Det er enkelte ting man hører fra tid til annen når man er så naiv at man får barn etter barn og er borte fra arbeidslivet i flere år, og man ikke har skaffet seg en stor utdannelse eller egenkapital eller eiendeler. Tenk å være borte fra arbeidslivet, da dere!!!
Dette er den klassiske: TENK OM HAN FINNER SEG EN ANNEN????
HAR DU TENKT PÅ DET?
Vel, hvorfor i alle dager skulle han gå i fra MEG?
Jeg er den peneste han vet om, han synes til og meg jeg er pen om morgenen. Hvor mange er det som er det da??
Jeg får han til å le, hver eneste dag! Ingen gir fra seg noe som gir en så mye gøy!
Jeg er flink til å pusse opp, jeg er flink til å lage kake, flink til å lage mat.
Jeg er ekstremt optimistisk, og hvem elsker vel ikke å være sammen med en som er optimistisk?
Jeg er søt også. Jeg er hans trygge havn og har tid til å høre på han.
Og selv etter å ha fått snart 7 barn, er jeg skikkelig hot! Hvem vil ikke være sammen med en som er skikkelig hot selv etter å ha fått 7 barn?
Vi snakker kvalitet her! Jeg er kvinnen i hans liv.
Jeg er den han beundrer barna sammen med.
Jeg er den han legger planer for fremtiden sammen med.
Jeg er den han krangler med for så å ikke klarer å tenke en klar tanke før jeg legger det søte hodet mitt på skrå og sier «kom her’a» med åpne armer.
Så hvorfor i alle dager skulle han ville gå fra MEG?
Jeg vet, jeg er så utrolig naiv. For hvor mange kvinner har ikke sagt dette før meg?
Men hvorfor skal jeg leve livet mitt som om han vil gå ifra meg? Hvorfor skal jeg leve som om jeg forventer eller planlegger et brudd?
Hvis jeg virkelig hadde villet jobbe utenfor hjemmet, kunne jeg gjort det, men da ville det være fordi jeg virkelig ville det. Men for meg er det ikke det jeg virkelig vil, ikke akkurat nå.
Jeg ville ikke jobbe utenfor hjemmet bare for å være mer beredt når bruddet kom. For en pessimistisk tanke. Ikke at jeg tror alle som jobber har den tanken, for det tror jeg ikke. Noen jobber fordi de må og noen fordi de veldig gjerne vil og noen sikkert for å kunne stå helt på egne ben og den tilfredsstillelsen det er.
Jeg både ser og hører at det skjer jeg også; at noen går ifra hverandre. Men jeg ser også at ting ordner seg, selv om man har mange barn. Men jeg har aldri hørt (og ja, jeg har snakket med noen om det) om noen som angret på at de var hjemme med barna sine og ønsket at de heller hadde jobbet for å være forberedt.
Med andre ord: Det var verdt det – å være hjemme med barna.
En annen ting er at det er litt irriterende hva enkelte sier om de valgene andre tar. Noen snakker som om andre ikke har tenkt igjennom valgene sine. Det vet de jo ingenting om. Noen ganger kan man få inntrykk av at noen mener at andre «ikke har skjønt det».
Det synes jeg er veldig nedlatende og ganske respektløst.
Folk tenker veldig forskjellig, og det må være ok. Folk har forskjellige verdier, det er også ok.
Det er mye jeg ikke skjønner meg på av folks valg, men det er ikke så farlig, bare jeg forstår mine egne.
Stakkars deg, vi lever ikke på 1800 tallet nå.
Nei, men det er fortsatt viktig å ta seg av barna og familien sin.
He he… dette må være dagens kommentar.
Kjære Anna: synes du virkelig det ser ut som om forfatteren lider, siden du beskriver henne som «stakkars deg»?
Virker hun ekstremt uinformert – er det derfor du synes så synd på henne?
Som hennes ektemann, som du antagelig vil omtale som mannsjåvinistisk siden jeg «tillater» at hun er hjemme med barna i stedet for at jeg pusher henne ut for å jobbe, kan jeg informere deg om at dette er et valg hun, helt frivillig, har tatt selv. Riktignok, og mest sannsynlig, basert på helt andre kriterier enn hva du ville lagt til grunn – men gjør det henne automatisk til stakkars altså? Det synes jeg høres veldig arrogant ut, for å være ærlig.
