Jeg har skrevet litt om dette før også, men det har reist seg flere spørsmål, så jeg tenkte kanskje jeg kunne svare på noen av de.
Noen sprøsmål har jeg fått direkte og noen er spørsmål jeg har fanget opp i andre artikler og kommentarer. Jeg vil også svare på noen påstander jeg har sett.
Jeg tror mange ikke helt vet hva det innebærer å være hjemme på heltid i mange år, og har et uriktig bilde av det. Så kanskje dette kan oppklare noe.
Er det kjedelig å være hjemme med barn?
Alt kan bli kjedelig, tror jeg. Men jeg kjeder meg sjelden og har mye å gjøre og veldig gode muligheter for utvikling av både egenskaper og ferdigheter. Jeg elsker friheten til å står fritt til å disponere dagene slik det er best for oss. Jeg har ikke tid til å kjede meg. Men jeg føler det er viktig at jeg også har voksenkontakt gjennom uken. Det er godt å kunne snakke med andre voksne damer, og det får jeg gjort. I perioder hvor det har vært lite av det, kan jeg føle at jeg blir litt isolert. Så det er smart å legge opp til å treffe andre. Men nå har jeg også såpass store barn som jeg kan snakke med om andre ting enn togbaner også, og det setter jeg pris på.
Mottar du noen støtte fra NAV?
Nei, mottar ingen støtte fra NAV. Vi får kun vanlig barnetrygd som alle andre og kontantstøtte når vi har krav på det.
Hvordan klarer du å sosialisere barna?
Jeg føler at det å skulle sosialisere barna er en litt oppskrytt barnehageting. Barna trenger ikke å gå i barnehage for å sosialiseres. Den største grunnen til at barn er i barnehagen, tror jeg er fordi foreldre jobber, og ikke fordi barna trenger å sosialiseres, de trenger rett og slett barnepass. De blir sosialisert i barnehagen, det er ikke det, men de trenger ikke barnehagen for å bli sosialisert. De blir sosialisert helt naturlig sammen med mor og far og søsken, og andre mennesker som venners barn og søskenbarn som de treffer. De færreste barn er helt isolerte fra andre mennesker. Om man ikke har søsken, kan nok barnet ha stor glede av å være litt sammen med andre barn i barnehage, men jeg tror ikke det er nødvendig med full dag hver dag.
Mine barn sosialiseres/har omgang med søsken, andre barn på skolen (jeg har med minstemann når jeg henter skolebarna og lar han leke der en stund før vi drar hjem), leker med venners barn og besteforeldre. Alt i helt naturlige doser. Aller er meget sosiale av seg.
Hvordan klarer du å sysselsette barna?
Man tror kanskje at man må sysselsette dem så veldig, men det tror jeg ikke. Jeg har gjort masse forskjellige morsomme ting med barna opp igjennom årene. Men ikke noe spesielt organisert. De finner på ting selv. Jeg har jo mye husarbeid å gjøre, og jeg leker ikke med de som er hjemme hele dagen. De finner på ting å leke selv, det må de jo, og det lærer de så mye av! De er også mye sammen med meg når jeg f.eks. sorterer klær, og legger på plass tøy og vasker og gjør diverse husarbeid. Jeg kan gi dem en klut å be de vaske flekker de ser på dørene eller noe sånt. Eller vaske kjøkkenstolene. De er ganske enkelt med på virkeligheten. Og de har tid og rom til å være kreative både selv og sammen med meg. Hvis vi vil klippe og lime noe så gjør vi det.
Hva med alt du går glipp av?
Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe, men at jeg derimot får med meg det som betyr aller mest for meg. Det er ikke noe offer for meg å være hjemme med barna. Det ville vært et offer om jeg ikke var det, men hadde muligheten. For alle de som faktisk ikke har noe valg vil jeg ikke si at de ofrer tiden med barna, for av og til må det til for å få det til å gå rundt. Når det er sånn tror jeg at de bruker tiden de har igjen til fornuftig tid med barna.
Hva er det du lærer ved å gå hjemme?
Jeg lærer å jobbe selvstendig, disponere tiden, være effektiv, være tålmodig, være takknemlig. Og utover det har jeg jo muligheten til å lære meg hva jeg vil via nettstudier og bøker.
Hva er de viktigste egenskapene du trenger for å være hjemme?
