Jeg sitter i parken. Parken er omgitt av store eiketrær. Det er så vakkert her. Den kjølige høstluften rusker i håret mitt. Barna mine leker på gresset og klatrer i skråningen. Klokken er bare 12.00.
Normalt skulle vi ikke vært her. Ikke kl. 12 på en helt vanlig hverdag. Normalt ville barna blitt passet på av noen andre. Og jeg, jeg ville ha undervist noen andre barn, eller kanskje pleiet noen, eller kanskje sittet på et kontor et sted. Det er det de fleste gjør. Det er det som er normalt nå. Jeg er en slags outsider som ikke har «skjønt det». Man kan faktisk få alt nå i dag, samtidig!
«Se nå mamma, se at jeg kan klatre helt opp der».
– «Å. så flink du er, jeg er stolt av deg»!
«Se på denne nøtta mamma, jeg har plukket den til deg, og denne pinnen her også».
– «Å tusen takk, det var en fin nøtt og en fin pinne. Kan jeg få en stor klem av deg også»?
Jeg tenker at det rart at det bare er oss her. Jeg tenker at ting har blitt snudd på hodet. For 15 år siden, da jeg fikk mitt første barn var det vanskelig å få barnehageplass til barn under tre år, men nå – nå er 90% (hvis ikke flere) av landets ettåringer i barnehage.
Det ser ut som om det som før var normalt, nå er blitt unormalt og rart. Det er liksom rart å være hjemme med barna sine hvis de er over ett år. Hvorfor er det så rart? Hvorfor må man forklare det?
Jeg sitter i parken og ser på barna og jeg smiler. Men jeg er en taper. Mens jeg sitter i parken så taper jeg inntekt, jeg taper sosial status, jeg taper karrièremuligheter, jeg taper pensjonspoeng. Men jeg smiler. Dette er tross alt den lykkeligste tiden i livet mitt.
«Mamma, se nå, jeg kan hoppe ned herfra»!
– «Oj, det var langt, turte du virkelig det»!?
Den minste kommer krabbende å legger hodet i fanget mitt for å få litt kos.
Det er helt utrolig hvor mange ganger i timen barna vil ha min oppmerksomhet: «Se nå, følg med nå, se på meg, se hit». De trenger min anerkjennelse og bekreftelse hele tiden. Jeg tror det er kjempeviktig at jeg gir dem alt det de trenger av bekreftelse og anerkjennelse.
Jeg tenker at det er leit at flere profilerte personer i politikken og næringslivet har uttalt seg på en slik måte at veldig mange oppfatter det som om familielivet er noe man bare kan skyve til side til fordel for egen karrière, eller at det ikke er så viktig at nettopp mor og barn får knytte tette bånd, eller at det beste for barnet er å gå i barnehage – uansett omstendigheter! Eller at det strengt talt ikke spiller noen rolle hvem som tar seg av barna, om det er foreldrene eller noen andre. Jeg er redd slike uttalelser gjør noe med oss som foreldre. Man vil jo gjerne gjøre det rette for sine barn.
Jeg tenker at ingen burde uttale seg på en måte som tar fra foreldrene troen på sine egne evner, og ingen burde uttalte seg på en måte som svekker mødres tro på sitt morsinstinkt. Og ingen burde fortelle foreldrene hva de burde og ikke burde gjøre. Isteden burde de bygge opp foreldrenes tiltro til egne vurderinger for sine barn, enten det er hjemmebarnehage, offentlig barnehage, privatskole, hjemmeskole, offentlig skole etc. Og de burde støtte opp om alle de individuelle forskjellene som er i de tusen familiene.
Ting er blitt så merkelig. Det er liksom blitt èn mal. Èn vei – som alle skal følge.
Men heldigvis så foregår det et stille mammaopprør. Det er ikke alle som synes at denne veien er det eneste rette. Det er flere og flere som protesterer stille eller høylydt.
«Mamma, se så høyt opp jeg er»!
– «Jeg ser deg ikke….. Å DER er du, helt der oppe»!
Det ville nok vært flott å være lærer, sykepleier eller noe annet. Jeg hadde passet til det. Jeg hadde gjort en god jobb. Men akkurat nå så er jeg mamma med små barn. Og da kunne jeg ikke tenkt meg å være noe annet sted enn nettopp å sitte i parken å se på barna som leker.
