Jeg husker det veldig godt.
Da jeg fant ut at dette var litt seriøst, trengte jeg å finne ut hva han mente om at jeg ønsket å være hjemme med barna når og hvis vi kom til å få barn sammen. Dette var jo veldig viktig for meg, så jeg var nødt til å finne ut av det før vi eventuelt fortsatte forholdet. Jeg hadde ikke tid til å sløse bort noe tid med en som hadde stikk motsatt formening og verdier enn meg selv.
Vi var på vei til hans leilighet på Grünerløkka, som jeg senere flyttet inn i da vi hadde giftet oss. Jeg hadde på meg en sort jakke og sort alpelue, og han hadde en grønn jakke og six-pence bak frem. Jeg var 18, han var 23.
Da vi gikk gjennom Olaf Ryes Plass kom det ganske naturlig en åpning i samtalen der jeg fikk sagt at jeg skal være hjemme når jeg får barn. Det var han helt enig i, det syntes han var kjempefint.
Dette var et viktig øyeblikk. Jeg husker at jeg så på han for å sjekke reaksjonen da jeg sa det. Og den var heldigvis positiv. Jeg smilte fornøyd og vi fortsatte forholdet. Vi hadde truffet hverandre kanskje bare 3-4 ganger på dette tidspunktet.Men like etter dette, forlovet vi oss, og giftet oss noen få måneder senere.
Og vips så har det gått 16 år og vi har syv barn sammen og jeg har vært hjemme med alle sammen.
Jeg er glad jeg hadde en sånn klar formening om dette på et så tidlig tidspunkt. Jeg var nemlig sammen med en annen før jeg møtte mannen i mitt liv. Han jeg var sammen med først, hadde en veldig klar formening om at han skulle bare ha to barn og kona skulle jobbe, dermed basta. Så da var det jo ikke noen vits i å fortsette med ham, hverken han eller jeg ville blitt fornøyde med så ulike standpunkter. Det var kjempevanskelig for meg å komme over ham, for jeg var jo veldig glad i han. Men jeg visste at det var det rette å gjøre ettersom vi var så forskjellige. Dette var ikke det eneste vi var ulike på heller.
Jeg tenker at i kjærlighet så må man ikke kun tenke med hjerte. Vi har en hjerne og vi må bruke den også.
Man må bruke både hode og hjerte, og når disse to er enige så er man i balanse, da har man et godt utgangspunkt til å ta en klok avgjørelse. Ekteskap er tross alt den viktigste avgjørelsen i livet:)
–
Nei, jeg hadde ikke veldig uttalte meninger om familielivet før jeg fikk barn. Men jeg hadde nok et slags ideal langt bak der et sted, men det passet ikke helt med at jeg tok en lang universitetsutdanning og ville jobbe og alt det der. Hadde jeg truffet mannen min noen år tidligere, så tror jeg jeg hadde droppet ut av utdannelsen, eller i det minst valgt noe annet.
Jeg fikk vår eldste datter på slutten av studiet, og sønnen rett etter. Så begynte jeg å jobbe (redusert, men dog…), sendte unger i barnehage. Men det var aldri noen god følelse. Jeg likte ikke gå fra dem. Jeg likte ikke å hente dem. Jeg likte ikke å ikke være sammen med dem. Men det der kom etterhvert. Og når vi ventet på barn nummer 4, så skjønte jeg at kombinasjonen jobb/familie – den var ikke noe for meg. Og mannen var helt enig. Så det var vel da vi tok den store samtalen. Men de felles verdiene lå i bånn, så det var ikke noe dramatisk.
Nå er jo heller ikke vi en helt vanlig familie, siden vi har barn med spesielle behov (som det så fint heter). Men uansett: Jeg orker ikke at livet vårt skal være et prosjekt der vi hele tiden skal rekke noe, der alt må planlegges. Tidsklemme er ikke noe for oss. Heller lite penger og mye tid.