Tålmodighet og selvdisiplin er det første jeg kan komme på.
Er mor bra nok?
Mor er ikke bare bra nok, mor er BEST! Så lenge mor er mentalt frisk er mor best. Ingen mor skulle tvile på det. Man får inntrykk av fra forskjellige politikere at mor bare er bra nok så lenge man har permisjon og at så fort barnet er ett år så må pedagoger og eksperter inn i bildet, for da kan ikke lenger mor gi barnet alt det trenger. Mor ER bra nok, mor er BEST!
Barna går glipp av mye når de ikke er i barnehagen.
Gjør de? Når det er snakk om barn under 3 år, mener jeg at de ikke går glipp av noen ting om de ikke er i barnehagen. Når mor er tilstedeværende går ikke barnet glipp av noe. Mange barn har gode minner fra barnehagen, og det er kjempefint, det. Mine barn har ikke vært i barnehagen, men har fortsatt gode minner fra ting vi har gjort sammen. Det er jo ikke sånn at alle barn som ikke er i barnehagen går rundt å kjeder seg.
Barnehagen er pedagogisk lagt opp- hva har mor å stille opp med?
Ja, det kan man lurer på. Hva i alle dager har mor å stille opp med mot pedagogiske barnehager? Man kan heller snu på det, og spørre hva har barnehagene å stille opp med i forhold til mor? Jeg vil tro at alle mødre ville påstå at ingen er så glad i barnet deres som dem selv. Og der ligger hele svaret.
Jeg mener ikke å si at fordi mor er mer glad i barnet sitt enn noen av de ansatte i en barnehage, så må barnet være hjemme hele tiden. Det er fint for barn å bli trygge på andre mennesker også, men det trenger ikke å skje fra ett års alder. Det er ikke noe man trenger å stresse med.
Mor må ikke tro at hun ikke er god nok, at hun ikke kan gi barnet det det trenger, at hun ikke klarer å sysselsette eller sosialisere. Barnehagen kan ikke gi barnet mer enn det mor kan, men mor kan gi barnet mer enn hva en barnehage kan. ( Vel og merke når mor er psykisk oppegående).
Hvorfor er det alltid snakk om MOR og ikke FAR som er hjemme?
Kanskje fordi mor ammer? Og at det dermed er mest praktisk siden hun etterhvert også kommer til å føde flere barn. Iallefall er det sånn for oss. Her er det mest nærliggende at det er jeg som er hjemme. Men jeg vet om familier der far er den som er mest hjemme. Far er også en viktig omsorgsperson for barna og skal absolutt ikke undervurderes. Men så lenge barnet ammer og mor står for næringen til barnet, blir det veldig viktig at hun er tilgjengelig ganske mye.
Hvordan bidrar man til samfunnet hvis man ikke tjener penger?
Alt handler vel om penger, gjør det ikke? Jeg synes at det å oppdra barn er å bidra til samfunnet.
Jeg hører flere si at de føler de må jobbe for å bidra i samfunnet. Da tenker jeg at noen er blitt litt hjernevasket, kanskje av politikere. Jeg vet ikke helt hvor de får det fra. Men uansett, for vår del, er det sånn at vi klarer oss selv, vi mottar ikke noe støtte fra nav, vi som en enhet i samfunnet, en familie, betaler all den skatten som kreves av oss. Så jeg føler absolutt ikke at jeg ikke bidrar til samfunnet. Mannen min kunne ikke ha jobbet så mye hvis ikke jeg hjalp til å gjøre det mulig for han. Vi bidrar til familien på hver vår måte, og også til samfunnet. Vi begge bidrar til å betale skatt selv om en av oss ikke har inntektsbringende arbeid.
Jeg ønsker å være der for barna mine, og vi har gjort det sånn at vi får det til, så jeg har ingen dårlig samvittighet for det.
Jeg bidrar ved å oppdra lovlydige og ansvarsbevisste og trygge og ressursterke borgere, som etterhvert kommer til å betale skatt.
Hvorfor foreldre føler seg inkompetente etter 1. leveår til barnet.
