Barnehagene vil aldri bli bra nok for ettåringer.
På lørdag var jeg og min store fine barneflokk med i en avisreportasje i VG som handlet om at barnehager for ettåringer ikke er bra nok. (Journalisten som ringte meg hadde kommet over innlegget mitt Kjære statsminister…
«Surprise?» tenkte jeg da jeg så forsiden på avisen i butikken. Er det egentlig nødvendig med noe som helst forskning for å forstå at de minste barna har det best sammen med mammaen sin? Så lenge det ammer iallefall, og hvis ikke er pappaen også like viktig.
Jeg leser i avisen at 38 % har barnet i barnehagen fordi samfunnet er lagt opp slik.
Jeg leser at 3 av 5 foreldre har dårlig samvittighet for å tilbringe for lite tid med barnet sitt.
1 av 2 mener det er for tidlig å sende ettåringer i barnehagen.
For å styrke kvaliteten i barnehagen for de minste barna, må det noen grep til:
Det bør være èn pedagogisk leder per seks barn under tre år.
Gruppen for barn undre tre år skal ikke overstige ni barn.
Minst 50% av de ansatte skal ha førskoleutdanning, og 25% skal ha fagbrev som barne- og ungdomsarbeidere.
Vel, det burde være en selvfølge at de minste barna trenger flere voksne.
Men uansett vil barnehagen aldri bli bra nok for disse barna.
Hvorfor?
Jo, fordi mammaen ikke er der!
All pedagogikk og alle mulige fagbrev vil aldri kunne erstatte mammaen.
Hvis jeg skulle trenge barnepass til mine barn ville førstevalget være en av bestemødrene, nest etter det ville jeg valgt en av mine gode venninner eller søstre. Dette er personer jeg kjenner godt og som kvalifiserer til å ta vare på barna mine. De vet jeg er imøtekommende og vil kunne se og forstå barna. De er glad i barna mine og barna mine er glad i dem og de vil ha noe med hverandre å gjøre resten av livet.
Ja, jeg vet det er forskjell på barnepass en gang i blant kontra hver dag. Men den imøtekommelsen mot barna og tilstedeværelsen går for meg foran fagbrev og pedagogikk. Det skulle kanskje gå hånd i hånd, men for meg er egenskaper som mildhet, kjærlighet, tålmodighet og omsorg det jeg vektlegger mest.
Jeg kjenner noen som jobber i barnehage og med barn på andre måter, og som jeg gjerne kunne latt passe mine barn. Men det er fordi jeg kjenner dem og ikke pga deres utdanning eller fagbrev.
Så selv om barnehagepersonell er aldri så flinke og aldri så kjærlige og utdannede så vil de aldri kunne være like bra for barna mine som det jeg er.
Men for all del, om jeg skulle få behov for barnepass til barna mine så setter jeg pris på å ha muligheten og at kvaliteten er så bra som mulig. Så det er ikke det jeg mener, at det ikke er noen vits i å kvalitetssikre barnehagene mer, de kan sikkert absolutt bli bedre og mer gavnlig for de minste.
Her om dagen fikk jeg en kommentar fra en mamma som har hoppet av karusellen. De valgte det slik at far sluttet i jobben sin for å ta seg av barna hjemme, mens mor er den som jobber og hun har snille jobbtider. Hun forteller at de gjør visse grep for å klare seg på mindre inntekt, men at det hele føles så riktig! Det føles som en stor stein er løftet av dem.
Og det forstår jeg godt hvis de var en av de 3 av 5 som hadde dårlig samvittighet for å levere barna sine i barnehagen og dermed gå glipp av dyrebar tid sammen.
Min minste gutt er nå 3 år. Stadig vekk nå for tiden kommer han til meg og sier: «Mamma husker du den store marken jeg fant?» eller «Mamma husker du da du spiste en marihøne?», «Husker du da toget tuta på meg fordi jeg var så søt?» , «Husker du da jeg ble redd for den store kråka?»
Og jeg er glad for å kunne si «Ja, det husker jeg», og så kan vi prate om det!
Dette høres kanskje ikke viktig ut, men for meg er dette svært viktig. Jeg var der og jeg vet hva han opplevde og jeg så hans begeistring, glede, redsel, og uansett hva det var, så så jeg det.
