Hvordan greier du og få til kvalitets-tid med alle ungene? Fordele oppmerksomheten?
Dette er et spørsmål fra en leser og som jeg har fått fra mange andre også.
Vel, altså. Jeg er jo hjemmeværende, og på formiddagen er det de minste som får mest av min oppmerksomhet siden de er hjemme med meg og vi da har mange timer sammen. De eldste får mer tid på ettermiddagen.
Men jeg merker at de store har ikke så enormt behov for min oppmerksomhet som når de er mindre. De blir mer opptatt av sine egne sysler og de tilbringer tid med hverandre og venner. Men jeg er stort sett i nærheten som det skulle være noe, at de blir lei seg og trenger trøst eller hjelp på andre måter, da er jeg jo der.
Men jeg liker godt å være med de på tomannshånd eller et par av dem. Å gå en tur til butikken med en eller to av dem er en super måte å tilbringe tid på, samtidig som vi faktisk gjør noe vi trenger å gjøre, nemlig handle:)
En ting jeg tenker på som kanskje er grunnen til dette spørsmålet, er at foreldre som ikke har så mange barn som vi har, merker hvor krevende det er og hvor mye oppmerksomhet barn krever, så hvordan i alle dager løser man det når man har så mange, hvordan kan man rekke over og dekke alles behov?
Saken er den, at når man har så mange barn, så dekker de hverandre behov også. Det MÅ ikke være jeg som trøster 4-åringen eller 6 eller 8-åringen. Det MÅ ikke være jeg som hjelper dem. Dette er det geniale og fantastiske med å være mange. Det er så mange som elsker hverandre og som bryr seg om hverandre. De trøster og hjelper hverandre også og på den måten dekker de hverandres behov. Ikke minst så leker de sammen, og snakker sammen.
Jeg ser at det er helt fantastisk å komme inn i en søskenflokk som nr 5, 6 og 7. De kommer til dekket bord, de kommer til en stor gjeng som elsker dem fra før de blir født. Og tenk å ha så mange som bekrefter deg og som gir deg oppriktig oppmerksomhet hver eneste dag! For en fantastisk start på livet!
Så det er ikke slik som mange kanskje tenker, at jeg må dele meg på så mange, for når det er så mange så er det som om kjærligheten multipliseres, det blir blir bare mer og mer av den jo flere man er.
Det er genialt!
Jeg merker at hvis jeg har bare ett barn hjemme, så tar det barnet gjerne hele meg. Og da er det ikke rart man tenker at «Hvordan er det da å ha 7»?!!!
En liten samtale på sengekanten er også gull verdt, og en samtale i bilen, eller på vei til butikken.
En annen smart ting er at de når du sørger for å lære opp de eldste i å hjelpe til hjemme, så kan de lære opp de yngre, slik at det ikke MÅ være jeg som gjør det. De blir på en måte faddere for de mindre søsknene. Noen ganger setter jeg sammen en stor og en liten når de skal gjøre en jobb i huset, for da får den lille opplæring av den store. Det er ikke bare praktisk, men det bygger også selvtillit hos den store og det bygger kjærlighet dem imellom. Den store tvinges på en måte til å være tålmodig og til å undervise den lille.
Jeg føler meg veldig heldig som har fått 7 barn og jeg ser de har både nytte og glede av hverandre på mange måter. De hjelper hverandre med lekser også hvis det trengs.
Jeg husker en gang da Julian i 1. klasse skulle fremføre noe med sin klasse foran flere andre klassetrinn. Da satte storesøster (som da gikk i 3. trinn) seg på første benk, sammen med to yngre søsken. Der lærte hun de andre å gi han tommel opp når han gjorde sin del av fremføringen.
Jeg syntes det var så søtt!
Det er mange ganger jeg ser dem ta vare på hverandre og stå opp og forsvare hverandre i forskjellige situasjoner.
Jeg har selv 4 søsken, og har hatt mye glede og nytte av dem alle opp gjennom livet, ikke minst deler vi mange gode minner.