Jeg sitter her å samler minner til minnebanken. Når jeg blir gammel kan jeg hente frem disse minnene å tenke på dem og drømme tilbake til den lykkeligste tiden i livet mitt. Den tide da barna var små. Jeg føler meg rik. Jeg føler ikke at jeg taper.
Jeg går glipp av penger og karrièremuligheter, pensjonspoeng og sosial status. Men når jeg er sammen med barna mine føler jeg meg lykkelig, jeg føler meg hel og jeg er akkurat der jeg ønsker å være. Jeg føler meg som en vinner. Egentlig ser jeg ikke på det som andre mener jeg taper som tap, jeg tenker heller at jeg hadde tapt mye mye mer om jeg hadde tapt tiden jeg har med barna. Den er for meg verdt mye mer enn hva jeg taper.
Så jeg sitter i parken, nyter høsten og samværet med de små barna mine. Akkurat slik vil jeg ha det. Jeg er glad for at jeg kan få alt, både jobb og familie. Men jeg ønsker ikke å ha det samtidig, jeg vil ha det etter hverandre. Så får jeg heller bare være litt unormal.
Jeg er en lykkelig taper som sitter i parken og smiler og føler seg som en vinner:)
Jeg er sååå enig med deg 🙂 Ble intervjuet i NA24.no ang kuttet i skatteklasse 2. Og overskriften ble at jeg var dagens taper, men jeg er jo absolutt ikke det, og i intervjuet kommer det frem at jeg hadde vært hjemme uansett skatteklasse 1 eller 2. Så det ble jo såå feil den artikkelen :/
Har du en link til den artikkelen?
Så bra skrevet, det var som å lese om meg selv.
Jeg er så glad for at jeg er trygg nok på meg selv til å velge mine egene veier til min og min families lykke.
Stå på videre, du har gjort et fantastisk valg
http://suntoglett.com
Takk! Ja, man må være sterk for å gjøre upopulære valg. For min del trodde jeg ikke at man måtte det, jeg visste ikke at dette var så upopulært før det hadde gått en stund, jeg var visst litt i min egen verden. Men det er der jeg liker best å være:D
Jeg syns ikke det er noe galt med dine prioriteringer, Linda. Jeg tror de minnene du samler opp nå vil ha mye større verdi og dypere glede enn et lønnsopprykk.
Penger gir kortvarig lykke. Men de båndene man skaper med sine barn vil vare hele livet ut.
Takk skal du ha:) Jepp, de minnene jeg samler nå vil være gull verdt senere i livet, kanskje vil jeg verdsette dem enda høyere enn jeg gjør i dag:)
Syns det virker som et bra liv jeg 🙂 Glad på deres vegne og skulle gjerne hatt den muligheten selv. Men det ble ikke slik i dette livet.
Takk for det, er fornøyd med å ha fått til å ha det slik vi vil:)
Det at mange jobber i dag, har bidratt til en god økonomisk vektst i husholdningen. Forbuket har vel aldri vært høyere. Jeg syns forbuket generelt er sykt høyt. Når man tenker Europa og USA hvilke enorme mengder det blir tilsammen med kun materielle ting.
Penger har fått en stor verdi i samfunnet vårt. Det blir satt høyt. Men desverre så blir varme og omtanke for medmennesker ikke like høyt verdsatt. Da tenker jeg at noe er galt med samfunnet vårt. Det er vi mange som er med å bidra til. Heldigvis finnes mennesker som deg, Linda som bidrar til at vi får muligheten til å tenke gjennom holdninger og verdier på nytt. Jeg tenker at det kreves litt mer indre styrke når man skal gjøre noe som ikke blir støttet av fellesskapet. Det er lettere når alle er enige og ser positivt på vi gjør.
Jeg syns du har gjort et fint valg, med å være hjemme med barna 🙂
Jeg synes også at forbruket er helt sykt! Ting og tank, altså materielle ting har for stor plass. Det er mye viktigere med tid til menneskene i livet.
Takk for veldig fine ord <3
Du er en vinner, Linda!
Takk for det!
