenger er det helt riktig etter min mening.
Bra sagt av en mor som verdsetter sine instiknter:
«Mange mødre tror at ‘eksperter’ er eksperter. Og det er årsagen til at de tilsidesætter deres eget unike moderinstinkt. Og det at tilsidesætte sit eget unike moderinstinkt, mener jeg, er skadeligt for barnet. Så lad os kæmpe for at sætte fokus på dette unike instinkt vi har fået, og dets enorme betydning for lige præcis VORES barn.»
Jeg for min del liker å sove sammen med barnet mitt, jeg synes det er ekstremt koselig, og jeg tenker at tiden kommer fort nok at barnet blir stort og jeg ikke lenger har noen små i min seng, så jeg nyter det så lenge jeg kan. Når et av de litt større barna, f.eks på 5 år, av og til kommer inn til meg, lar jeg henne gjøre det. Hun vet at døren alltid er åpen, og tryggheten om at hun kan komme ved behov gjør det mye enklere for henne å legge seg.
Jeg heier på alle mammaer, vi er alle forskjellige og vi vet hvordan vi vil ha det og vi har unike instinkter som vi må ta godt vare på!
Jeg synes også det er viktigere å føle og tenke selv enn å høre på eksperter. 😉 Jeg sover veldig godt sammen med Arn og Ask og Sven for tiden. I morgen skal jeg overnatte på skolen, håper jeg får sove like godt alene i egen seng, men det blir jo rart og ensomt!
Lykke til med soving alene:)
Bra skrevet!
Det er veldig lett å tro at alle andre har rett i slike saker når man er nybakt mor.. Husker selv alle rådene jeg fikk.. Ingen av de fungerte, verken for meg eller lillingen.. Hadde lillingen i senga sammen med meg til han var noen måneder, og begynte etterhvert å ha han i egen seng ved siden av min seng, noe som funket veldig bra for oss 🙂
Bra å ta saken i egne hender, du vet best:)
Helt enig i at mor vet best! Selv om jeg ikke har sovet sammen med barna særlig lenge, har jeg gått tvert i mot andre «gode råd» på helsestasjonen fordi det ikke har vært noe jeg har kunnet leve med. Synes også at mange råd er veldig ensidige, og at det slett ikke er sikkert at denne «fasiten» passer alle..
Kunne ønske man kunne slippe dårlig samvittighet som nybakt mor, det er så mye annet å bruke kreftene på!
Takk for et fint og viktig innlegg!
Det er mye bedre hvis mor kan spørre på helsestasjonen om veiliedning, og så få det, men ikke å bli fortalt hva hun «burde» gjøre. Nybakte mødre kunne også med hell holdt seg unna mamma-forumer.
takk for din kommentar:)
Det med at barn som sovner på egen hånd i egen seng dermed sovner lettere igjen om de våkner på natten stemmer i alle fall ikke her hos oss. Begge mine to har sovnet fint i sin egen seng siden de var spedbarn, men gjett om de har våknet mye på natta likevel! Og da var det ikke snakk om å sovne på egen hånd nei. De havnet i vår seng likevel. Så lenge de måtte ha pupp om natta var samsoving det beste for både dem og meg (selv om jeg med førstemann var veldig opptatt av å prøve å løfte ham tilbake i egen seng). Men da lillesøster 9 mnd gammel fortsatt våknet opp til 5 ganger på natta og ville ha pupp satte vi strek. Det ble så noen harde netter med mye skriking, men det hjalp. Hun begynte å sove opp til 10 timer i strekk. I sin egen seng. Men som sagt, da var hun 9 mnd. Samsoving og amming var ikke lenger noe som ga gode netter nå. Men med en baby – absolutt.