Du skriver så bra. Jeg har ikke så mange barn som deg, men ligger «bare» to barn etter deg. Og jeg kjenner meg så godt igjen i hva du skriver.
Det jeg tenker med «alene-tid» sammen med barna, er kvalitets tid med barna, og om vi ikke rekker å gjøre noe spesielt sammen med hver og en i løpet av dagen så tar vi det igjen når det er legge tid, de legger seg jo ikke samtidig, og bare det å få velge bok som skal leses og å ha et fang helt for seg selv den lille stunden det tar å lese den utvalgte boka, kjennes nok som toppen av lykke for den som leses for.
(Når jeg leser gjennom hva jeg har skrevet nå, så ser jeg jo at vi gjør jo noe spesielt sammen med hver og en av barna hver dag, vi leser og synger på senga ;-))
Jepp, akkurat, en skal ikke kimse av lesestund, det er kvalitetstid så det holder! jeg bruker det til og med om belønning. Hvis et barn er sen med å komme seg i seng, kan jeg si at om du kjapper deg litt, så skal jeg lese for deg, og det er klart de vil. Så da får vi en kosestund OG barnet kommer seg i seng! Og dessuten så er det sjelden at alle sammen har et like stort mammabehov samtidig. Det kan gå litt i perioder. Man trenger sjelden en hel time hver dag til hvert av barna, liksom.
Det høres ut som dere har en veldig god dynamikk i familien 🙂 merker veldig med mine 3 at det ofte er en som faller utenfor.. Vil tro det er lettere når man har flere barn?
Ja jeg tror faktisk det er lettere når det er flere. jeg opplever at f.eks en av gutta kommer å spør en av de andre om å leke noe, men så vil ikke den personen leke det, og da går han bare til neste og spør. Det er alltid noen å leke med. Og de har også forskjellige interesser, men noen interesser deler de også og noen bare noen av de. 13 åringen og 8 åringen elsker å leke i timesvis ute i snøen, så de to gjør gjerne det. 10-åringen leker gjerne med bamser med 6-åringen.
Det høres utrolig flott ut å vokse opp i en slik familie 🙂
Hehe, dette var et sånt innlegg som får meg til å tenke at jeg gjerne vil ha mange flere barn 😀 (skulle ønske jeg var noen år yngre…)
Hahaha, ja jeg tenker det selv noen ganger når alt går som smurt, at vi burde få noen barn til, men noen ganger så tenker jeg at det kanskje holder med 7 barn:) Men så går jo tiden og jeg har ikke så lang tid igjen til å vurdere om jeg skal ha fler eller ikke. Og så er det jo så kjedelig hvis det blir at vi ikke får fler, tenk om det da angrer på det om 5-10 år! Noen ganger er det jo helt idyll her, og noen ganger fullt kaos. Selv om det ikke virker slik der og da, så er kaos også litt sjarmerende og ofte noe vi ler av etterpå:)
I dag skriver vi om litt av det samme, og til tross for at vi bare har tre unger så kjenner jeg meg igjen. Treåringen har en utrolig evne til omsorg for brødrene, og toåringen begynner også å vise veldig sterk omsorg for både storebror og lillebror. Minstemann er kjempeheldig som har de to eldste, og jeg syns faktisk det (nå, i allefall) er enklere å ha tre enn å ha to eller en.. 🙂
Fantastisk fint å lese, og veldig gjenkjennelig her også. I dag hadde jeg kvalitetstid med 3 åringen mens tvillingene sov. Vi bakte brød sammen og tømte og fylte oppvaskmaskinen! 😉 Han var så stolt for å kunne hjelpe til, og vi hadde en kjempekoselig (og nyttig!) stund bare vi to. Han elsker også å bli lest for, og de to eldste tar jeg ofte en og en med på f.eks. handling, sykkeltur eller lignende og vi får så fine samtaler sammen i bilen eller på sykkelen.
Og om ettermiddagene når alle er hjemme, leker de tre eldste veldig fint sammen (de krangler også da! ) På de gode dagene tenker jeg også lett at vi kunne hatt fler! 😉