En typisk morgen hos oss

En leser lurer på hvordan en vanlig dag ser ut for oss. Vel, her er en typisk morgen:

Du blir kanskje overrasket over hvordan morgenene er her (eller kanskje ikke)? Du tror kanskje vi alltid har full kontroll og at alle gode vaner er så godt innarbeidet at alt går av seg selv?

Vel, det arter seg omtrent som dette:

Aller først står 14-åringen opp (0600), og kl 0630 står pappaen i huset opp. Han kjører 14 åringen til en studiegruppe i sentrum. Mens han gjør det, står mamma opp for å vekke alle de andre. Det vil si, det er meningen at mamma skal stå opp da. Men det hender at hun sovner igjen når hun ammer babyen. Det hender også at hun ikke våkner i det hele tatt før hun hører bilen tilbake i oppkjørselen. (WÆÆÆÆ NÅ har vi det travelt dere!)

Og når vi har det travelt har vi ikke tid til noe kosevekking, sånn som vi har når mamma kommer seg opp i tide. Mamma synes det er tortur å stå opp tidlig. Selv om hun legger seg 22-2230 så får hun ikke alltid all søvnen som trengs i løpet av en natt. Alle mammaer vet jo at om natten skjer det mye rart noen ganger. (Vi snakker baby her, altså, som våkner og som biter i puppen og derfor ikke kan amme og blir sinna når han ikke får noe).
Ja, altså, de som ikke allerede har klart å stå opp selv (gutta klarer som regel det), de blir vekket ved at mamma drar av dem teppe mens hun synger en irriterende sang. Alle sanger er irriterende om morgenen når man synger med så skarp stemme man kan, og snøvlete også, siden systemet ikke har begynt å fungere opptimalt ennå.

Mamma romsterer på kjøkkenet mens hun mumler noe om forkost og andre beskjeder. Folket klarer ikke å tyde alt mamma sier, og mamma blir irritert fordi det kan da vel ikke være såååå vanskelig å høre hva hun sier! Men det kan det visst, for hun mumler og åpner ikke munnen når hun snakker.
Vel, mens frokosten er i gang, må mamma dra opp de som eventuelt ikke har kommet seg opp ennå. Heldigvis har vi for vane å finne frem tøy på kvelden, så akkurat det går ganske greit.

Men mamma får liksom ikke sittet stille. Hun må fly rundt omkring og finne og hente og vekke og pakke. Og hun har en morgenkåpe på seg som er veldig varm. Og hun har også langt hår som er i veien. Det er så irriterende og det er så varmt! Hun har ikke tid til å gå å kle på seg normale klær, og ikke synes hun det er passende å vrenge av seg morgenkåpa heller. Ikke kan hun åpne opp verandadøra heller for da krabber babyen ut der og der står det et lite basseng med vann.

Håpet er jo at de to minste ikke skal våkne før alle har kjørt til skolen. Foreldrene prøver å holde et lavt støynivå for å hindre at de små våkner, men noen ganger våkner de uansett og andre ganger klarer vi ikke å holde støyen nede. Du vet… trøtte barn kan være like irritable som mammaen. Noen ganger skaller noen i en skapdør som mamma har glemt å lukke igjen. (Mamma lukker aldri igjen skuffer og skap. Dette er både til irritasjon og av og til, men vi ler også av det. Men vi (eller de da) er mest irriterte over det. Ja, altså, det er ganske irriterende å skalle i en skuff eller skapdør bare fordi mamma ikke kan lukke dem igjen. (jeg skjønner jo det), og da blir det altså ganske mye lyd.

Så babyen har altså begynt å krabbe. Det betyr at han beveger seg rundt omkring. Han nærmer seg kattematen og vannskåla. Han heller ut vannskåla. Mamma har ikke tid til å ta det med en gang, fordi hun gjør noe annet. Babyen elsker dette sølet, han plasker i vannet. Og så begynner armene hans å gå fra side til side, sånn med håndflatene mot hverandre og så ut. Ut og inn sånn hele tiden, fortere og fortere. Han har ikke kontroll, Han kan ikke stoppe. Han sitter der som er evighetsmaksin med de små armene som går frem og tilbake glidene på vannet, mens han har et gapende fornøyd uttrykk. Og dette ser jo ganske morsomt ut. Og vi begynner å le.