Det er fordi de føler at det forventes av dem at de begynner å jobbe å «gjøre nytte for seg» så fort barnet er ett år. Dette har de hørt så mange ganger, alle andre gjør det, og det er sånn det skal være. De tror fordi politikere snakker om det, at barna må i barnehagen. Men jeg ser flere og flere som protesterer mot tidlig barnehagestart nå. Jeg tror mange har følt på at ett år er litt tidlig. Det er ikke det rette for alle.
Spiller det noen rolle for barnet hvem som tar vare på det?
Selvfølgelig! Når jeg er syk, eller opprørt, eller noe har hendt, den første jeg ringer til, er min mor! Og jeg er 34 år.
Såklart det spiller noen rolle for barnet hvem som tar vare på det. Selv om det har vært hos besteforeldrene, som er det nest beste, så vil barnet alltid til mor.
Hvis de er borte på overnatting og lengter til noen, så er det alltid til meg.
Mor representere det trygge og gode.
Mor er viktigere for barnet og vil alltid være viktigere enn pedagoger i en barnehage. Jeg tenker at mødre må ikke tro at de ikke er bra nok i forhold til pedagoger og andre utdannede barnehageansatte.
Ingen kan skryte så oppriktig av en tegning som en mor, eller blåse på et sår som en mor kan, eller trøste og forstå som en mor. Jeg har opplevd at barna mine har blitt misforstått sammen med andre voksne. Da har jeg visst hva barnet mitt mente, og så har barnet fått en litt negativ kommentar og blitt misforstått og blitt oppfattet som vanskelig, når jeg så hva som skjedde og skjønte hva barnet mitt mente. Det var da heller den andre voksne som var vanskelig og som ikke forstod.
Generelt tror jeg det er viktig at mor og far har hovedomsorgen for barnet, menneskene som ga det liv. Å bli vendt ryggen til av mor eller far gir mye større påkjenninger enn å bli vendt ryggen til av hvilken som helst annen. (For å sette det på spissen). Det høres kanskje ut som om jeg sier at hvis et barn er i barnehagen så er det det samme som at mor og far vender ryggen til. Det mener jeg selvfølgelig ikke, jeg sier bare at det spiller noen rolle hvem som tar seg av barna. Foreldrene er viktige i alle barnas faser. Hvordan barna har det hjemme når de kommer hjem fra barnehagen og hvordan det har det når de kommer hjem fra skole og andre ting. Gjennom hele oppveksten er det mor og far som uunngåelig har størst påvirkning på barna, enten på godt eller vondt, enten de vil det eller ikke.
–
Det ble kanskje litt mye snakk om barnehage vs. barna hjemme her. Det er også mye fokus på dette i flere medier for tiden, da særlig når det gjelder de aller minste barna.. Det ser ut som om mange åpner øynene for andre muligheter enn at barna skal begynne i barnehagen ved ett års alder. Jeg ser mange sier at for dem fungerer det fint. Og det er jo fint. Men jeg ser også mange som uttrykker at de egentlig synes det er veldig tidlig.
Er så stolt av meg selv, som skal være hjemme med lillemann frem til neste sommer. Og går alt etter planen, enda lenger enn det også. Skal jeg ha permisjon med andremann skal jo Oliver være hjemme han også.
Men hvorfor er jeg stolt? Jo fordi jeg føler et himla press fra alle kanter – bortsett fra mamma og søster – om hvorfor jeg ikke har lillegutt i bhg? og hvorfor jeg ikke skal begynne på skolen igjen? osv…
Men jeg er, for det første ikke klar for å sende avgårde lille mini i bhg, kun 11 mnd….
Og for det andre, vil jeg jo ikke gå glipp av denne tiden nå, de første årene.. de første skrittene.. Denne tiden får jeg jo ALDRI igjen!!
Ikke fader om en annen voksen person skal se min lille vokse opp! :S
for 3 små timer iløpet av en dag er veldig lite.. VELDIG lite!
Fantastisk flott innlegg, dette likte jeg veldig godt! Har delt på facebook!! 🙂
Tror jeg må blogge om dette emnet jeg også. Har slitt med å skrive det ned så bra som deg, men kan jeg bruke innlegget ditt i innlegget mitt? Altså sitere litt og linke? 🙂
klem 🙂
Tusen takk Nina!
Kos deg sammen med lillemann!
Selvfølgelig kan du bare dele og linke, det setter jeg bare pris på:) Det er også bra at «budskapet» om at man kan være hjemme spres:)
Ha en fin dag!
