Jeg protesterer!

Jeg protesterer! 
(Spesielt rettet til diverse kvinner som i det senere har uttalt seg i media om hva som forventes av oss kvinner enten vi har barn eller ei og en støtteerklæring til alle som tar valg som i dag blir sett på som utradisjonelle.)

Jeg har fått 7 barn. Jeg er en frisk og ressurssterk kvinne og jeg kan i utgangspunktet bli akkurat hva jeg vil. Jeg har altså valgt å få 7 barn og jeg har i tillegg valgt å bruke ressursene/tiden min på dem.

I det senere har jeg registrert (og lest) noen bøker som handler om barn, tid og morsrollen. Jeg leser også flere blogger skrevet av mødre (og fedre) som ser verdien i å ha tid til barna, mødre som jobber redusert, eller som er hjemmeværende fulltid. Det er også organisasjoner som jobber for å fremme barnas behov og verdier som gradvis viskes ut.  Er verdiene rundt barn og mor og famili på vei ut? Er disse bøkene og bloggene og organisasjonene bare et siste blaff? Eller er de starten på en renessanse for disse verdiene ? Er det starten på en annen måte å tenke på? Er det nå vi begynner å tenke mer på barna?

Vi skal ha barna i sentrum, likevel skal vi jobbe (helst) fullt. Til det må jeg bare si: Jeg protesterer! Jeg kan godt gjøre begge deler, men ikke samtidig, det må bli etter hverandre. Når jeg mener ”å ha barna i sentrum”, snakker jeg om tid. Jeg snakker om å studere maur, snegler, finne mark under steiner, lage pannekaker på formiddagen, tørke opp egg som havnet utenfor bollen, og røre som ikke havnet oppi panna. Jeg snakker om å ha tid til å gå tur, til å bygge tog, bygge lego, tegne, male. Andre ting jeg gjør mens jeg har barna i sentrum er å vaske hus, sette i gang vaskemaskin, tømme og fylle oppvaskmaskinen, vaske do, lage middag, handle mat, skifte på senger – gjerne sammen med et barn eller to. Alt jeg har nevnt til nå og mer til, har null verdi i samfunnet, er det noen som mener. Og noen sier at det er å kaste bort mine ressurser.  Slik jeg ser det er det å bruke mine ressurser på dem den beste måten å bruke mine ressurser på. Det er ikke bare det at jeg vasker og fikser huset,men mens jeg gjør dette underviser jeg barna mine om livet og mange ting som jeg har størst evne til å undervise dem om fordi jeg har størst påvirkningskraft enn hvilken som helst annen person.

Mange snakker om å realisere seg selv. Det må vi alle. Betyr det at jeg må gjøre noe annet enn det jeg gjør nå, når det jeg gjør nå er et av de store målene og drømmene i livet mitt? Det høres ut som de mener jeg burde være ulykkelig siden de tror at det jeg gjør nå tilsynelatende ikke er å realisere meg selv. Men hvorfor er jeg så lykkelig da? Ja, lykkelig midt mellom pannekakesøl og togbane. Jeg kan ikke tenke meg en bedre måte å realisere seg selv på enn å utvikle seg som menneske, og det er akkurat det jeg gjør!

Ansvarsbevisst

Barnehage ikke skadelig:
Jeg mener ikke at barnehage i seg selv er skadelig. Det er mer bruken av den som jeg synes av og til overdrives. ”Vi trenger ikke å være sammen med barna våre, for de blir sett av noen der de er, der utdannede pedagoger gir dem alt de trenger”. Vi har ingen unnskyldning for ikke å jobbe 100% fra barnet er  ca 9/12 mnd. Tusen takk for full barnehagedekning, men nei takk, jeg protesterer, jeg vil gjerne være sammen med ungen min selv.  Ikke prøv å gi meg dårlig samvittighet fordi jeg tar det fulle ansvaret for mine barn på egen hånd. Jeg liker å være sammen med dem og jeg akter å fortsette med det. Det er ikke noe viktigere jeg kan gjøre nå som jeg er mor og har små barn hjemme. Dette er livet og jeg føler jeg bør være der for dem nå.

 Ikke tråkk på mor!
Kjære alle dere som på en eller annen måte leder dette landet, eller som har påvirkning på noe vis: Enten de vil eller ikke, så lytter kvinner til dere. Sårbare og nybakte mødre og fedre som så gjerne vil gjøre det rette, lytter til dere. Ikke tråkk på dem. Ikke si at barna deres har det best i barnehagen fremfor å være sammen med sin mor eller far, ikke si at det er viktigere å jobbe enn å ta seg av barna sine, ikke ta fra den nye moren troen på seg selv, ikke si at de ikke er nyttige med mindre de begynner å jobbe 100 prosent allerede fra barnet er under ett år, ikke si at de burde jobbe fremfor å ta seg av barnet sitt, ikke si at de ikke er bra nok bare fordi de er ferdig med å amme, og ikke si at hun ikke burde amme, ikke press henne til å ta et valg hun egentlig ikke ønsker bare fordi hun ønsker å gjøre det rette med tanke på å bidra til samfunnet.
Når en mor lurer på om det kan skade barnet og ikke være i barnehagen, men heller være sammen med henne – da er det gått litt langt.
Det er ok med informasjon rundt forskjellige aspekter ved å jobbe redusert, men ikke når det skjulte budskapet i det sier at ”Vi forventer at du jobber fullt så fort som mulig, barnet ditt trenger ikke deg, det har faktisk best av å komme seg i barnehagen, og du mor, deg trenger vi først og fremst i jobb. Vi har ordnet med eksperter til å ta seg var barnet ditt, det vil være bedre for barnet ditt, det trenger tross alt sosialisering, vettu”. Dere skjønner, mange lytter til dere når dere sier noe, så pass på hva dere skaper av holdninger. Og pass på hva dere gjør med den nye morens tillit til sine naturlige instinkter.

Beskytt henne: Kjære dere som på en eller annen måte styrer landet: Beskytt mor, og beskytt forholdet mellom mor og barn. Beskytt familien. Si til mødrene og fedrene at deres innsats som mor og far er den viktigste innsatsen de kan gjøre i samfunnet. La henne forstå at hennes evner som mor er uunnværlige. Dersom hun ønsker å ha mer tid til barna sine i form av å ikke jobbe fullt, så gi henne fulle støtte og aksept for det, ikke fiks ordninger som ”hjelper henne” raskt tilbake i jobb. Det er kanskje ikke det hun ønsker, men siden dere er så ”snille” føles det som om det er det som forventes av henne. Ikke press henne til å overlate barnet sitt til andre før hun egentlig vil. Når jeg sier ”støtte” mener jeg ikke penger, men aksept. Støtt opp om troen hun bør ha på seg selv. For all del, de som virkelig vil ut i jobb fort må ha et godt tilbud tilrettelagt, men ikke jag mødre ut i jobb og gi henne dårlig samvittighet dersom hun heller vil bruke mer tid på barnet sitt.

Barna er ikke en unnskylding for at man er hjemme eller jobber deltid, barna er grunnen til at man tar slike valg. Barna fortjener det og foreldrene fortjener det. Barna er ikke små så veldig lenge.
Det å tilbringe tid med barna sine er en glede, et høytidelig ansvar og ikke minst et privilegium vi har som foreldre.

Hilsen en takknemlig hjemmeværende mamma