Godt å høre de havnet i deres seng alikevel, for det er er helt sikkert stikk i strid med hva eksperter sier, haha. Det er så godt å se at mammaer følger sine innstinkter. Det er klart at alt ikke passer alle. Om du ikke var så sterk på dine innstinkter, kunne du lett har følt at du mislyktes med å få barne til å sovne igjen på natten. Heia deg, som stoler på morsinnstinktene 😀
Veldig bra innlegg, Linda! Jeg er helt enig i alt du skriver her. Kan også skrive under på at babyene kan bli selvstendige og trygge barn også om de har tilbragt de par første leveåra sovende tett inntil en pupp 😉 To av mine er ungdommer nå, ingen av dem kommer inn til meg om natta lenger, og det sluttet de med helt av seg selv faktisk 😀
Har lyst til å si litt om den kjente studien som fant en sammenheng mellom samsoving og krybbedød. Den var veldig omdiskutert da min første blei født for snart 18 år siden. Ei jordmor fortalte meg dette da jeg skulle reise hjem fra sykehuset med ham:
Studien ble gjort i Amerika på slutten av 80-tallet. Det var en stor studie hvor de undersøkte forskjellige forhold rundt helse og omsorg i barnefamilier fra mange ulike sosiale lag. De fant ut at det (i hovedsak) bare var de aller fattigste som sov med spedbarna sine natta igjennom. Dette var svært resurssvake familier som ofte bare besto av ei alt for ung mor og hennes barn. Noen fellestrekk ved disse samsoverene var at de bodde dårlig, hadde dårlig kosthold under svangerskapet, dårlig helse og liten eller ingen tilgang på adekvat helsehjelp eller veiledning. De fleste i denne gruppa røkte, svært mange hadde brukt rusmidler i graviditeten og fortsatte gjerne med dette etter at barnet var født. Det ble nevnt eksempler som beskrev bla hvordan ei crack-påvirka mor sovna i sofaen med babyen sin – «samsoving»!
Disse eksemplene sto i sterk kontrast til hvordan de bemidlede gruppene i undersøkelsen organiserte levde; sunn livsstil, gode helseforsikringer med oppfølging gjennom graviditet og barseltid – og her var normen eget soverom fra fødselen, samt gjerne en Nanny til å passe på.
Det var altså i den førstnevnte gruppa at forekomsten av krybbedød var aller høyest, og jordmora som fortalte meg dette mente at ingen burde forledes til å tro at det var samsovinga som var utslagsgivende for dette funnet. Det var da heller ikke forskernes konklusjon! Men mediene så en tabloid vinkling – skremselspropaganda selger som kjent godt. Og dermed får vi med jevne mellomrom sånne «ekspertuttalelser»…
-Samme jordmor gav meg forresten flere kloke ord på veien som ung førstegangsmamma: Hun sa at hver gang jeg opplevde å slites mellom alle gode råd fra familie, helsesøster og andre «eksperter» skulle jeg forestille meg hva jeg hadde gjort dersom jeg var på en øde øy uten noen å spørre til råds. En fin måte å fokusere på morsinstinktet sitt, synes jeg!
God helg til deg og dine!!!
For en fin jordmor! Og takk for at du delte dette, det har jeg aldri hørt før! Men igrunn er det ikke noe nytt at mediene styrer mye av infoen som kommer selv. Dette var kjempebra info!
Ha en flott helg du også og kose deg med magen:)
Veldig bra innlegg, Linda. Og du har helt rett, vi er selv ekspert på våre egne barn.
Her i huset samsover vi så lenge barna ammer. Men så prøver jeg å få dem over i egen seng. Vi har satt en ekstra voksenseng inn på barnerommet. Og hvis barna ikke får sove på natta, legger en av oss seg inn der. Så samsover vi på barnas rom. Men nå er begge mine glad i å sove i sine egne senger. Kanskje fordi de deler rom og finner trygghet hos hverandre.
Hehe, ja det er ingen grunn til å stresse med ting, det er jo bare negativt, jeg tror de aller fleste fint klarer å finne ut hvordan de kan få det til å fungere:)
Kjempeflott skrive. Eg pleide å la småen sove i senga mi, men fekk mykje «kjeft» av andre mødre og helsestasjon for dette. Drøssevis av åtvaringar om at han aldri kom til å sove sjølv. Usikker som eg var, lot eg han sove i seng attmed min eigen, men kjende meg veldig uroleg. Seinare kom han opp att i min eigen seng og eg har gitt blaffen i kva andre seier. Desverre så ville han helst sove i eigen seng frå han var ein ca. ni månadar, men eg likar best å ha han så nær meg som muleg. Så det hender eg løftar han opp til meg etter han har sovna søtt.