Klem 🙂
Jippi!! Takk for et viktig innlegg!!
Men du, en ting jeg lurer på, kunne du skrevet et innlegg om kvinnelige forbilder? Hvis du synes sånt er interessant å skrive om altså. Jeg føler nemlig at vi som er hjemmearbeidende hele tiden får slengt den «perfekte» 50-tallshusmora i fjeset. Men for å være ærlig, jeg tror ikke så mange av oss identifiserer oss med henne. Selv er mine kvinnelige forbilder mer feskarbonden. Hun som stelte fjøs og unger og lagde mat og rodde fiske. Uten stiletthæler og støvklut. 🙂
Ja, jeg kunne godt tenke med å skrive noe om kvinnelige forbilder en dag. Jeg skal la det surre litt i bakhodet en stund så pleier det å komme opp noe.D Takk for tips!
Og har du forresten sett forsiden i Aftenposten på nettet i dag? Likestilte familier skiller seg OFTERE enn andre!! Og en likestilt familiestruktur gir ikke økt livskvalitet. Tenkte jeg det ikke…
Det der kom ikke som er sjokk nei. Jeg har mange tanker også rundt dette, men det kan lett bli veldig betent. Men kanskje jeg får til å skrive noe om dette en dag også. Ha en fin dag! Klem 😀
Jeg har sagt det før og sier det igjen.Det er ikke alle som har mulighet til å være hjemme med barna.Her må vi faktisk jobbe begge to for å få ting til å gå rundt.
Det er greit at bhg er dyrt,men det hadde ikke gått med bare en inntekt om jeg hadde vært hjemme med barna.Vi har vanlige jobber,en bil og rekkehusleilighet.
Men supert at noen velger å være hjemme,ikke noe negativt om det.
Og du trenger heller ikke å forsvare deg fordi du må jobbe:) Jeg har venner som heller ikke har noe valg. De MÅ jobbe, ellers vil det ikke gå, og de lever ikke i luksus heller. Vi damer burde ikke behøve å forsvare våre valg uansett hva vi velger. Men det er nesten blitt litt sånn at hjemmeværende må forsvare det at de er hjemme. Mange opplever et press på at de må ut i jobb så fort som mulig, og akkurat det synes jeg er dumt.
Vi hadde heller ikke klart oss på èn vanlig inntekt, så mannen min jobber dobbelt kan man si. Hadde han ikke gjort det måtte jeg ha jobbet jeg også. Men vi får det til på et vis.
Ha en god dag:D
Ha en god dag!
Jeg har også vert så heldig at jeg kan være hjemme med barna. Selv nå etter at alle har begynt på skolen. Jeg har fem barn i alderen 6,7,8,11 og 13 år. Nå har de tre minste mine spesielle behov, og det er noe av grunnen til at jeg fremdeles er hjemme.
Flott blogg du har, jeg kommer absolutt innom her flere ganger!!
Jeg ELSKER det å være hjemme med barna på 3,5 og 2 år, og fra neste år med en liten baby. Det betyr alt for meg å kunne være hjemme med dem 🙂
Det er så godt å høre! Det betyr alt for meg også!
Flott blogg du har Linda. Stå på, synes du er kjempetøff!
Takk Lena!
