Jeg savner liksom ansvarsfølelse blant de unge i dag. Jeg føler at de unge i dag har det litt for lett og klager litt for fort på ting. Hvis det er noe de ikke vil gjøre eller være med på så stakkars dem, da trenger de jo ikke det…stakkars det må jo være måte på også!
Nå som jeg er syk har moren min vært her for å hjelpe til, og jeg ber henne fortelle litt fra sin oppvekst, sånn at barna her forstår hvor lite de egentlig har å klage på. Ungene elsker å høre på henne fortelle:
De var 12 søsken og bodde på en gård. På vinteren når de skulle på skolen, måtte de først gå to km i snø til livet. Det var deres private veg som ikke ble måket. Hvis de var heldige hadde det gått en elg på deler av strekningen sånn at de kunne gå litt i sporene til elgen.
Etter de to første km, måtte de gå to km til før de var fremme ved bussholdeplassen. Hvis det var streik, som det noen ganger var, måtte de gå hele veien til skolen, som var 4 km fra bussholdeplassen.
Hvis de ikke gadd å gå i skogen for å plukke blåbær hadde de ikke noe pålegg å ha på maten. En sjelden gang hadde de salami, og da kastet alle seg over det.
De måtte stå må venteliste i 11 år for å få telefon.
De hadde ikke innlagt vann før etter mange år, så de måtte gå ned en bratt bakke til bekken for å hente vann. Om vinteren måtte de bore hull i isen for å skaffe vann. Og ikke nok med det, de hadde også 50 griser og tre kuer som også måtte ha vann!!
Og når de skulle vaske klær måtte de hente vann og koke vann i store kjeler for å få vasket. De fikk visst vaskemaskin etterhvert.
De hadde ikke do inne i huset, og når de var på utedoen måtte de, mens de satt på do, sparke i veggene med føttene for å skremme bort rottene.
Nabomannen forlot huset sitt og de 50 kattene som bodde der, og de kattene flyttet over til min mors familie.
De var 6 jenter og 6 gutter. Gutta gjorde mannfolkarbeid, og jentene gjorde kvinnfolkarbeid OG mannfolkarbeid.
De hadde ikke leker, med unntak av det de lagde selv.
De hadde ikke elektrisk symaskin og moren sydde alt tøy til barna. Ballkjokler til småjentene som gikk på danseskole, og hun sydde vintrertøy av tykt vadmeslsstoff til alle barna. Hun var profesjonell sydame og sydde for andre også. De arvet også tøy.
Jeg husker at denne dama kunne gå i spagaten.
De hadde køyesenger i alle rom.
TV kom ikke til bygda før min mor var 15 år og de var blant de første som fikk tv.
De bakte alt brød selv og måtte henge det opp i poser oppunder taket så musene ikke skulle spise det opp.
De hadde ikke kjøleskap. De hadde heller ikke dusj, men vasket seg i vaskevannsfat.
De hadde høner og var sånn sett selvforsynt med egg.
Når de la seg på vinteren var det så kaldt og de hadde tykke sokker på. Faren fikk tak i noen lange rør som de kunne putte ned i sokkene sine og blåse varm luft ned i sokkene så de kunne varme seg.
Moren deres reparerte veien deres slik at den skulle bli kjørbar. Da pakket hun matpakke og alt hun trengte opp i en trillebår og gikk i vei. Da var hun gravid i 9. måned med TVILLINGER!!
Faren var drosjesjåfør og jobbet veldig mye.
Om sommeren dyrket de gulerøtter, kålrot og alt slikt. De spiste for det meste grønnsaksmiddager. De fikk kjøtt fra grisene og hadde kjøtt nok.
De fisket også mye i elva.
Min mor sydde bukser til sine yngre søsken.
De var aldri syke.
–
Min mor sier at alt dette lærte henne å jobbe, de var ikke sultne og de hadde klær nok. De klagde ikke og tenkte ikke på at de ikke hadde alt som andre hadde. Dette var deres liv og slik hadde de det. De gledet seg til å få småsøsken da de var underveis.