Takk for fint innlegg!
Takk for fin kommentar:)
For meg tror jeg det handlet mye om hva jeg var vokst opp med. Jeg vokste opp i en familie med tid og en mamma som var tilstede. Familieverdiene stod sterkt. Dette har jeg tatt med meg, og ville tilby det samme til mine barn.
Så bra at dere fant ut av det da! Jeg tror sikkert at mange føler på det samme som deg, men jeg tror kanskje at når man har lagt seg til en viss livsstil, så skal den noe til for å fire på den. Jeg kan ta feil altså, men jeg tror det er litt kipt å flytte fra en fin villa til et rekkehus, hvis du skjønner hva jeg mener.
Jeg er helt enig i «Heller lite penger og mye tid». Det gjelder å klare seg innenfor de rammene man har. Og det trenger absolutt ikke å gå løs på livskvaliteten. Jeg tror egentlig at den kan bli bedre jeg, om man kan klare å få det mer behagelig i form at å redusere tidsklemma for eksempel:)
Ha en fin dag videre!
Jo, vi halverte inntekten. Det kjentes selvfølgelig. Og det er sikkert mange som kviner seg for det. Heldigvis har vi alltid levd ganske sparsomt, så selv om det var en overgang gikk det fint. Vi hadde jo lagt oss opp litt penger som vi kunne investere i egen bolig.
Men vet du hva? Jeh har studert i over 8 år på universitetet. Og jeg har vært hos ulike studieveiledere. Men ingen har noen gang spurt meg om hvordan jeg så for meg kombinasjonen jobb/familie! Det synes jeg i etterkant er rimelig dårlig. Det burde være en selvfølge å få litt hjelp til å tenke gjennomk sånt på veien.
Jeg hadde en sterk formening om at jeg skulle jobbe, men heldigvis har vi funnet fram til en mellomløsning som ser ut til å passe oss begge, og familien, veldig godt. Jeg tror veien blir til mens man går, og kjenner ofte at det tryggeste er å ha lavt ambisjonsnivå, god kommunikasjon underveis om hvor vi er på vei og hvor vi vil, og forsøke å være fleksibel til det beste for alle, totalt sett. Det er inspirerende å høre hvordan andre løser hverdagen 🙂
Imponerende hvor målbevisst og verdibevisst du var i så ung alder. 🙂 Jeg var nok ikke så moden som 18-åring. Men så var mann og barn en ganske fjern tanke for meg til jeg var godt over 20. Så jeg føler det har vært mer en modningsprosess for meg. Her føler jeg også det har vært som hos TreTette, veien blir til mens en går. 🙂 Det var først da jeg hadde blitt mor til min eldste at jeg innså hvor liten han var og at det å følge strømmen og gå ut i jobb når han var bare ett år var stikk i strid med mine morsinstinkter. Heldigvis tenker mannen min likt som meg. 🙂 Jeg er sykepleier og med det følger gleden av å kunne velge mellom mange stillingsprosenter, og 50% aften er en grei løsning for oss på jobb for meg. Det syns jeg er akkurat passe. Da får vi en grei inntekt, samt jeg får være hjemme med barna til de er hvertfall 3 år, og når de begynner på skolen slipper de SFO, kan komme rett hjem så vi får mer tid sammen. De tre guttene våre setter også pris på alenetid med far de kveldene mor er på jobb. Så det er vinn-vinn for oss hele familien. 🙂
Så bra, det er så fint når man kan finne løsninger som fungerer:D
Det virket kanskje som om jeg hadde gifteplaner som 18-åring, men jeg hadde egentlig ikke noen voldsomme planer om å gifte meg så fort som mulig, jeg villa bare ikke sløse bort tid og krefter på noe som jeg fort kunne finne ut ikke ville fungert. Men så klaffe det på veldig mange måter, så da giftet vi oss. Det var liksom ikke noe å vente på:)