Som vi alle vet så er barn forskjellige, derfor kan de heller ikke behandles helt likt. De har forskjellige behov som skal bli møtt.
De responderer forskjellig på beskjeder.
Du kan ikke forvente at alle reagerer likt og du kan ikke forvente at noe som fungerer på en av dem fungerer på alle sammen.
Derfor kan du ikke behandle dem likt, eller bruke de samme metodene på alle. Det vil bli urettferdig og noen vil være «flinke» mens andre vil være «vrange».
Til ett barn kan du si: «Nå må du gå å legge deg». Og så skjer det.
Du kan si det samme til et annet barn, men så skjer det ikke, før etter masse om og men. Du kan jo være kjempestreng og beordre barnet i seng, noe som er mest fristende og som man skulle tro var rett, for barnet må jo lære seg å adlyde.
Du kan be et barn om å slutte å bråke, og så slutter barnet å bråke.
Du kan be et annet barn slutte å bråke på samme måte som du sa det til det første, og barnet blir dypt fornærmet.
Noen barn liker å legge seg og ligge i fred og tenke, mens andre vil ha noen hos seg til de sovner.
Noen barn gjør leksene uten å bli bedt om det, mens andre barn trenger å bli motivert til det.
Noen barn klarer fint å fint å finne frem klær selv, mens andre trenger hjelp til det.
Ifølge min erfaring som mor til 7 barn er det urealistisk å forvente det samme av alle barna alltid. Da ville noen alltid fremstått som vanskelig, vrang, trassig eller lite samarbeidsvillig, mens andre av barna ville vært flinke, lydige, samarbeidsvillige.
Det er jo mest praktisk om alle bare kunne få med seg den samme beskjeden med en gang, men slik er det ikke i praksis.
Jeg har noen barn som bare legger seg når vi sier det, men det er ikke så enkelt for alle.
For noen som ikke automatisk går å legger seg, må jeg derfor finne en metode som gjør at vedkommende kommer seg i seng, uten å bli beordret strengt i seng og ligger der med sårede følelser.
Så det jeg kan gjøre som jeg har funnet ut at fungerer, er å henge opp noen post-it-lapper på en vegg med hva som skal gjøres, og så fjerner barnet lappen når det som står der er blitt gjort. På lappene kan det stå: Ta på nattøy, puss tennene, finn frem tøy, gi mamma kos, gi pappa kos, les i 5 minutter.
Mange barn trenger en fast plan å forholde seg til for å ikke somle seg bort og bli avsporet.
Dette er jo et studie man kan holde på med hele livet. Og jeg er noen ganger veldig frustrert over at ikke bare alt kan funke og at ikke alle bare kan gjøre det jeg sier med en gang. Men sånn er det. Jeg gjør det letter for meg selv når jeg klarer å møte den enkelte der de er.
Jeg mener ikke at man alltid skal etterkomme hva som helst barna ønsker, men at man må finne det som fungerer for at livet hjemme skal være mest mulig behagelig og godt for alle som bor der. Og da kan man ikke skjære alle over en kam. De er ikke små maskiner heller og kan ikke behandles deretter. Alle har sin unike formel man må prøve å finne ut av.
Det kan noen ganger virke urettferdig for barna et ett eller noen får egne opplegg eller tilsynelatende forskjellig behandling. Men selv om det ser slik ut og at det jo på en måte stemmer at de får forskjellig behandling, så er det alikevel rettferdig når alle likevel får dekket sine behov og bli imøtekommet på en måte som fungerer for dem. Det hadde vært mer urettferdig om alle ble behandlet helt likt.
Jeg har snakket med barna mine mye om dette. Og jeg har forklart og forsikret dem om at de alle vil få sine behov dekket, men at jeg hele tiden vurderer den mest trengende først og at det kommer alle tilgode. Noen ganger må noen vente.
Elias spør meg noen ganger på kveldene: «Mamma, kan du komme ned til meg litt»?
Jeg svarer at: «Ja jeg kommer så sant Mika roer seg ned og sovner, og hvis jeg da fortsatt er våken, skal jeg komme til deg».
Det er ikke alltid jeg kommer ned til han, og på morgenen sier han da: » Jeg skjønte at du ikke fikk tid til å komme til meg mamma» og så gir han meg en klem.
Når jeg da noen ganger har tid til å komme til han, blir han kjempeglad og gleder seg veldig over det.
Han lider ingen nød av at jeg ikke alltid får muligheten til å komme til han. Barna kan lære seg til å forstå at noen ganger må andres behov komme foran deres egne. Jeg tenker at det lærer dem at andres behov noen ganger er større enn deres og at det lærer dem litt om perspektiv og litt om å sette seg selv litt til side av og til. I andre tilfeller hvor de treger hjelp kan de også dekke hverandres behov. Det må ikke være meg eller pappaen alltid.
Det er virkelig spennende og interessant å ha barn! Ikke rart det er skrevet så mange bøker om det:)
