Økonomi og det å være hjemme med barna

Etter forespørsel fra flere nå i det siste skal jeg skrive litt om hvordan vi får til at jeg er hjemme med barna og har vært det i 14 år.

Det var et enkelt valg for oss at jeg skulle være hjemme med barna. Det var et valg jeg tok før jeg i det hele tatt giftet meg og fikk barn. Det var noe av det første jeg avklarte da jeg traff han som skulle bli min mann. For om det hadde vist seg at han tenkte totalt annerledes på det, ville jeg ikke giftet meg med han. For det var veldig viktig for meg.

Vi bodde de tre første årene på Grünerløkka i Oslo. Jeg var 19 da vi giftet oss og jeg flyttet inn i leiligheten. Jeg fikk jobb på et lite bakeriutsalg. Jeg ble gravid etter å ha vært gift i ca 8 måneder. Jeg fikk da fødselspermisjon i ett år. Men jeg sa opp jobben, for jeg hadde jo ingen planer om å fortsette å jobbe utenfor hjemmet da jeg hadde startet min mammakarriere. På denne tiden ble kontantstøtten innført og jeg begynte å motta kontanstøtte før nr 2 ble født, og siden jeg bare hadde jobbetdeltid, ble ikke det så veldig stor forskjell.

Etter 18 måneder kom barn nr 2, og kort tid etter det flyttet vi til Moss. Da leide vi et hus til 6500 kr i måneden. Vi hadde ikke nok penger i mannen min sin inntekt, så da supplerte vi med at jeg var dagmamma. Det var jeg i 5 år til flere forskjellige søte barn. Og da hadde barna mine også andre barn å leke med. Det kan jeg anbefale.

Men etterhvert som min egen barneflokk ble større sluttet jeg som dagmamma da jeg hadde fått fem barn.

Vi måtte gjøre noe for å ha mer penger, så mannen startet et eget firma hvor han leser reklame til radio og tv. Det gikk fint og det kom inn mange oppdrag og på dette tjener han en årslønn på ca 300 000 kr. I tillegg hadde han jo den ordinære radiojobben hvor han tjente ganske bra.

Vi fikk kjøpt oss en egen bolig da vi hadde tre barn. Den yngste var da baby, og den snille bankdamen lot være å føre opp han, slik at lånesøknaden vår gikk igjennom( ellers hadde vi ikke fått det vi siktet på). Men vi hadde allerede fått avslag i en annen bank, for det er nesten håpløst å få lån hvis ikke begge to er i jobb. Men den banken vi fikk lån i regnet også med pengene jeg tjente som dagmamma. Det gjør ikke alle banker.
Vi ønsket oss noe mer enn hva vi endte opp med. Vi fant ut av vi var nødt til å senke kravene for å komme oss ut på boligmarkedet. Så det ble en 88m2 rekkehusleilighet.
Vi kjøpte det i 2004 og den kostet 875 000 kr. Vi pusset opp fint med de midler vi hadde, og etter tre år hadde jeg fått litt nok av å bo så tett innpå folk som man gjør i et borettslag, og jeg ville flytte.

Vi solgte for 1 250 000, så da fikk vi en fin egenkapital og huset vi kjøpte da kostet 1 750 000 i 2007. Huset vi kjøpte var halvferdig oppusset og mye gjenstod. Men det var bra ellers hadde vi ikke fått kjøpt det. Huset er stort nok for oss i lange tider og har også mulighet for å innrede loftet! Vi har stor hage også, som var noe jeg ønsket meg.

Huset ligger på et ganske idyllisk felt i landlige omgivelser, men med togstasjon og Rygge flystasjon i nærheten. Perfekt for min mann som pendler til Oslo. Dette er vårt stoppested ser det ut til.

Det var litt om historien fra nygift boende i en liten leilighet til et eget hus. Det gjelder å senke kravene, det måtte vi gjøre for å få det til.