Jeg er imponert over at dere klarer være hjemme med de så lenge. Før jeg fikk barn sa jeg til meg selv at jeg aldri i livet skulle sette mine barn i bhg før de var 3 år – minst! Og siden alle sa jeg var supertålmodig med barn, så antok jeg at det var lett som bare det. Men så kom 1.mann og alt endret seg. Hun var (og er fremdeles) en meget aktiv, sosial og skravlete frøken. Det fantes ikke noe tilbud om åpen bhg og mitt nettverk som nyinnflytter var utrolig lite. Under hele graviditeten gledet jeg meg til baselgruppa som kunne gi meg litt sosial omgang og venner. Men det ble ikke slik. Gruppa fungerte dårlig og ungen hylte dag og natt. Ikke tok hun pupp heller. Da hun var 10 mnd fikk jeg tilbud om bhg plass og etter mye frem og tilbake, takket jeg ja med klumpen i halsen og hun startet da hun var 11 mnd i en super bhg der barna var mellom 1 og 6 år. Verden åpnet seg for oss. Jeg fikk noen å snakke med, fikk nye venner og ungen roet seg hjemme (hun gikk før hun var 7!mnd og var høyt og lavt). Plutselig sov hun litt lenger enn 20 min av gangen. For meg var bhg redningen. Så kom nr 2 som gikk da han var 8 mnd og var like aktiv. Vi flyttet og nettverket måtte startes opp på nytt igjen. Her var det åpen bhg og slikt sett ingen unnskyldning for å få han i bhg tidlig. Men da han var 10 mnd var begret mitt fullt. Jeg følte meg som en elendig mamma som nok en gang sendte mitt barn i bhg da han var 12 mnd. Jeg var utslitt og ja, jeg ar dritt lei å ikke ha litt alenetid på dagen. Vi har ingen besteforeldre, venner eller barnevakt som kan avlaste meg, og mannen jobbet nesten døgnet rundt (er periodevis bare). Nå er de begge 100% integrert i bhg og jeg ser at de stortrives. De får ut masse energi der og vi kan kose oss hjemme på ettermiddagen med litt mindre energinivå.
Nå sitter jeg med minstemann på knappe 6 mnd og tenker: Valgte jeg rett for de to første? Jeg er jo tross alt hjemme uansett og barna har vært ønsket i utrolig mange år. Hvorfor sender jeg de da i bhg hver dag? Slike blogger gjør meg like mye glad som trist. Jeg klarer ikke bestemme meg om jeg har gjort rett. Jeg beundrer de som er hjemme med ungene sine, men ser at jeg ikke er noen «hjemmemamma» likevel. De er så aktive at jeg ikke har sjans til å få ut av de energien de trenger. Hadde det vært et lekeområde her ute som de kunne fått brukt opp energien sin på, så hadde det vært anderledes. Men så lenge sfo og bhg er åpne, så er det ingen egnede steder. Jeg er ikke så flink på skog og mark og sånn :(. Minstemann skal få lov å være hjemme et år til – håper jeg. Men jeg vet at når han begynner å klatre på alt i huset, rive ned fra vegger og herje, ja, da vet jeg at tankene om bhg melder seg… Jeg vet jeg er en elendig og egoistisk mamma. Jeg elsker mine barn, men jeg er bare ingen hjemmemamma likevel. Det er tøft og erkjenne det når jeg oppe i hodet mitt alltid har trodd jeg er det.
Tilslutt: Sfo nærmer seg som et tema her i huset, bare et år igjen. Jeg har snakket med folk. Konklusjonen er at vi bør kanskje ha litt sfo, enkelt og greit fordi det ikke finnes barn i gata lenger. Alle er jo på sfo/bhg. Så og drope sfo/bhg er liksom å frarøve de et nettverk. Desverre må jeg innse at de har rett. Da jeg var barn var ungene ute i gata eller det var bare å banke på en dør. Nå er ingen hjemme lenger før det er leggetid. Trist men «ren fakta».
Super blogg. Jeg leser den stadig og skulle ønske jeg var like flink som du.
Ååå, tusen takk for gode ord. Men lov meg at du ikke tenker at du ikke er flink:) Du har tydelig mye mer aktive barn enn meg. Mine krabbet ved 9 mnd og gikk ved 12 mnd, så jeg fikk flere rolige måneder sånn. Livet blir snudd opp ned når man får barn og ting blir ikke alltid slik man hadde forestilt seg. Ikke noe galt i det. Det er viktig at man som mamma holder på overskuddet også. Jeg har brukt barnepark til noen av mine barn i perioder. Det har vært helt supert! Da har jeg fått samlet litt krefter. Det var fantastisk og passelig dose for meg (kl 10 til 14 to dager i uken). Et av barna likte ikke park, så han fikk slippe, men tre av de andre likte det, så de fikk gå der så lenge vi hadde penger nok. Nå er alle parker i området lagt ned. Jeg takket nei til bhg plass for 4 åringen til høsten, selv om jeg søkte til å begynne med. Men han fikk plass i en bhg som er motsatt vei av der vi ferdes når vi frakter barn til skole. Og siden det ikke er sååå viktig å ha han i bhg, (jeg trenger jo ikke barnepass), så takket jeg nei, så får vi heller finne på noe selv. Minstemann blir jo stadig kulere og kuklere å leke med også, så jeg tror de to kommer til å ha det fint sammen. HAdde jeg ikke hatt minstemann, hadde jeg nok prøvd å få 4 åringen inn et sted.