Om din beskrivelse av 1800-tallet innebærer at foreldre hadde mer tid til sine barn, så tror jeg faktisk at 1800-tallet hadde sine fordeler jeg!
Ooh, potensielt vepsebol her 😉 Folk har så sterke meninger om hva som er «den rette måten», og det er veldig ofte det se selv har valgt å gjøre. Nei, det som er best for meg- er kanskje best for akkurat meg, men det er ikke dermed sagt at det er det beste for noen andre. Ha litt tillit til at hver og en velger det som passer best for de, og romslighet nok til å akseptere det. Godt vi er forskjellige, sier jeg bare…
Jeg tror ikke at det er synd på Linda i det hele tatt. Hun elsker det livet hun har valgt! 1800-tallet hadde sine utfordringer akkurat som nå. Det var ikke slik at alle var trofaste eller lykkelige på den tiden heller.
Man må rett og slett gjøre det beste man kan ut av den situasjonen man er i – gjøre det beste livet man kan med den man har valgt å være sammen med. Å stole på sin partner er absolutt nødvendig for et godt samhold.
Jeg er også hjemmemamma, men jeg er glad jeg ikke levde på 1800-tallet! Da var det ikke noe som het overgangsstønad, gratis helsetjenester, barnetrygd eller likestilling. På 1800-tallet hadde kvinner en svært begrenset valgfrihet. Det er noe helt annet å være hjemme fodi man har valgt det enn å være hjemme fordi det er eneste valgmulighet.
Jeg er hjemme fordi jeg og familien trives med det. Har prøvd modellen med jobb og barnehage, og det var ikke noe for oss. Vi har forsøkt å dele 50/50, men det ble bare slitsomt. Vi foretrekker tid fremfor forbruk. Og jeg liker ikke den alderssegregeringen som er rådende i vårt institusjonaliserte samfunn. Jeg tror på å være en tilgjengelig for ungene våre, men jeg synes de skal klare å aktivsere seg mest mulig selv.
Og når det gjeder det der med å kunne bli forlatt (jeg er ærlig talt mer redd for å bli enke….): Skulle jeg en dag stå der alene, ja, så ville jeg nok tenkt at jeg i alle fall disse årene har fått gjort det jeg aller helst ville: Nemlig å være hjemmemamma!! (Dessuten har jeg en solid utdannelse, og hadde ikke hatt særlig problemer med å skaffe meg jobb). Og vi har statstikken på vår side, Linda! Mange unger og et aktivt forhold til sin religiøse tro, gir mindre sjanse for skilsmisse. 🙂
Enig med deg, om det verste inntreffer; å bli enke, kan man som du sier tenke at man fikk gjort det man aller helst ville. Det må være en tilfredsstillende følelse! Og JA, det er stor forskjell på å være hjemme fordi man har valgt det enn at det er den eneste muligheten. Jeg føler meg fri til å gjøre akkurat det jeg har lyst til, og akkurat det jeg har lyst til er nemlig akkurat det jeg gjør. Jeg føler meg priviligert som har muligheten til det:D Og jeg har tenkt å fortsette med det i en god stund til, så lenge jeg har muligheten:)
I morges leste jeg med fryd og glede dette herlige innslaget. Jeg gledet meg virkelig fordi jeg kjente meg så igjen. Vet du Linda- jeg har også en slik mann (bare at han er bergenser, hehe) Men hver dag får jeg komplimenter fra min mann som forteller meg hvor søt jeg er og ting som bare er ment for mine ører. Til og med om morgenen 🙂 Jeg går ikke rundt og tenker på at det kan bli slutt en dag- vi jobber mot felles mål, at det er oss for alltid.
Og hvis vi ser det fra mannens side- mannsjåvinistisk? Vær så snill- jeg ler meg i hjel. Jeg vet med sikkerhet at det er langt i fra sannheten. Våre menn jobber dobbelt- virkelig hardt, for at vi skal få oppfylle vår drøm om å ta vare på barna vår, og vår pliktoppfyllende mann. Min mann bærer meg og barna på gullstol, og jeg vil bruke resten av livet på å gjøre mitt beste for at han skal være lykkelig. Og tro nå ikke at alt bare er helt topp alltid, for vi har alle våre mindre hyggelige dager. Men vi jobber mot samme mål- og det betyr mye for hvordan livet skal være.