Tilbake til denne artikkelen i VG:
Som en stor kontrast til alt man kan lese om barnehagene og tall knyttet til det, står jeg og barneflokken som et lite innstikk i det ene hjørnet som noen som gjør det på sin egen måte. Mitt inntrykk er at flere og flere tenker mer og mer på den tiden foreldre og barn mister, og at det kanskje er verdt å se seg om på andre løsninger enn tidlig barnehagestart. Dette har jeg sett flere steder. Familiene får mindre penger, selvsagt, men når det kommer til stykke, så er det ikke det som betyr mest.
Når 38% har barna i barnehage fordi de føler at samfunnet er lagt opp slik, forteller det meg at mange av disse egentlig ikke ønsker å ha det slik.
Jeg er glad for å kunne vise andre at man MÅ ikke ha det slik. Det går an å ikke være med på den karusellen i noen år.
Jeg tror folk har dårligere samvittighet for tapt tid med barna enn å ikke betale skatt i noen år.
Jeg har ikke dårlig samvittighet for å ikke betale skatt, for min familie som en enhet betaler veldig mye skatt. Jeg og mannen min jobber i et team og betaler totalt sett like mye skatt som to personer.
Det hele handler ikke om penger, men om TID!
Når alt dette er sagt, så må jeg bare si at jeg har ingenting imot at andre velger å ha barna i barnehage. For mange ser det ut til, fungerer det fint. Sier i alle fall mange. Jeg har ingen belegg for å betvile det.
Jeg synes samtidig at det er nødvendig å fortelle at det går an å være hjemme med barna sine. Med noen endringer og grep tror jeg det er mulig for flere å få gjennomført det hvis det er et sterkt ønske.
Så gøy å se deg i VG 🙂
VG hadde oppslag på dette i sommer også, og da skrev jeg et blogginnlegg som kom på trykk i avisa noen dager senere.
Jeg valgte å ha min sønn i barnehagen fra han var åtte måneder. Hvorfor? Jo, fordi jeg hadde en stor mamma-krise, og følte meg ikke som noen god mor. Jeg mente, og mener fortsatt, at han hadde det best i barnehagen da. Dattera mi gikk jeg hjemme med i nesten ett og et halvt år. Fordi da var vår familiesituasjon helt annerledes, jeg hadde masse overskudd og kjærlighet å gi, og koste meg hjemme med henne.
Mitt poeng er at noen ganger tar foreldre valg som kan virke helt uforståelige for andre, men som kun en selv vet årsaken til.
Når det er sagt, vet jeg at du verken kritiserer meg eller andre som har ettåringer i barnehage. Vi har alle våre grunne til å gjøre som vi gjør. Og dette er mitt synspunkt 🙂
Hvis noen vil lese innlegget mitt som stor i VG, finner dere det her:
http://www.casakaos.no/2012/07/31/har-jeg-odelagt-sonnen-min/
Jepp, jeg kjenner til din situasjon, jeg har lest om det på bloggen din. Det er akkurat derfor man ikke kan kritisere andre for valg de tar, for man kjenner ikke omstendighetene. Uansett om det er spesielle grunner eller ikke, så er ingen tjent med å kritisere andre. Vi voksne må ha respekt for valgene andre tar:D
Jeg er enig! Og jeg har jobbet i barnehage. Uansett kan ikke barnehagen erstatte den tette relasjonen mellom barn og mor/far. UANSETT! Nå skal jeg trampe i et vepsebol og påstå at det nok er de eldste og ofte ufaglærte som kan komme nærmest den rollen. Ja, jeg VET det er veldig individuelt, men det er ofte de som har «tante»-roller om noen ved en avdeling har det. Etter mine erfaringer!
Nyt tiden hjemme i fulle drag. Jeg leverer nå i barnehage uten dårlig samvittighet, som nevnt før. Han er enebarn og begynte da han var snart tre. 🙂
Ha en fin dag.
Supert innlegg fra deg igjen! Idag leste jeg det høyt for mannen min (som har ME og lå og hvilte på sofaen) Han kviknet virkelig til ved å høre innlegget ditt;) Flott at dere kom i VG, selv om de godt kunne gitt dere mer plass, syns jeg;)
Tusen takk!
Er veldig eig med deg, de minste har det best hjemme! Riktignok om omsorgspersonen som er hjemme med dem også trivest da! For går mamman og pappan og lengter etter jobben er det nok selvsagt best om barnet er i barnehagen slik at mamman/ pappan kan jobbe. Barna har det jo ikke kjekt om foreldrene misstrivest, Jeg stortrivest hvertfall uten tvil hjemme med de små, likevel vurderer jeg barnehage fra neste høst fordi jeg ønsker å utdanne meg til å bli førskolelærer. Men vi får se, for syns egentlig lillebor er for liten til barnehage neste høst, han er da 1,5 år. Liker ikke helt at han er så liten, hadde vært bedre om han var 2,5.