Supert! NYT tiden med barna dine 🙂
Det er det jeg gjør:) Koste hva det koste vil (nesten). 😀
Du er en vinner! 🙂
Takk! Jeg vet jo at jeg er det 🙂
Hvis du er en taper…. Så må jeg være en pingle. Jeg kunne gått den veien du har gått. Men for meg har livet ingen garanti. Så jeg tar meg en utdannelse, som sikrer meg jobb. Ja, jobb som kunst & håndtverks lærer. Kanskje ikke noe fancy yrke. Men et yrke som passer meg. Ikke minst et yrke, som gir meg mer tid sammen med barne mitt. En hva jeg ellers ville ha fått. I din situasjon… Så er det ikke så veldig normalt å ha 7 barn. Men min eks stemor har også 7 barn pluss min halvbror. Det eneste som er forskjellen mellom deg å henne, er at hun ente opp alene med 7 barn. Når jeg ser rundt meg… Så ser jeg at tanken er god rundt dem fleste. Men det er ikke alltid det holder. Men somsagt hvert sitt valg. Uansett… Så utdanner jeg meg. Å føler jeg har masse tid til mitt eget barn. Det er verre med Neas far, som aldri er hjemme. Å det preger henne i stor grad. Så hvert dag er kamp om å få hennes får til å forstå, at hans tilstedeværelse er like viktig som min.
Lykke til.
Veldig flott skrevet :).. Det er mye mas ja på att barnehage er best. Virker som mange har printet det inn i hode att det skal være det eneste ene… Jeg sier valgfrihet, det som passer den ene trenger ikke passe den andre, la folk velge selv ,å gi respekt for det valget den familien har tatt. Jeg har mang en gang måttet forklare mine valg om det å være hjemme, å enkelte klarer rett å slett ikke å respektere det ,for barnehage er jo det eneste ene for enkelte. att det hadde vel vært godt for deg å komme deg litt ut blandt andre i jobb.Ikke godt for ungen å være oppi deg hele tiden osv…Blæææææ i dont care—— mitt liv, mine barn å jeg elsker å være hjemmemamma for de beste skattene på jord:)
Hilsen ei annen outsider som elsker livet som hjemmemamma.
Jeg synes også at du er en vinner! Du kan være stolt av valget du har tatt om å være hjemme med ungene mens de er små. 🙂
Lurte på en ting, det så så koselig ut med sånn playdate gruppe som du er med i! Det er en ting jeg gjerne kunne tenkt meg å vært meg i selv, så lurer på om den gruppen din, kjente dere hverandre fra før? Har du tips til meg hvis jeg vil være med i en sånn gruppe på mitt hjemsted?
Takk skal du ha:D
Når det gjelder Play-date-gruppe så var det jeg som tok initiativet til å starte gruppen her jeg bor, jeg kjenner de damene fra før, men håpet er at gruppen skal bli enda større. Noen av dem er bare i permisjon, og noen er hjemme permanent. Hvis du kjenner noen som er hjemme eller i permisjon, kan du bare opprette en gruppe på face, og legge til de du vil. Vil de ikke kan de jo bare forlate gruppen, det er jo ikke noe press. Kanskje du kan snakke med noen? Bareslgruppe er jo en form for playdate, så hvis man er i en barselgruppe kan man jo begynne med dem, kanskje noen der har tanker om å være hjemme litt lenger?
Det går jo også an å henge en lapp på helsestasjonen og på åpen barnehage hvis det finnes i ditt område. Tanken med playdate for mer er at man ikke trenger å møtes til faste tider og faste steder, slik som åpen barnehage. Det er er flott tilbud det også, men for min 4åring blir det litt kjedelig. Det er så mange små der og han vil heller ut og herje litt. Og så passer ikke tiden helt perfekt for meg. Vi i playdategruppen her er enige i at kl 12 er er bra tidspunkt å møtes i forhold til å slippe å stresse på morgenen, man rekker å få gjort unna noe hjemme, og for meg er det perfekt timing i forhold til at jeg skal hente skolebarna på skolen i 14-1430-tiden. Så det er litt mer fleksibelt på den måten.
Lykke til! Jeg vil gjerne høre mer om Playdategruppen der du bor når du er i gang. Det trengs ikke mange for å starte. Vi har to på den første playdaten, så var vi tre og siste var vi 4 stk. Det er superkoselig! Vi mammaer får pratet og barna leker med mamma i nærheten. Fantastisk!!