Så til nedlatende Anna- det er ikke synd på Linda eller noen andre av samme sort, vi har bare valgt en annen vei. (Med verdens beste menn… 😉 )
Jeg håper det kommer flere slike innlegg, slik at jeg har noe å smile av mens jeg venter på at jeg kan hente prinsessen min i barnehagen. Og en dag skal jeg ha prinsessen min hjemme, og fremdeles smile av slike herlige snutter som gjør meg glad 😉
Takk for mange fine ord! Og så godt å høre at du også har en super mann som jobber så hardt for at dere kan ha det livet dere ønsker dere. Det kommer innlegg som dette innimellom. Av og til kommer jeg over noe som jeg synes er nedlatende eller provoserende sagt og da kan det komme noe litt sarkastisk eller morsomt eller alvorlig fra meg:) Enkelte ting må jeg liksom «svare» på.
Kos det videre med gjengen din:) Klem!
.. bare du forstår dine egne… – det er godt sagt, Linda!
Jeg tror nok skepsisen baserer seg på statistikk som sier at rundt halvparten av ekteskap blir oppløst og at aleneforeldre sliter på boligmarkedet. Den delen av statistikken kritikerne ikke har fått med seg er at blant de som holder sammen er det mange som har mange barn. Mange barn (tror det var mer enn tre?) «beskytter» mot samlivsbrudd. Du får rote rundt på SSB en stund, så finner du det nok. Eller søke på Familievernkontorets sider. DA har du noe å slå i bordet med.
Jeg er ellers enig med deg i at man ikke skal leve som om forholdet knekker, men noen forholdsregler kan være lurt å ta.
Ellers: Jeg fniste og gliste meg gjennom innlegget ditt!
Takk for fine ord, Lammelåret:) Jeg kan ta en titt på ssb og fvk’s side. Ikke for min del naturligvis, hehe, men for å slå i bordet med noe. Det er hyggelig å lese statistikker og forskning som underbygger det man mener, men man kan jo finne akkurat hva man ønsker av den sorten uansett. Men enkelte man diskuterer med krever å bli henvist til forskning og statistikker, så det er veldig greit å ha noe. Men utover det er den viktigste forskningen for meg den jeg gjør selv:)
Ha en god resten av uka:D
Så fantastisk deres kjærlighet til hverandre høres ut! Jeg har akkurat giftet meg med mannen i mitt liv, og jeg håper vår kjærlighet er like sterk etter like mange år, og enda lengre! (Vi har forøvrig vært ilag i 8 år allerede, men jeg føler meg like forelsket).
«Det er mye jeg ikke skjønner meg på av folks valg, men det er ikke så farlig, bare jeg forstår mine egne.» Godt sagt!
Hilsen arbeidende fru
Gratulerer med giftemål! Dere har jo allerede noen år sammen som du sier:) Lykke til videre som mann og kone! Det er noe veldig romantsik over det. Husker vi syntes det var sååå kult å si «mannen min» og «kona mi» 😀
Når jeg leser det her kan jeg bare si amen:) Det er akkurat sånn mannen og meg tenker. At jeg er hjemme (liten % som spl) og passer barn og hus legger tilrette for at han kan gjøre det han syns er gøy å jobbe med. Det blir mer penger av enn om jeg skulle jobbe og gjøre karriere. Jeg ble sykepleier for at det var praktisk utd. for familie, ikke for at jeg syns det er så interesant, men du som det er lurt når en har aktive små barn! Alt dette til sammen gjør at jeg kan være hjemme, kose meg med barn, vi kan dra på ferie, barna kjenner at vi alltid har tid og setter de først uansett, mannen er lykkelig på jobb, jeg og barna er lykkelige hjemme, staten får sin skatt og jeg får barnetrygd og kontanstøtte i retur:) og hva skilsmisse angår er vi som par veldig enige i at dette er det rette for oss, vi har alltid overskudd og tid til hverandre når begge får gjøre akkurat det de vil og barna våre er det absolutte vinnerne i dette. Det er deres og!!