Ja, det er nettopp derfor man ikke må kritisere andre for valgene de tar, selv om de er annerledes enn egne valg. Men jeg tror også at det at mange ville mistrivdes med det kan ha noe å gjøre med at samfunnet ikke «godkjenner» (av mangel på et bedre ord) at kvinner er hjemme. De er ikke verd så mye hjemme. Og så tror jeg mange ikke helt vet hva det vil si å være hjemmeværende utover permisjon, for de kvinnene er ikke så mange. Mange føler at det ventes av dem å begynne å jobbe når barnet er ett år, og at det naturlige da er at barnet begynner i barnehagen. Det er liksom sånn det skal være nå. Alt annet enn det blir nesten litt sært og rart.
Men såklart, mange VIL helst jobbe også, da. Og det må være greit det også:)
Hei Linda!
Kan ikke du vise oss månedsbudsjettet deres, med inntekter og utgifter? Jeg lurer på hvordan noen får det til å gå opp med én hjemmeværende. Jeg og mannen går i minus nesten hver måned og vi begge jobber 100% stilling og han har utrolig godt betalt. Vil ikke si at vi har noen flere utgifter enn andre, men man skal jo leve også, ikke bare eksistere.
Tja, om jeg hadde hatt et månedsbudsjett klart kunne jeg vist det frem. De første årene klarte vi det fordi jeg jobbet som dagmamma. Senere, da jeg fikk nr 5, hadde jeg nok med det, og mannen startet et eget firma ved siden av jobben sin, som gjorde at vi klarte det videre.
Totalt har han tjent på det meste 800 000 i året. I tillegg kommer barnetrygd og kontantstøtte. Dette har vært de siste tre årene. Nå blir det andre boller, og akkurat hva han kommer til å tjene nå, er litt uvisst, men det blir litt mindre, eller forhåpentligvis mer da han har gått over til fullstendig selvstendig næringsdrivende.
Utgifter: skole: 2000 kr i måneden, mat: 10 000 ca i måneden, bil: ca 4000-5000 kanskje, lån: vet ikke helt, tror vi betaler 6000 i mnd, tog: 2000, telefoner: 1500, strøm: vet ikke helt men kanskje ca 2000 i måneden eller mindre (vet faktisk ikke helt). Diverse: 5000.
Jeg har kanskje ikke helt oversikt akkurat på stående fot altså, men jeg har nylig overtatt her som økonomiansvarlig. Og i allefall går det mer til oppussing enn før.
Ellers lever vi rimelig. Vi tar med barna på kino i høstferien for da er det halv pris. Ellers kan vi ikke ta med alle på en gang. Dyre ferieturer har vi ikke råd til, men da vi kom over billige billetter til spania slang vi oss på og bodde i svigermors hus der nede i 10 dager. Vi har alt vi trenger og savner ingenting:)
Hvis vi etterhvert nå, finner ut at pengene ikke strekker til, vil jeg vurdere å ha to dagbarn, for det har jeg fint mulighet til.
Vi bruker ikke mye penger på klær og sko, men kjøper det barna trenger. jeg liker å arve klær, der har vi spart endel tusenlapper.
Vet ikke om dette besvarte helt kommentaren din. Men vi er ikke så veldig flinke til å følge et budsjett, egentlig. Vi går ikke særlig i overskudd, altså. Men en periode sparte vi et par tusen i tillegg, akkurat nå tror jeg ikke vi gjør det, iallefall ikke så mye.
Vi er 6 stykker og lever på 30 000 i måneden inkl barnetrygd. Det går helt fint! Men vi bor på landet med lave booutgifter (3000,- i måneden)+strøm og ved. Men vi må selvfølgelig være sparsomme. Ta is om sommeren f.eks. Da kjøper vi alltid en kartong billig pinne-is på butikken fremfor å kjøpe is til ungene på en bensinstasjon. Soft-is fikk de en gang i sommer – og da var det stor fest!!! Kino og teater tar vi oss sjelden råd til, da kjøper vi heller film på dvd eller låner på biblioteket. Og ungene går bare på en fritidsaktivitet hver, og jule-og bursdagsgaver kjøper jeg på salg og legger i gavekista i påvente av kommende gavedager. Og alle møbler kjøper vi på loppemarked.