For en stor kontrast til hvordan vi har det i dag. Vi har det for bra. Det enorme forbrukersamfunnet og den egosentriske tankegangen er ikke kun bra for oss som familier og samfunn. Det gjelder å holde sine verdier tett til brystet og ikke sammenlikne seg med alle andre.
Jeg synes det er så spennende å høre på hvordan hun vokste opp. Jeg skulle jammen sett ungdom nå som sydde klær til sine småsøsken. Uten at de gikk på søm-linja eller noe sånt. Men bare fordi det var nødvendig. Og hvem er det som SYR vinteryttertøy til 12 barn???
Jeg er bare helt målløs. Jeg skjønner hvor moren min har sin styrke fra.
Wow! For en oppvekst. De må ha lært så mye nyttig og bra.
Jeg skulle ønske jeg kunne vokst opp som for femti år siden, og føler meg nesten snytt for å ikke ha fått lære å melke gjeiter og klippe sauer. Men men, sånn er nå livet nå og jeg er fast bestemt på å gi barna mine en oppvekst som lærer dem å bli mindre avhengig av å kjøpe ting og få hjelp til alt. Jeg vil at de skal mestre ting selv.
Det er akkurat det moren min har lært seg. Hun har vært hjemmeværene med sine 5 barn og er ikke akkurat engstelig for å bli minstepensjonist. Og jeg skjønner jeg jo at hun ikke er:) De hadde aldri hull i tennene. De fikk bare godteri til jul! Av og til bakte moren noe kake. Utrolig! Tenke å SY vintertøy!
En utrolig og fantastisk historie. Lett og bli bortskjemt i dette velstående landet.
Wow :-0
Det er så utrolig fantastisk å lese slike historier!!!
Setter virkelig bena godt under en det! DET er sånn jeg til tider ennå skulle ønske man hadde det…. og sånn har mange det fortsatt i andre deler av verden mens vi sitter her med alt på sølvfat og ringer etter en pizza om man ikke gidder lage middag! 😮
Ja, enkelte ting er faktisk til å bli kvalm av. Og så så sunt som de spiste! Moren min var alltid den som lagde brenneslesuppe fordi hun var den eneste som gadd å plukke nok brennesle. Ikke bare lag suppe liksom, men gå og sank sammen alt du trenger til suppa først! Utrolig kult egentlig 🙂
Synes det blir for dumt å skildre tiden og oppvekst på denne måten. Det er en selvfølge at det er store endringer og forskjeller mellom da og nå, og jeg har selv vært en del av utviklingen med den teknologiske revolusjonen. Jeg kan si til nabobarna på 11 og 8 år at da jeg var liten lekte jeg med barbie og dukker og ikke Ipad og mobiler.
Det er ingen tvil om at vår generasjon har lettere tilgang for transport, aktiviteter og sosiale medier, men det er utallige problemer som vår generasjon har på grunn av akkurat dette, og som ikke fantes før. Ta for eksempel mobbing, noe som er blitt utbredt på sosiale medier, folk kan gjemme seg bak anonyme profiler og skjulte nummere. De gikk kanskje lengre til fots og plukket bær til frokost, men det er ingenting annet en ekte sunnhet for sjelen.
Om man tar 50 år før den tiden dette innlegget dreier seg om så villet det nok fremstått som like bortskjemt som vår generasjon er. Skal man virkelig nedverde og skylde på at det industrielle utvikler seg og gjør det lettere, men samt mer utberedt for mennesket å leve?
Mulig jeg er litt trøtt altså, men jeg skjønner ikke helt kritikken din. «For dumt» å skildre tiden og oppvekst på denne måten? Dette er jo bare hvordan min mor vokste opp. Og jeg merker at vi som har det så godt klager litt for lett. DET synes jeg er litt dumt.
Noe var bedre før, kanskje ikke alt, og noe er nok bedre nå, men kanskje ikke alt.
«Skal man virkelig nedverde og skylde på at det industrielle utvikler seg og gjør det lettere, men samt mer utberedt for mennesket å leve?» Dette er en sak som jeg ikke tar opp her engang. Men når du først nevner det, så tenker jeg at man kan være mer takknemlig, mindre egoistisk, zoome ut litt og kanskje gjøre mer for andre mennesker.
