Vi var på «Ekteskapskveld» i helgen. Det var morsomt og underholdende. Jeg lærte en del nytt. Jeg har lenge visst at det er forskjell på menns og kvinners hjerne. Og denne kvelden fikk jeg ny kunnskap om det, eller jeg fikk kunnskapen på en litt annen vinkel enn jeg har fått før.
Kvinner er gjerne den som gir og gir. Hun fungerer slik at hun gir og gir og gir og gir. Og hvis hun ikke får noe tilbake, tenker hun at hun må gi enda mer. Og så blir hun bitter og utslitt for hun får jo ikke noe tilbake.
Generelt sett kan det fort oppleves som om menn er egoistiske. Kvinnen kan være den som er sliten og miserabel i et forhold, mens mannen synes de har det helt toppen og aner fred og ingen fare.
Det er jo helt utrolig, kan man gjerne tenke da. Hvordan kan mannen ikke vite at alt ikke er topp når kvinnen kjenner på den følelsen hver dag? Hvor i alle dager ER han hen? Følger han ikke med?
Mannen fungerer på den måte at han tar og tar og tar og tar og tar og tar og tar. Han gir ikke så mye, men han tar mest. Og da er det jo ikke noe rart at han har det bra!? Han blir jo tatt hånd om og får alt han trenger.
Det virker jo nesten helt umulig å få et forhold til å fungere optimalt for begge parter.
Kvinnen får ikke det hun trenger om hun ikke spør etter det, men på den andre siden så er det jo noe med å bli sett også. Det er hyggelig at mannen imøtekommer behovene (i alle fall noen av dem) uten å måtte sette opp store plakater!
En ting er helt sikkert, og det er at ekteskap krever 100% innsats fra begge parter.
Det er jo mange kvinner som er flinke til å ta, og mange menn som er flinke til å gi. Dette er jo heldigvis noe man kan øve seg på.
Jeg har vært ganske tankefull i helgen. Noen ganger er man jo litt sånn at man tenker og grubler.
Jeg liker liksom ikke denne store forskjellen helt. Det virker som om at hvis man ikke er bevisst på dette og bare lar årene gå sin gang med den ene som gir mest og den andre som bare mottar og har det helt fint, så blir det helt ubalanse og den ene sliter seg helt ut og har ikke mer å gi til slutt. Det er jo kjempetrist!
Men sånn i forhold til å ta seg av små barn er jo egenskapen med å gi og gi en veldig god ting. Man gir kos, trøst, kjærlighet, hjelp, pleie, mat etc. Man gir så mye, og krever ingenting tilbake. Denne egenskapen er helt nødvendig i en familie og for mor/far.
På den andre siden så er egenskapen det er å ta, svært nyttig ute på jaktmarkene, eller i jobbsituasjon. Der kan man ikke bare være snill og gi og gi uten å ta eller kreve. Man krever jo lønn, man skal jo skaffe det familien trenger, så man er nødt til å ta. Jeg mener selvsagt ikke å stjele altså, men å kreve lønn og ta tak i stillinger og posisjoner man ser er lønnsomt.
Det er på hjemmebane når begge to er hjemme at dette må være i en viss balanse. Hvis kvinnen er flink til å ta, så blir mannen flinkere til å gi også.
Når jeg «tar meg fri» og drar ut med venninner, så kan mannen være litt stressa først, men det går alltid utrolig bra hjemme når jeg ikke er der. Han klarer det jo fint. Og han opplever en god følelse over å ha gitt meg en stor gave, og jeg får fylt opp batteriene mine og blir kjempeglad!
Ved at jeg tar mer, må han nødvendigvis gi mer også.
Sånn sett er pappaperm veldig bra! Han får mulighet og erfaring med å måtte gi og gi hele tiden uten å få noe tilbake. Det man får tilbake er sterke og gode relasjoner til barnet sitt og det er det jo ingen høy nok pris på.
Akkurat hvordan pappapermen skal være, hvor lang og når den skal tas ut kan man jo alltids diskutere, men pappaer i perm får en unik mulighet til å utvikle den egenskapen det er å gi og gi uten å kreve noe.
Mannen min har jobbet utenfor hjemme mens vi har hadde 5 barn. Da nr. 6 var liten fikk mannen min en annen jobbdag og han hadde muligheten til å få med seg mye mye mer av familielivet. Jeg ser hvilken stor glede både han og barna har av det.
Mødre har kanskje lett for å klynge seg til det meste rundt mammarollen, særlig når barna er helt helt små. Men det er veldig lurt å også slippe pappa til. Han trenger også å lære barnet å kjenne og ikke minst kan han være til stor avlastning for mor.
I noen tilfeller handler det kanskje også om at far rett og slett må komme seg opp å delta. Her har ikke alltid mor mer å gi enn det hun trenger å gi til barnet. Da kan ikke far bare ta og ta, da må han gi.
Å være en del av en familie kan virkelig hjelpe deg til å utvikle deg som person og bli uselvisk og kjærlig.
Men så er det jo så vanskelig. Mange gir opp i løpet av de første årene, og det skjønner jeg godt! Jeg har sagt det før; man blir ikke skikkelig kjent med partneren sin før man har fått barn sammen og hatt barn en stund. Man blir også kjent med seg selv på en ny måte, for man forandrer seg, man kan også forandre verdier og dermed prioriteringer.
Men så er det flere andre forskjeller mellom menn og kvinner som gjør det vanskelig. Det er jammen meg ikke enkelt!
Jeg kjenner igjen mye av det som jeg lærte på ekteskapskvelden i mitt ekteskap. Jeg er veldig glad jeg har en mann som er villig til å jobbe sammen med meg om stadig å styrke forholdet vårt. Hverken han eller jeg er perfekte og vi har ikke et perfekt ekteskap, men vi er veldig glade i hverandre og har er innstilt på å bidra og jobbe 110 % for ekteskapet.
Barna våre fortjener ikke noe mindre enn det.