Kjempetrivelig å lese innleggene dine:) Hold fast på din selvtillit og tro på mannen din og ekteskapet!!! Stakkars alle som lever i et ekteskap preget av frykt…for at det antagelig tar slutt! Jeg skal si deg noe: De valgene dere har gjort, som å få mange barn (flere enn gjennomsnittet), at du jobber hjemme, at dere elsker og respekterer hverandre (det er også et valg!) alt dette er med på at dere ikke havner i statisstikken av «skilte»! Tror jeg! Ekteskap er ikke noe som går helt av seg selv,man må investere i det, og da er bl.a.TID en viktig ingrediens! Og det tror jegikke familier flest har for mye av i våre (oppskrytte) tider! Så ikke bry deg om kommentarer som du nevnte («tenk om han går fra deg…») Det er nemlig å snu det hele på hodet, hvis man tror man «sikrer» seg ved å velge utdannels og jobb, istedet for TID! Og det med å kritisere andres valg… jeg tror mange automatisk kritiserer de som gjør ting ANNERLEDES enn flertallet! Det som de fleste gjør anses som rett, og motsatt! Og kommentarer som «vi lever ikke på 1800 tallet» og «vi lever da tross alt i 2012», er ikke argumenter i en debatt, men mangel på argumenter! De forutsetter at alt var galt før, og alt er best nå, men slik er det ikke! De var ikke bare dumme før, og mye var bra, og all utvikling er ikke automatisk bra! (kunne peke på MYE som ikke er god utvikling, men da ville antageligvis ingen gidde å lese lenger;) Overlater til leserne å tenke sjøl! Må jo bare slutte med å si at jeg er ei gammel(dags;) og fornøyd dame på over 50, som har vært så heldig å få være gift med EN mann i over 30 år…og (værst av alt;) jobba, stort sett, hjemme i alllle disse årene! Og livet har vært utrolig spennende! Jeg kan titulere meg selv,( nåværende og forhenværende): Hustru, mor, husmor (les:adm.dir.), dagmamma, fostermor, avlastningsmamma, syerske, mormor, svigermor osv. osv. Og helt til slutt en oppmuntring til deg: Mannen min elsker meg over alt i verden…ennå, og har ingen planer om å slutte med det! Og han er den store helten i mitt liv;) Lykke til videre med samlivet, Linda m/ familie:)
Tusen takk for den gode og lange kommentaren din! Det er oppmuntrende å høre om andre som har gjort/gjør som meg og som har trodd på det og fulgt det. Og så er det veldig oppmuntrende å lese at mannen din elsker deg ennå! Jeg og min mann ser frem til å bli to skrukkete gamle mennesker sammen, og glede oss stort over barnebarna og oldebarna!
Klem Linda
Flott blogg! 🙂 Det er så mangt og mye jeg er uenig med deg i på generelt basis, men det er jo det som gjør livet interessant og da; at alle ikke nødvendigvis er enige. Men jeg må si meg 110% grunnleggende enig i dette innlegget, og jeg mener nøkkelordene her er tillit, kommunikasjon og TID! Jeg kunne aldri tenkt meg å være hjemme på heltid med barn, men det er mitt valg. Så lenge du har tatt et bevisst valg (og du virker absolutt oppegående nok til det ;-)) respekterer jeg det, akkurat som jeg forventer at du respekterer andres valg om å jobbe. Når det gjelder ekteskap/skilsmisse er jeg så enormt enig med deg; Hvorfor skulle mannen min gå fra meg?? 🙂 Han har alt han trenger, ønsker og elsker i meg, og det er faktisk hans egne ord som han gjentar maaange ganger i uka. Det jeg ser på som viktig er å bruke tid på hverandre, stole på sin ektefelle og snakke sammen. Med en gang livet blir for hektisk til at man snakker sammen, blir det misforståelser, hemmeligheter og irritasjoner som kan gnage hardt og lenge. Jeg er faktisk mer redd for, som nevnt ovenfor, å bli enke. De første årene av vårt forhold tenkte jeg ofte slik: «Hva hvis han finner en penere og mer interessant jente? hva gjør jeg da? hva er min plan B?» Jeg hadde alltid en plan B, og var veldig tydelig på hva plan B var. Disse tankene gjorde meg forferdelig usikker på meg selv, noe som førte til kommunikasjonsproblemer mellom meg og ham. Da han (på tross av min plan B) fridde, valgte jeg å forsøke å slutte å tenke slik, og nå 3 år etter er jeg mye tryggere på meg selv, vårt forhold og ham. Vi er mye mer åpne med hverandre og det har gjort HAM mye tryggere i forholdet også. Vinn/vinn situasjon. 🙂 Min konklusjon: Lev livet nøyaktig som du selv ønsker. Dan er heldig som har deg og det virker som han er fullstendig klar over det! 🙂