Ikke plag deg selv med om du har gjort rett eller ikke. Du har gjort det som fungerte for dere og for at alt skulle fungere. Jeg vet det er krevende med barn som er overalt. Det mest slitsomme året mitt var året før en av jentene begynte på skolen smatidig som en han nest minste var fra 1-2 år. Han var OVERALT og hun er typen som finner på så utrolig mye hyss. Jeg var utmattet av og til. Kjempesliten! FIkk ikke gjort noen ting. SØsteren min kom en gang i uken for å hjelpe meg i huset. Men tiden går og nå er ting annerledes igjen. VI har fåt en baby til og ting går fint nå.
Jeg har også hatt dagbarn. Og jeg kan bekrefte at noen barn trenger mer å bryne seg på enn hva jeg kunne gi dem i et begrenset miljø. Et av barna jeg passet måtte bare begynne i barnehage. Det ble vanskelig for meg å passe på det barnet som var overalt og som løp pg løp:)
SKjønner godt at dere vil ha sfo. Det er der de andre barna er. Men man nå jo ikke ha hver dag, hvis du heller ønsker at de kommer rett hjem en dag eller to:)
Det blir en livsstil å være hjemme med barn. Jeg har aldri vurdert å ikke være det.
Egenltig tror jeg ikke at barn må være sammen med andre barn så mye. LItt er ok, men jeg tror også at de utvikler seg fint og kan like å være på egen hånd litt også. Man merker jo om de trenger noe mer, og det ser ut som om du har klart nettopp det. Dere koser dere på ettermiddagen, og det er jo supert! Da slipper du å være utslitt:)
Vi har besteforeldre i nærheten og har sånn sett alltid hatt mulighet for avlastning. Barna er relatovt ofte på overnatting hos besteforeldre i helgene. Det er gull verdt med besteforeldre i nærheten som gjerne har besøk av barnebarn.
Hyggelig at du liker bloggen min. Jeg er opptatt av at man som mamma skal stole på seg selv og trives med sine valg, det er viktigere enn å høre på alle andre.
Ha en flott dag videre:)
Linda
Takk for svar og ikke minst takk for at du gadd å lese alt. Jeg er dårlig på å skrive/snakke kort hihi.
Tenk om mine to bare hadde løpt og løpt. Men siden de går så tidlig så KLATRER de! De har ikke ADHD eller noe, men de elsker å klatre! På alt, overalt. Prøv å stopp de når du ser de – og de gjør det når du snur rygen til. I bhg leter de i trærne når de leter etter mine, ikke på bakkenivå hihi – og jeg har enda tilgode å se de få et blåmerke som ikke er borte neste dag. Nå har jeg bestemt meg for å teste barneturn med hun på 5,5 år i håp om at hun da kan få ut litt energi som ikke går utover huset her på vinteren.
Må også legge til at her startet dagen de 3,5 første årene før kl. 05, som oftest 0430…
Tanken var å ha henne 50% eller noe på sfo. Kjøre henne til sfo om morgenen når jeg leverer de små i bhg og la henne ta skolebussen hjem så vi kan få unna lekser og kosestund før de to minste kommer hjem. Dette var teorien, så får vi se på praksisen hihi.
Ha en fin kveld. Linda.
Oj, såå tidlig opp! Det har jeg sjelden opplevd! halv fem! Guri malla, det er tidlig ja! Synes det høres flott ut med turn. Mine har gått på taekwondo. Vi måtte ta en pause da det ble litt for mye for meg siden mannen da jobbet til litt sent på ettermiddagen. Men jeg også vurderer turn til de minste, vi får se. Spenst treninsgsenter har en fantastisk aktivitetspark for barn hvor de kan boltre seg mens foreldrene trener, kanskje jeg hiver meg på der igjen. Hadde hatt godt av litt mer trening selv. Er vanskelig å få til det slik jeg vil nå om dagen. Men det går seg vel til. I mellomtiden må jeg bare gjøre det jeg kan få gjort:)
Lykke til med skole, sfo og barnehage etter ferien:) Høres ut som du har en god plan 😉
Klem!