Så litt om våre kjøpsvaner:
Vi arver gjerne klær, det er helt topp å arve klær. Alt jeg kan bruke av det jeg arver tar jeg vare på gjerne i flere år til noen passer det. Alt av sko, jakker, utedresser og klær har jeg arvet og har spart tusner av kroner på det.
Men om det er noe vi fortsatt mangler til barna, så kjøper vi det naturligvis.
13-åringen vår har ikke så mye arvet tøy nå, hun har sin egen stil og er selektiv på hva hun vil ha på seg.

Vi kjøper også brukte sykler, skiutstyr og skøyter. Vi har kjøpt en og annen sykkel ny, men vi sparer veldig mye om vi kan få tak i det på finn.no eller på Fretex eller loppemarked. Når jeg ser hvor bra ting jeg kan få tak i til nesten ingen ting blir jeg kjempeglad!

Når jeg kommer over gode tilbud, slår jeg til, for jeg vet som regel hva noen av barna kunne trenge.

Skaffer gjerne møbler brukt også hvis jeg kommer over noe bra. Men madrasser og elektrisk utstyr som hvite-og brunevarer kjøper vi alltid nytt. For meg er det jo en lidenskap og hobby å pusse opp gamle møbler, så dette er noe jeg gjør også bare fordi jeg synes det er så gøy!
Vi handler selvsagt ikke i de dyreste møbelbutikkene. Jeg hadde aldri kjøpt en sofa til over 15000 kr. Jeg har et veldig enkelt forhold til ting. En kommode er bare en kommode, jeg kjøper ikke en til 5000 når jeg kan greie meg med en til 1000 kr. Det er ikke der jeg legger pengene. Men oppvaksmaskinen vår var dyr, den kostet 8000 kr. Men vi valgte å kjøpe den fordi den er ekstremt stillegående. Og den må jo gå to ganger om dagen og det er nok av støy her om ikke den skal bråke også. Så det var noe vi ville prioritere.

Vi tar ikke alltid med alle barna på kino for eksempel, det blir for dyrt. Men for å være sammen med barna en og en, kan vi ta med et av dem. Men i høstferie og vinterferie er det halv pris på kino her vi bor, så da ser vi gjerne to filmer på kino.

Barna har deltatt på idrett som dans og taekwondo, men akkurat nå måtte vi sette ned tempoet litt så nå går ingen av dem på noe akkurat nå.

Det hele handler om hva vi prioriterer. Det koster å ha tid med barna. Så istedenfor å ha dyre møbler, to biler og dyre ferieturer vil vi heller ha tiden.

Mat:
Vi handler på Svinesund med jevne mellomrom og fyller opp fryseren med karbonadedeig, og annet kjøtt og skapene fylles med fullkornspaghetti, og annen pasta og masse mel. Å kjøpe karbonadedeig og fullkornsprodukter her i Norge er mye dyrere, mel også.

Her hjemme handler jeg på Kiwi og Rema. Jeg var innom Meny for en tid siden og fikk sjokk da jeg skulle betale. Etterpå sammenlignet jeg prisen på en av varene jeg hadde kjøpt på Meny med nøyaktig den samme varen på Kiwi. Det var hele 30 kroner billigere på Kiwi! Da blir det fort mye mer penger å betale!

Jeg handler billige matvarer og velger ofte First Price når de varene er bra. Det er ikke alt First Price jeg er fornøyd med, f.eks fiskepinnene fra Findus synes jeg er mye bedre, så da kjøper jeg heller de.
Vi teller ikke helt på krona, vi vil spise den maten vi vil, men jeg prøver å lage middagene fra scratch, for at det skal være rimeligere og sunnere.