Det høres jo helt topp ut! Jeg er hjemme med en liten på 16 mnd og skal være det hvertfall til han blir tre. Jeg luftet ideen med søsteren min i dag og hun kunne også tenke seg å være med å starte en sånn gruppe 😀 Jeg er ikke på facebook, men det var ikke så dumt å henge opp lapp på helsestasjon eller åpen barnehage! Jeg må være hjemme halv to eller alt ettersom når skolegutten min er hjemme så for min del hadde det vært flott med en gruppe som kunne treffes på litt tidlig formiddag (gjerne før de små skal sove så de får lekt litt) evt gå tur når de små skal sove. Hvis noen I Sandnes distriktet i Rogaland leser dette og kunne tenke seg å bli med hadde det vært koselig! 😀
For et fantastisk innlegg! Jeg føler meg litt «rar» noen ganger. Litt sær liksom, siden jeg har valgt å bruke hele mitt voksne liv på å være hjemme med ungene. Ja for det er jo akuratt det jeg har gjort. Fikk eldstejenten da jeg var 18år og har vært hjemme siden. Jobbet i en butikk på si en stund, men ellers har jeg «bare» vært hjemme i 6,1/2 år. Men du verden så rik jeg føler meg! Jeg har vært hjemme så mye, likevel føler jeg at de vokser for fort og at jeg ikke rekker å få med meg alt. Hva da om jeg hadde jobbet? Nei jeg har virkelig ingen tid til overs jeg kan miste med mine barn! Jeg har ikke rukket å ta utdannelse, planen er førskolelærer, men slikt har jeg da god tid til senere, når ungene er større. Nå må jeg jo være tilstede mens jeg kan, de vokser så utrolig fort!
*akkurat
Kjempebra skrevet Linda! Du er absolutt ingen taper! Tvert om!
Dessverre er det blitt slik i dagens samfunn,slik du skriver.
Selv var jeg hjemme med datteren min til hun var tre år, først da fikk hun begynne i barnehage siden mor skulle studere litt. Etterhvert ble fulltidsstudie til deltidsstudie og hel plass i barnehagen til halv. Jeg ønsket som deg å være mer sammen med datteren min mens hun var liten. Da hun begynte på skolen begynte jeg å jobbe litt,først heltid så deltid. Da fikk jeg stort sett være hjemme når hun kom fra skolen og jeg fikk være der for henne hele tiden. Det har jeg ikke angret et sekund på. Det eneste er som du sier at man mister pensjonspoeng og inntekt. Men hva gjør vel det? Nå er min datter snart 18 og er blitt ei snill, god og reflektert ordentlig jente. Stolt i mammahjerte??? Jaaaaaa <3
Gjett om jeg kjenner meg igjen. Jeg har nettopp skrevet et innlegg om det samme, annerledesvalget. Vi har alle tre guttene hjemme, både treåringen, toåringen og han på åtte måneder. Det er en optimal løsning for oss, og vi koser oss med livet vårt. Da eldstemann var et og et halvt ble vi rådet av alle til å ha ham i barnehage, men det føltes virkelig som å bryte en naturlov når vi leverte en hylende unge i barnehagen. Å si at jeg angrer er et hardt ord, men jeg ville ikke tatt det samme valget igjen. Nå er vi lykkelige hjemmeværende, både mammaen og pappaen (vi har valgt en slags tredje løsning, hvor vi kombinerer jobb og skole på en måte som lar oss ha ungene hjemme). Jeg tenker vi bør ha lov til å velge forskjellig, begge veier, men inni mammahjertet mitt hvisker det en stemme som sier at ettåringer kanskje ikke hører hjemme i barnehage..
Godt å se at dere fulgte hjertet og koser dere med tilværelsen! Har du en lik til din blogg?
Et fantastisk bra innlegg, Linda! Synes du burde prøve å publisere dette et sted, i en (eller flere!) aviser som kronikk for eksempel, eller hva med NRK ytring? Jeg er så enig i det du skriver om viktigheten av å støtte opp om foreldrerollen heller enn å ta fra foreldre troen på at de er barnas viktigste omsorgspersoner. Og det perspektivet synes jeg flere burde få ta del i 🙂
Jeg er så glad for bloggen din!
Klem fra KristinB 🙂
Tusen takk for en fin kommentar, Kristin 😀 Ja, kanskje jeg skulle sende den til noen steder? Takk for en oppmuntrende kommentar:)