Det er ikke bra å le for mye om morgenen. For det tar tid, og det tar fokus bort fra det vi holder på med, nemlig å få barna klare til skolestart.

Ettersom vannsølet ikke ble vasket bort med en gang, kom flere til skade for å tråkke i vannet. Så da må de ned trappen for å hente nye sokker.
Mamma har helt panikk for trappen, ettersom babyen nå krabber overalt, og hun står på toppen av trappen og holder en mektig og lang tale om hvorfor INGEN MÅ GLEMME å lokke trappegrinda!!!!

Så er tiden kommet til tannpuss og siste overhaling. Mamma må se over ører og ansikter og forsåvidt klær, og spesielt hår! Mens noen pusser tennene, må pappa ned etter nye sokker. For siden pappa ikke alltid fjerner alt vannet fra gulvet når han har dusjet, så hender det brått at noen blir våte på sokkene igjen.

Vi har veldig trangt bad, og når mamma i tillegg ikke lukker igjen stellebordet (vi har sånn vegghengt stellebord siden vi har så liten plass der inne), da blir det virkelig trengsel ( for mamma lokker ikke igjen ting). Så hår fikser vi et annet sted. De som ikke har rukket å ordne håret, må få hjelp av mamma.

Mamma synes det er irriterende når den hun grer steller seg helt inntil henne, for da får hun jo ikke armslag. Noen ganger er det sånn at mamma ordner håret mens de tar på skoene og mens de går rundt omkring. Mamma svetter i den varme morgenkåpa. Nå snøvler hun ikke lenger. Hun har gått fra å snakke snøvlete og utydelig, til å snakke svært fort og hakkete. Hun høres ut som er rapper. Kanskje hun ser litt ut som en rapper også, med litt sånn rufsete hår og hovne øyne og sminke fra i går sånn at den er litt «smoked» hvis du vet hva det er.
«Har du vært på do?
Ja fint, da tar du på deg sko.» Sier mamma.
Pappa må humre for seg selv når han hører at mamma snakker på rim. Og uten at mamma skjønner det, driver pappa og eldstegutten og beatbokser og lager rap om alt hun sier. Og det er jo gøy og da ler vi jo alle sammen. Men det har vi ikke tid til, så mamma må bli litt streng. Og så er det sånn at mamma nesten utelukkende sier motsatt av det hun mener.
«Nei nå har vi altfor god tid, fort dere ut i bilen»! Alle er vant til dette så det er ingen som reagerer sånn nevneverdig, bortsett fra pappa, da, som er har helt rettskrivingshysteri, pluss at han synes det er veldig morsomt å le av mamma.

Pappa synes mamma er veldig pen om morgenen. Det er jo hyggelig. En annen ting med det å fikse håret til noen er at de må stå STILLE. «Ikke rør på tærne dine engang»: Sier mamma. Og da må man jo røre på tærne, må skjønne, for kan man virkelig ikke røre på noen kroppsdeler når mamma ordner håret? Ikke armen engang? Vil mamma merke det hvis man står på èn fot? JA, det merker mamma!

Noen ganger lurer mamma på hva pappa egentlig gjør her på morgenen, bortsett fra å beatbokse. Det som er sikkert er at han tar på seg en sånn «klokker-oppgave». Du vet en sånn som går rundt og sier hva klokka er og hvordan tilstanden er. Pappa sier: «Klokka er 0715, spis ferdig maten nå, vi kjører om 25 minutter.» «Klokka er 0730, jeg kjører om 10 minutter. Om ti minutter kjører jeg. Få på dere sko!»

Så kommer de seg ut i bilen da. Og mamma går inn i stua, for så å oppdage at der ligger et pennal som skulle ha vært i en av sekkene. Hun løper inn på kontoret for å ringe til pappa (mobilen hennes vet hun ikke alltid hvor er, og ofte er den dessuten utladet).
Mamma går ut og legger pennalet på søppelkassa, for da kan pappa bare rekke ut armen når han kjører forbi.

Vel, dette er hvordan det av og til arter seg. Noen ganger må jeg bare le av det hele. Det hadde vært gøy å sett dette i fortfilm.

Pulsen senker seg når de har kommet seg avgårde og vi som er igjen hjemme kan ha en rolig og koselig frokost:)

Dette er altså når vi har dårlig tid, som kanskje er 2-3 dager i uka (bare). Haha!