Skolepenger

Vi har valgt en privatskole for barna våre, så vi betaler skolepenger hver måned, som er totalt 2000 kr for oss. Vi betaler da full plass for de to eldste, og de utover det går på 100% moderasjon. Vi kjører og henter barna hver dag og en vei tar 15 minutter. Men det kan bli opptil 4 ganger vi må kjøre tur/retur hver dag. Men som regel bare tre. Den eldste går på morgenseminar som er et studie for ungdommer i kirken vi går i. Da må hun kjøres til sentrum til kl 07 4 ganger i uken, og da må vi jo kjøre de andre når de begynner. Men de begynner ikke før 0850 så da har vi tid til å få gjort litt lekser også før vi drar til skolen

–

Hvis man ikke har en ektefelle som tjener flesk, må man nok belage seg på en enkel livsstil. Men det må ikke forveksles med lav livskvalitet. Vi har alt vi trenger og er veldig lykkelige!

Oppussing går litt på langa, og jeg gjør det meste selv. Jeg er den av oss som er mest handy, men vi har også fått god hjelp fra venner. Men jeg å være tålmodig. Nå skal jeg i gang å tapetsere et soverom som har ventet på tapet i to år! Jeg har riktignok tatt et par andre om i mellomtiden. Men om vi hadde flust av penger kunne jeg jo glatt ha fått noen til å gjøre jobben for meg. Men det gjør meg ingen ting å ikke få gjort alt på en gang.

Det har vært perioder med veldig dårlig råd. Men vi har alltid klart det alikevel. Jeg tror man vil veldig kreativ av å ha dårlig råd noen ganger, og smart. Man lærer seg å lage noe godt av det man har, og man blir også veldig takknemlig for det man har. Så når gode tider kommer igjen kan man huske å ta vare på det man har og ikke sløse penger. Kanskje lager man seg et lite matvarelager så man alltid kan ha mat. Dette er noe jeg jobber med å få til skikkelig.  Jeg skal innrede et rom til dette formålet, hvor jeg handler inn mat med lang holdbarhet av ulike sorter, og dopapir og vaksemidler og alt sånt, sånn at vi er forberedt hvis det kommer en slumpen periode.

Jeg reparere klær hvis det trengs også, bare ikke joggebukser. De lapper jeg ikke. Men olabukser og klær som har gått opp i sømmer, kan jeg fikse.

Jeg handler også gjerne inn et gavelager når jeg kommer over ting til en fin pris. Da har barna alltid noe de kan gi i gaver, for det blir jo endel bursdager når jeg har seks barn. Dessuten sparer det meg for en del tid.
Jeg har aldri bursdag ute på aktivitetsparker eller bowling og sånt, det har vi ikke råd til, men har bursdager hjemme.

Hvis det skal bli nødvendig vil jeg vurdere å ha dagbarn igjen eller ta oppdrag innenfor interiør. Jeg er utdannet interiørkonsulent (selv om det kanskje ikke ser sånn ut her hjemme), så jeg kunne gjort det. Men har ikke helt tiden til det nå.

Håret til gutta klippes med hårtrimmer som vi har og jentene klipper jeg selv. Eldstejenta får klippe seg hos frisøren av og til. Det hadde blitt for dyrt å ta med alle til frisøren hver gang det trengtes.

Det handler om prioriteringer og motivasjon og tro på at man kan få det til, og å senke kravene (ikke livskvaliteten).

Jeg tror at det er lettere å høyne standaren enn å senke den. Om man har lagt seg på en høy standard tror jeg det sitter lengre inne å senke den, enn om man hele tiden har ligget på en enkel standard. Om man etablerer seg med jobb og hus før man får barn, tror jeg det skal mye til å senke den standaren man da kanskje har satt. Få vil vel gå tilbake på standaren.
Jeg tenker verdier fremfor penger og luksus. Måten vi gjør det på gjør det mulig for oss at jeg har tiden med barna, og tiden til å bygge opp familien på heltid, og da er det verdt det. Barna trenger meg ikke minder selvom de blir større. Med all den tiden jeg har til familien, føler jeg meg rik, selv om jeg ikke tjener en eneste krone!