Det ligger i luften

Det ligger i luften at hvis man ikke er ute i full jobb eller enda verre, er  hjemmeværende 100%, så er man underdanige eller underkua, man realiserer ikke seg selv og man holder seg selv tilbake, man er uviktig, man bidrar ikke i samfunnet.

Men hvorfor er jeg da så lykkelig? Og hvorfor føler jeg meg så hel? Og hvorfor føler jeg at jeg bruker hele meg, alle mine sider og alle mine ressurser og at jeg er i stadig utvikling?

Nei, hjemmelivet er toppen! Men i tiår er kvinner blitt fortalt av ledere i landet vårt at det forventes av dem at de stiller opp for samfunnet, altså at de skal jobbe fullt! Forstår ikke lederne at ikke alle ønsker å jobbe fullt for tall når de har små mennesker å ta seg av? Hvordan kan de forvente at foreldrene skal overlate denne viktige oppgaven til andre mennesker? Eller kanskje et bedre spørsmål: Tror de virkelig ikke at foreldre klarer denne oppgaven best selv? – Det å ta seg av barna sine!
Forstår de ikke at det å ta seg av barna sine også er å stille opp for samfunnet?

Jeg fikk selvangivelsen her om dagen. Der står det svart på hvitt akkurat hvor mye jeg tjente i fjor: 0 kr. Men betyr det at jeg ikke har hatt noen funksjon, at jeg ikke har gjort noen ting, at jeg har drevet dank, at jeg ikke yter noe eller bidrar til samfunnet?

Tror noen at barna mine synes at jeg ikke har gjort noe viktig, at jeg har vært lat, at jeg ikke har tatt meg av hjemmet mitt og familien min? Er det noen som tror at barna mine synes at jeg har vært til liten nytte?

Min mor har fått servert de samme løgnene som jeg blir servert og som alle andre kvinner blir servert hele tiden. Min mor refererer til vår tidligere statsminister som sa at «barna hadde best av å være i barnehagen heller enn å henge rundt i beina til en tilfeldig person». Denne «tilfeldige» personen var da mammaen. Hva?? «Tilfeldig»?

Jeg lurer jammen på hvorfor mine foreldre ALDRI har stemt på det partiet!? (Nei, egentlig ikke).

I dag ytres det fortsatt meninger som sliper ned foreldrenes og da særlig mor sin rolle; «Det er mer verdifullt å jobbe enn å være hjemme med barna sine».

Hvis man tenker tall, så er det riktig. Men jeg tenker ikke tall når jeg ser inn i øynene på barna mine. Der ser jeg fremtiden. Hva er mer verdifullt enn å være hjemme med barna, tenker jeg da.

Det har ligget i luften i mange år nå, og jeg tror det er på tide å rense luften. Jeg tror vi trenger diskusjoner og stemmer som sier at barna trenger foreldrene sine, og at foreldrene er best egnet til å ta seg av barna sine selv. Mødre spesielt trenger å få styrket sin tillit til egne evner og instinkter i forhold til det å være mamma.

Kvinner trenger å høre at de er viktige bare i kraft av å være mor og både mor og far trenger å vite at den viktigste jobben de noen gang kommer til å gjøre er den jobben de gjør innenfor hjemmets fire vegger.
Sånn, der fikk man da ut litt frustrasjon sånn på kvelden.

Jeg mener ikke å kritisere mødre som jobber. Jeg har selv gode venner som er i jobb, så jeg vet at de mødrene ikke er mindre glad i barna sine enn jeg er. Jeg retter søkelyset mot at ledere av vårt land forteller oss at vi ikke er viktige dersom vi ikke er ute i jobb for å tjene penger. Jeg vil at kvinner skal vite at de som mødre har en uendelig større betydning enn hva som forkynnes i dag.