Hvorfor jeg ikke har barna mine i barnehagen

Grunnen til at jeg ikke har barna mine i barnehagen er at jeg er hjemme med dem. Jeg har aldri sett for meg å ha barna i barnehagen og selv være ute i jobb. Jeg har alltid bare sett for meg en stor familie og at jeg tar meg av barna mine selv.

Når et barn begynner å bli stor nok for litt barnehage, som jeg tenker er rundt 3 år eller mer, har jeg jo alltid enten fått en ny baby eller snart får en ny baby, og dermed fortsetter jeg jo å være hjemme og da har jeg ikke trengt noen til å passe eldre søsken, siden jeg er hjemme. Det er slik jeg ser på barnehage, at man trenger noen til å passer barna sine. Det har jeg aldri trengt ettersom jeg er hjemme med dem, og de alltid har hatt søsken å leke med.

Selv om det er opptil 3 år mellom noen av barna ser jeg stor verdi i at et eldre søsken er mye sammen med spebarnet, selv om de ikke akkurat leker sammen. Jeg lar eldre søsken delta mye i stell av den lille. Å gjøre tjeneste for andre (som det jo er å stelle et lite barn), får kjærligheten til å vokse, og det gjelder også søsken imellom. De kan hente kluter, og tepper og smokker og leker og de kan «snakke» med den lille. Og på den måten vet de store at jeg trenger deres hjelp også; det de gjør er nødvendig. Det er en god følelse for dem. De kan faktisk gjøre veldig mye, ikke bare baby-ting, men huslige ting også for å hjelpe til i familien.

I fem år var jeg dagmamma, og da hadde mine barn flere å leke med hver dag. Da jeg fikk nr 5. hadde de to eldste begynt på skolen, og jeg følte da at da hadde jeg nok med mine fem barn.

I perioder har jeg brukt barnepark for noen av  barna. Men det har vært i perioder der jeg har trengt litt avlastning, enten i forbindelse med et svangerskap eller jeg har vært sliten i en periode sånn at jeg ikke føler jeg rekker over både husarbeid og det å ha tid til å ta med barna ut å leke, eller jeg har trengt å bare få hvile litt.

Men når jeg har krefter (noe jeg stort sett har), så synes jeg at jeg helt fint klarer å ta meg av både hus og barn (det er min mening da, og det betyr ikke at hele huset er strøkent til enhver tid, men jeg har oversikten). Og da trenger jeg ikke noen til å passe på barna. Det holder lenge at de av og til overnatter hos bestemor. Og bare en tur på butikken alene kan lade batteriene mine.

Selvfølgelig har jeg lagt meg opp noen meninger om barnehage og har lest masse forskjellig om det. Men den viktigste grunnen til at jeg har mine barn hjemme er rett og slett at jeg alltid har villet ha det slik.
Og jeg tror videre at foreldre klarer fint å finne frem til løsninger som er best for sin familie. At en forelder er i jobb og dermed er mindre sammen med sine barn enn en som er hjemme på heltid, gjør ikke en foreldre til en dårlig forelder. Jeg tror at den tiden man har, uansett hvor lang den er, hvis den er meningsfylt og god, så er det det som teller (innen rimelighetens grenser). Man kan strengt tatt være mye sammen uten at man er mentalt tilstede, og man kan være sammen i kortere tid men til gjengjeld være mentalt tilstede den tiden. For jeg vet at mange MÅ jobbe og mange VIL jobbe, og jeg ser ikke på dem som foreldre som ikke «prioriterer» barna sine eller noe sånt. Det ville jeg ikke visst noen ting om. Og det har jeg heller ikke noen ting med. Jeg kan heller konsentrerer meg om mitt og mine.

Jeg synes det er veldig synd når noen kritiserer andre for de valg de tar. Jeg ser det innimellom både på min blogg og andre blogger at mødre kritiserer hverandre for de valg man tar. Det er veldig synd. Selv om jeg velger å leve livet mitt slik jeg gjør, har jeg ingenting med å kritisere andres valg, eller omvendt. Jeg tror alle har litt å lære av hverandre.