Og en viktig ting er å sammelikne seg: Ikke med naboen, men med vanlig livsstandard i Norge for 50 år siden. (Eller andre deler av verden i dag). Da tenker man fort at man har god råd. Den beste måten å leve med lite penger er å være takknemlig for det man har!!
Enig med deg Ellen! Standaren noen lever opp til nå er svært høy. Det er greit det for min del, men jeg kan ikke ha en så stiv standard og det er heller ikke nødvendig for å ha det godt og være lykkelig. Bra standard for oss er tiden vi har sammen, og at vi har alt vi trenger.
Vi kjøper også pakker med is. Men når ett barn er med på butikken kan det barnet velge en is.
Og takknemlighet som du sier, er nøkkelen til å kunne være lykkelig:)
Jeg er nok en av de 38 %, en av de 3 av 5 og den ene av 2. Det er vi kanskje alle… Likevel sendte jeg begge barna i barnehage da de var litt over ett år. Arbeidsgiver forventet det, mannen min forventet vel det, og jeg må innrømme at jeg gledet meg jo til å begynne å jobbe igjen. Det jeg har som motargument i ettertid, er at jeg ikke er så flink til å være hjemmemamma alltid. Jeg er ikke like tålmodig etter en dag alene hjemme med to små. Jeg er ikke så god til å finne på lærerike og morsomme aktiviteter. Men det hadde selvsagt vært noe annet om jeg var innstillt på å gjøre det hver dag.
Heldigvis ser det ikke ut på barna mine at de heller hadde ønsket noe annet. Fireåringen sier «å jeg gleder meg sånn til barnehagen» om morgenen, halvtannetåringen vinker smilende hadet til meg før hun springer bort til lekene og de små vennene sine. Da blir samvittigheten litt lettere. Men det er klart jeg ikke tror at barnehage er best for en ettåring, uansett hvor bra den er.
I det siste har det kommet opp at en bør ha to barnehageopptak i året, for å unngå fødselsrush om sommeren for å rekke barnahagegarantien for ettåringer. Dette blir nok ikke med det første, pga at man trenger bedre barnehager først. Enn om man kunne bruke pengene på utvidet foreldrepermisjon i stedet? Kanskje slipper det sosiale eksperimentet med så mange ettåringer i barnehage. For meg hadde det ikke vært det økonomiske som veide tyngst, men at rettigheten er der og en kan «skylde på » den når en velger å være lenger hjemme.
Hei Linda.
Det er så flott at du skriver om dette viktige temaet! Det er i dag helt feil fokus i samfunnet vårt – politikerne, med SV i spissen, prøver å overbevise foreldre om at 1 -åringen har det bedre i barnehagen enn hjemme sammen med mamma, pappa eller en annen trygg omsorgsperson. Dette stemmer ikke. INGEN kan erstatte mamma og pappa! Hadde vi gitt 1 -åringene et reelt valg er jeg sikker på at de aller fleste ville valgt å være hjemme.
Regjeringen fokuserer veldig på dette med sosialisering. Det de glemmer er at det ikke er de sosiale behovene som må dekkes først hos en 1 -åring, men de psykologiske! Dette blir dekket hjemme – ikke i en barnehage. Det er og så slik at en 1-åring ikke har det store behovet for å leke, den har størst behov for å være sammen med én, trygg tilknytningsperson som den kan oppleve verden sammen med. Denne personen er den «trygge basen» for barnet.
Jeg forstår at det ikke er alle som har et valg, men til alle dere som har det er mitt råd, som fagperson og mamma; vær hjemme sammen med barnet ditt til det er 2 år. Kanskje også lenger.
Hilsen Nina og Lykkelig Barndom 🙂
Pingback: Spørsmål og svar om å være hjemme med barn | Absolutt hjemme
Å herregud, tusen takk tusen takk! Jeg trengte å lese noe sånt nå.
Jeg har valgt å ikke ha min sønn i barnehage. Og jeg blir konstant presset fra samfunnet og omgangskretsen min til å ha ham der.
I tillegg så er pengesituasjonen også vanskelig pga mitt valg som 100% hjemmeværende mamma.
Men du fikk meg lysten til å «fighte» videre!
Barna trenger mammaen sin! Enkelt og greit. Ingen kan noensinne erstatte en mamma, kunne ikke sagt det bedre selv.
Det er gått ganske langt synes jeg, når man i det hele tatt trenger å «fighte» angående dette, som for meg og fler andre er en selvfølge. Kjør på videre og bare kos deg med gutten din! Du har ALT han trenger!