Enig i at det ville føles helt feil å legge opp samlivet etter et forbehold om at det kan ta slutt! Hva er vitsen med å gifte seg og få barn da?? Ja, jeg vet godt at det er svært mange som går fra hverandre, men det er jo gjerne en grunn til det også – selv om flere i sånne debatter later til å tro at samlivsbrudd gjerne kommer som lyn fra klar himmel 😀
Etter det jeg ser rundt meg virker det som om det er et stooort gap mellom folks forventninger til hva familielivet skal romme og hva de faktisk opplever at hverdagen har å by på. Vi blir jo oppdratt i dag til å tenke at vi kan og skal ha alt på en gang; flere barn, en beundringsverdig karriere, flott bil og stort hus, gjerne båt og hytte også, mulighet for selvrealisering for hvert barn og voksen i form av spennende fritidssysler, trening og hobbyer, gjerne lære noe nytt og gå på interessante kveldskurs, evt etter-/ videreutdanning, hyppige og eksotiske ferier, være engasjert og oppdatert på alle fronter, følge moter og diller og alltid være freshe og ungdommelige både i sinn og skinn. Og ingen ting av dette skal koste i form av forsakelser eller prioriteringer!
Men det er klart det koster, og det som får lide mest er kanskje fokuset på fellesskapet, og bevisstheten om at ethvert fellesskap behøver en viss omsorg og oppmerksomhet for å fungere. Jeg tror at mange i dag ikke er villige til å ofre nok for familiefellesskapet sitt. Og jeg tror ærlig talt det er derfor så vi ser så mange som sliter med samliva sine i dag og som til slutt gir opp. I samlivet (som ellers i samfunnet!) har vi næringsvett nok til å kreve, kreve, og peke på MINE rettigheter og MIN tur, uten å reflektere over at dette nødvendigvis må balanseres med mitt ansvar og min plikt – for ikke å snakke om hva jeg av rein kjærlighet og glede kan få lov til å GI, som en gave til fellesskapet, uten å forvente noe igjen!!
Så jeg tror neppe det er sånne som oss, som har tatt et kontroversielt valg ved å frivillig og med største glede bruke dagene våre på å være selve limet i familien – være den som har hovedansvaret for kontinuiteten og stabiliteten i hjemmet – det er nok ikke VI som først og fremst trenger å organisere hverdagen ut fra frykten for at ekteskapet brått kan ta slutt. Vår hverdag og våre familier lider nemlig ikke under den enorme påkjenning det er når hver av enkeltindividenes selvrealisering og «rettigheter» alltid får gå foran hensynet til fellesskapet 🙂
-God helg til deg og din familie, Linda!
Jeg lurer forresten på om det finnes noen statistikker hvor man sammenlikner skilsmisseraten for par der en av partene er hjemmeværende og der begge er utearbeidende? Ja, deltid burde også vært med. Har prøvd å finne det, men har ikke klart det.
Uansett: Jeg kjenner til tilfeller der hjemmeværende kvinner med store barneflokker har blitt forlart så og si over natta fordi mannen hadde funnet seg en annen. Det har vært tøffe tak både personlig og økonomisk for disse kvinnene. Og er det noe jeg kunne tenke meg å gå i 8.mars tog for, så er det for å øke støtten til aleneforsørgere! De bør ha enda bedre muligheter for å jobbe redusert eller være heltidsforeldre enn vi andre.