Mandagens ulykke

På mandag skulle eldstejenta avgårde på tur med klassen sin. Og midt oppi avreise, fikk vi telefon om at eldstegutten hadde skadet seg på skolen. Han hadde fått håndleddet ut av ledd og det så ikke helt pent ut.

Vel, jeg kjørte Silje til møtestedet hennes og fikk ny beskjed fra skolen, som da hadde vært på legevakta med Julian om at han hadde brukket håndleddet og at de dro rett til Sykehuset for å bli operert.

Jeg dro rett hjem, hentet mannen min og dro etter. Den ene bestemoren hentet de andre barna på skolen, og den andre fikk besøk av Eskil.

Da vi kom til sykehuset ble vi møtt av den ene læreren som var med som sa at Julian ikke ville at vi skulle kommentere skaden hans. Hun sa han var så tapper og hadde ikke grått en eneste tåre. Da vi kom, tok vi over for lærerne så de kunne dra tilbake til jobb igjen.

Julian hadde det ikke godt. Armen hadde fått en midlertidig gips så den var mest mulig beskyttet frem til operasjonen. Vi ble sendt til røngten. Den viste at han også hadde brudd i det andre håndleddet. Men det var ikke kutte tvers av som på den andre hånden, så der trengte han kun gips.

Jeg er veldig pysete med sånne skade og sykehus-greier og nåler og sånt, så det var veldig bra at mannen min var med. Da legene kom å snakket om skaden og hva som skulle skje, måtte jeg legge med på en båre i gangen. Uff, snakk om støtte!

Så ble han trillet til barneavdelingen hvor vi ventet på operasjonen. Jeg dro hjem, hentet de andre barna og spiste. De var ikke glade. De var sure, lei seg og helt på gråten. På skolen hadde en av dem sittet på lærerværelse og grått. De var jo der da ulykken skjedde og så broren sin ligge der på bakken og de skjønte at noe var skjedd, bare ikke helt hva. Ingen i familien har skadet seg før, så dette var nytt for dem.

Bestemor og hennes mann kom hit og jeg dro tilbake til sykehuset. Da var operasjonen over og Julian var i fin form. Han var lettet og glad. Vi ringte hjem så søsknene kunne prate med han. Først da de hørte fra han at han hadde det fint, ble de glade igjen. Jeg hadde med brev og tegninger til han fra dem.

Det var så søtt å se deres reaksjon.

Vel, mannen min sov over på sykehuset sammen med han og jeg hentet dem dagen etterpå. I dag har han ikke trengt noe smertestillende og har vært på godt humør og hatt sykebesøk av en god venn.

I neste uke tenker jeg at han prøver seg litt på skolen igjen. Men han må jo ha hjelp til å bære sekken og ta opp bøker og alt mulig.

Det er nesten som å ha fått en baby i huset. Alle er veldig innstilt på å hjelpe han med alt han trenger. Så dette skal nok gå fint.

Det fine er at han nok rekker å få av gipsen før leirskole! Det er han veldig glad for.

Elias var lei seg for at han ikke kan hoppe på trampolina med han på lenge. Men først syntes han det var rart at han ikke kunne det, for han hoppet jo med beina. Haha!

Julian er jammen tapper. Han ville også skåne meg fra å se armen hans, for han vet at jeg ikke takler sånt.

Storesøster som ikke visste at han hadde brukket fikk beskjed om det samme dagen. Hun syntes kjempesynd på han. Men hun har det superkult på tur med klassen og mange andre. I morgen kommer hun hjem og kommer til å stå parat for å hjelpe han hun også.

Det er når man virkelig trenger hjelp fra andre at man føler den enorme kjærligheten de rundt deg har til en. Det tror jeg Julian allerede har merket veldig godt.

Tapre gutten min!