Mange barn – fordommer

Jeg tenkte å komme med en liten advarsel til de av dere som vurderer å få mange barn. Jeg har gjort meg noen erfaringer opp igjennom årene når det gjelder fordommer og oppfatninger fra omverdenen og jeg deler villig min erfaring med dere:

Folk følger med på deg. Du skiller deg ut når du har fler enn 3 barn og spesielt om du har mer enn 4 barn. Det virker som om 4 barn er grensa. Har du fler barn enn det kan du oppleve å få mange spørsmål.
Hvis du glemmer noe, f.eks en avtale, eller barna glemmer gymtøy, eller du glemmer en foreldresamtale på skolen, så er det fordi du har så mange barn at du ikke greier å ha oversikten. Det er liksom ikke bare å glemme noe.
Hvis foreldre men kun 3 barn glemmer (de glemmer såklart de også) så  er de bare menneskelig. Det er sånt som skjer. Men om du som mangebarns-mamma glemmer sånt, så er det fordi du ikke er flink nok.
Det er som om folk bare venter på at du skal feile. «Åja, jeg visste det måtte skje en dag hun har jo så mange barn, det kan jo bare ikke gå bra». «Jaja, det er ikke rart hun glemmer avtaler eller kommer for sent, hun klarer jo ikke å ha oversikt på så mye».
Det er som om folk forventer at du har alt på stell og er overmenneskelig organisert når du har mange barn. Det er som om vi må være dobbelt så flinke som de som har færre barn.
Dette var det også en mamma som sa til meg, en mamma som har 6 store barn nå. Og dette opplevde hun ofte. Og jeg kan skrive under på det, hun har rett.

Hvis noe går skeis så er det fordi du har tatt på deg for mye. Hvis ett eller flere av barna sliter med noe, så er det fordi du har for mye å håndtere. Men med så mange familier som ikke har mer enn gjennomsnittet med antall barn er det jo rart at det er så stor andel barn som sliter på skolen? De færreste av disse har vel flere enn toppen 3 søsken? Så hvis det skulle stemt det at et stort antall barn i en familie skaper flere barn som sliter, så skulle det ikke vært så mye om at 70% i en skoleklasse ikke leser bra nok? (Tallet 70% leste jeg i avisen i sommer).

Folk blir mistroiske: Noen spør av ren nysjerrighet og fascinering, men noen er faktisk mistroiske. De tviler på at det er mulig å trives med så mange barn. Om det er fordi de kjenner at det er vanskelig bare med sine to eller tre, vet jeg ikke, men mange lurer:  «Får du tid med alle barna da»? Som om det er så vanskelig å tro at man kan få tid med alle sammen bare fordi de er mange? Jeg har jo valgt å være hjemmeværende, sånn at jeg skal ha mulighet til å rekke over alt og å være sammen med alle. Og det er ikke sånn at alle trenger egentid med meg hver eneste dag. Vi kan ta det ved behov. Jeg har såpass mye tid til å se hver enkelt at jeg fint kan se hvem som trenger litt mammatid. Og mammatid trenger ikke være sånn at vi setter av mye ekstra tid. Det kan være at jeg tar med en i butikken eller noe sånt. Og når noen av barna er på aktiviteter kan jeg benytte tiden litt ekstra med de som er hjemme.

Du kan ikke si du er sliten om du har mange barn. Helst ikke. Vel, jeg kan si det til mine venner som også har mange, men ellers er det ikke så populært å si det høyt. For jeg har tross alt sørget for det selv. Har du to eller tre barn så er du jo normal. Det er en normal mengde å bli sliten av. Det er lov å si du er sliten da. Folk forventer at jeg har full kontroll, og hvis jeg er kjempesliten så kan jeg bare takke meg selv, for jeg har jo lagt opp til det. Jeg kan ikke klage på at jeg ikke får tid til å trene så mye som jeg vil. Nei, det er ikke lov, for det er min egen feil. Jeg kan ikke klage på at jeg ikke får sett så mye på tv, for jeg har jo selv valgt å ha så mange barn. Det er jo litt sant også. Det med tv. Klart jeg ikke har tid til å se på tv, jeg må jo legge barn hele kvelden, samt lekser og kjøkkenrydding. Men jeg blir sliten, det må jeg bare si. Jeg er ikke noe supermenneske heller med en hemmelig tank med energi.

–