Tidligere har jeg fokusert på å ikke gjøre ting for barna som de fint kan klare selv, for jeg vil jo ikke at de skal bli helt hjelpesløse og det å klare ting selv gir en god følelse.
Men det kan gå for langt også. Mannen min er veldig fokusert på dette, nesten litt for mye av og til.
Det har fått meg til å tenke litt. Jeg har også blitt sånn overfor mannen min, at jeg ikke kan gjøre noe for han som han kan gjøre selv.
Men jeg vil egentlig ikke ha det sånn, til slutt blir det nesten slik at man ikke kan gjøre tjenester for hverandre fordi man strengt talt kan greie det selv.
Det må være en god balansegang her mener jeg.
Noen ganger er det ok for noen å spørre: «Jeg sitter sååå godt her under teppet i sofaen, så kan ikke du hente et glass vann til meg så jeg slipper å reiser meg nå?»
Vedkommende klarer fint å hente et glass vann selv, men det er snilt av noen å hente et glass vann.
Vi burde hjelpe barna av og til selv om de strengt talt KAN greie det selv, det viser et godt eksempel på at man kan hjelpe hverandre, og lærer dem at de kan hjelpe andre, og å gjøre tjenester for andre. Det gir en god følelse å hjelpe andre.
Når et av barna sitter ved pc-en og jeg driver og vasker gulvet, og barnet spør om jeg kan lage en brødskive for han/henne, blir svaret «nei, det kan du gjøre selv, jeg holder på med å vaske gulvet nå».
Hvis et av barna kommer kjempesvett og sliten inn fra å ha hoppet på trampolina en stund, og slenger seg ned i sofaen og spør jeg kan hente et glass vann, så gjør jeg det. For det hadde jeg selv satt pris på at noen gjorde for meg.
Om pappaen i huset klipper gresset midt i solsteiken og spør om noen kan hente litt vann, så gjør noen det, selv om han greier det selv.
Når et av barna skal rydde rommet sitt og det absolutt ikke er i humør til det, kan det få litt hjelp. Det er lov det, selv om han/hun greier det selv. Det er forskjell på å gjøre det for barnet og å gjøre det med barnet. Er barnet på dårlig humør kan man kanskje snu humøret ved å hjelpe med ryddingen. En annen gang går ryddingen uten problemer.
Det er godt å føle at man får hjelp når man trenger det.
Det er stor forskjell på å hjelpe barna og å gjøre ting for dem slik at de blir late.
Akkurat nå er toåringen der at han vil gjøre ALT selv. Han vil ikke ha hjelp til noen ting. Det være seg å kle på seg, ta på skoene, gå på do, smøre brødskive og så videre. Og det kan være så frustrerende. For det tar så mye tid! Og hvis jeg våger å hjelpe uten hans godkjenning, kaster han seg dramatisk ned på gulvet og slår nevene i parketten.
Men det går vel over. Ellers syns jeg du har funnet en fin middelvei i det du beskriver 🙂
Ja, de minste vil gjerne gjøre alt selv, jeg har også erfaring med det, da gjelder det å ha tålmodighet og god tid:) Hehe:)