Penger må vi ha for å dekke de grunnleggende behovene. Mat på bordet og tak over hodet må man ha, gjerne litt smør på brødskiva også.
Det er ting man trenger – som man MÅ ha, og det er ting man vil ha, men som man egentlig ikke trenger.
Alt det som man egentlig ikke trenger kan koste veldig mange penger. Du må ha ditten og datten av high-tech-ting inne i ditt fine hus og du må på ferie og ha flotte biler og andre ting, og til slutt blir det et evig jag etter ting man egentlig ikke trenger. Og det på bekostning av andre ting som virkelig betyr noe; din helse og din familie.
Det kan gå på bekostning av helsen på den måten at du blir utbrent, du orker egentlig ikke jobbe så mye, men du må, og alle andre gjør det jo, så hvorfor skulle ikke du? Du har lagt standarden for ditt levesett og nå må du jobbe for å opprettholde det. Koste hva det koste vil.
Det stikker i hjertet når du leverer poden fra deg i barnehagen, hver eneste dag. Du skulle så gjerne sett ham litt mer enn bare noen få timer før han legger seg. Skulle så gjerne opplevd litt mer sammen med han. Er det mulig å gå ned til 50% tro? Eller være hjemme på fulltid? Være mer tilstede for familien? Men regningene kommer inn og de må betales. Så jobbe for penger må man. Eller må du?
Man må jo også bidra i samfunnet. Det er jo så populært. Gjøre sin del, så tidlig som mulig og så mye som mulig. Men at det går på helsa løs sier vi ikke noe om. Sykefravær. Å møte veggen. Du er svimmel, føler deg kvalm, har lyst til å spy. Det er ikke bare en influensa, det har vært slik en stund. Du vi helst ta en pause fra alt. Lenge. Alt blir et ork, familien blir et ork, barna blir et ork, jobben blir et ork. Livet blir et ork. Men penger må du ha, og bidra til det O store felleskapet såklart.
Er det slik vi vil ha det? Jeg skjønner at det ikke er sånn for alle, naturligvis. Men vi vet jo at forbrukslån blir hyppig brukt, og sykefraværet har skutt i været. Man MÅ ikke ha dette jaget. Det er ikke pengene som gir lykke, det gir en god trygghet. Det er en grunnleggende trygghet å vite at man har det man trenger, men jeg snakker om dette enorme forbruket. Vi pusser opp husene våre for milliarder av kroner, vi bytter ut interiøret, vi handler nye klær, vi har fine biler og vi ser hverandre mindre.
Det er forskjell på å ha det man trenger og å ha det man har lyst på. Jeg kunne gjerne tenkt meg svømmebasseng i hagen og en bil til. Skulle gjerne ha pusset opp hele huset i et jafs. Vi kunne godt ha hatt alt det hvis vi begge var ute i full jobb, ja, kanskje ikke svømmebasseng da.
Det kan virke noen ganger som om det står mellom penga eller livet for mange.
Man må kunne puste også, ikke bare jakte etter disse pengene. For det er egentlig bare det det er; penger.
Du har bare ett liv, barna er små bare én gang, senere blir de store. Da er det for sent å legge puslespill, for sent å bygge togbane, for sent å bake boller, for sent å gå lange turer i skogen, for sent å ligge lenge i sengen om morgenen og bare kose.
Med god samvittighet kan du ta deg litt mer tid til livet, til familien, litt mer tid til kjærlighet; litt mer tid til det som tross alt betyr mest.
Ja til livet!
Så flott innlegg, i en flott blogg 🙂
Takk for det Anita! 🙂
Det ligger forresten en award til deg inne på bloggen min 🙂
Å, det skal jeg sjekke ut. Tusen takk!
Da velger jeg livet. 🙂
bra skrevet 🙂
Hmmm … Er det så sikkert at det er en motsetning mellom å velge å være i lønnet arbeid (jeg skriver det sånn for å understreke at jeg ikke ser på det å være hjemme med barn som tid helt uten arbeid) og å velge livet? Jeg er lærer. Akkurat nå er jeg riktignok lærer i foreldrepermisjon, men det kommer en dag der jeg nok en gang skal være ei en forelder som følger barn til barnehagen, ser de eldre av gårde til skolen og selv reiser til jobben. En jobb der jeg spiller en rolle for veldig mange menneskers barn. Når jeg ser tilbake på min egen skoletid, ser jeg at noen av de lærerne som har betydd mest for meg var kvinner som selv hadde barn. For et tap det ville vært for meg, og andre elever de har betydd noe for i samme periode, om disse kvinnene skulle valgt bort arbeidslivet til fordel for å være hjemme med barn på fulltid.
Ja, det norske samfunnet er inne i en forbrukskarusell som ikke likner noe. Jeg er helt enig med deg i at vi ikke behøver å jobbe oss i hjel for å få enda finere bil, pusse opp mer eller reise enda oftere til land langt borte. Men vet du hva? Det er ingen av disse tingene som er min motivasjon for jobbe. For meg er det ikke et spørsmål om å velge mellom jobb og liv. Jobben er en del av livet.
Nei, det er ikke det jeg mener heller at enten så er man i lønnet arbeid og dermed sier nei til livet, eller så sier man ja til livet og er hjemme med barna. Dette innlegget var litt satt på spissen, for å få frem at det finnes ting som er viktigere i livet enn en tipp tipp oppusset hus og flotte biler. Det er liksom litt bortkastet å ha alt så fin tog flott hvis du ikke har tid til å dele det med noen. Mange jeg kjenner jobber, men har likevel fokus på de små og betydningsfulle tingene i livet. Så jeg ser ikke på det og jobbe og å velge livet som motsetninger. Det trenger ikke å være det. Noen har heller ikke noe valg, men det betyr ikke nødvendigvis at de ikke «lever livet».
I den verden vi lever i så er jo penger og jobb en stor del, men det er også mange andre ting som er av stor verdi:)