Synes du jeg nedverdiger og skylder på at det industrielle utvikler seg og gjør ting lettere og mer utbredt for oss å leve?
Jeg nyter også godt at hvordan vi lever og jeg er også på sett og vis bortskjemt sammenlignet med hvordan mange levde før og jeg er glad for at vi har det godt. Jeg synes bare det er intressant og morsomt å høre hvordan ting var før. Det var egentlig ikke mer enn det altså.
Jeg er glad det ikke var noe facebook og sånne ting da jeg var ungdom, for jeg ser hvor mye tid det stjeler og hvor mye kapasitet som brukes på det, som med fordel heller kunne gått til skole. Det kan brukes, men veldig fort misbrukes.
Ingen mening å være kritisk til innlegget ditt Linda. Pleier vanligvis ikke å kommentere og blande meg lett, men når jeg er i en alder mellom det tekniske og «gå til skolen opplegget» syntes jeg det var verdt å dele min mening ettersom alle andre som kommenterte fant seg enige om at vår generasjon er mer bortskjemte. Jeg lurer bare kjempe mye på hva vi er bortskjemt på? Vil du utdype det? Ble kanskje litt provosert, men jeg synes det absolutt veier opp i opp.
Vi er ikke på noen sett bortskjemte, men mulighetene er så mange, og at man benytter seg av buss som går til skolen når man kan og det er blir normalt, så hvorfor gå i en halv meter snø når man har skolebuss i 2014.
Selvsagt tar de buss heller enn å gå. Jeg mener da vel ikke at man ikke skal benytte seg av det vi har i dag. Jeg sier bare at vi vet kanskje ikke hvor heldige vi er…som f.eks har vann i huset. Vi tar mye for gitt. Jeg får helt fnatt om jeg ikke har vaskemaskin på en uke liksom, haha. Enda jeg vet jo at jag bare skaffer en ny eller får den reparert, det er bare spørsmål om dager. Hennes berettelser får meg bare til å innse hvor heldige vi er, jeg kjøper engangsbleier og har det på¨mange måter mye enklere og lukseriøst enn hunn hadde. Alikevel tror jeg hun var mer takknemlig for det de hadde. VI rike heldiggriser ser ikke alltid hvor rike vi er fordi vi vet ikke hvordan det er å ikke ha det slik vi har det.
Tenåringer lider hvis de ikke har mobiltelefon, jeg synes bare det er litt humoristisk.
Men for all del. Det har alltid vært kampen om tilværelsen, og det er mye vi har nå av rettigheter og slikt som vi er heldige som har.
Andre ting vi er bortskjemte som har i forhold til min mors berettelser:
Do
Vann
Ikke behøve å jobbe så mye de gjorde. (Jeg mener ungdom blir stilt for lite krav til i dag i forhold til ha de skal bidra med hjemme.)
Man trenger ikke lage mat selv, man kan kjøpe alt.
Man trenger ikke å sy klær selv eller til søsknene sine.
Man har strøm og elektrisk symaskin og andre maskiner
Kort sagt, vi trenger ikke å anstrenge oss så mye for livets opphold som før, vi får mye servert uten å tenke over det.
Jeg har altså ingen planer om å gå tilbake i tiden, men synes det er spennende å høre om, for da skjønner jeg hvor heldig jeg er.
OG så trenger man ikke å klage på å måtte ta bussen, eller gå til bussen. Da kan man bare tenke på hvor heldig man er som slipper å gå til bussen i snø til livet i to kilometer:)
Hva mener du at veier opp i opp? Jeg tenker iallefall at det kan være at mens de sleit mer fysisk før, så sliter «vi» mer psykisk nå enn de gjorde? Jeg vet ikke. Jeg tror i allefall at de bygde styrke ved å ha det slik, noe vi lett går litt glipp av i dag. Spennende tema.
Jeg skjønner hva du mener, og jeg er ganske enig i at før i tiden bygde de styrke i det psykiske ved å «slite» seg ut på det fysiske.
Jeg er sterkt klar over hvordan fortiden har seg, men også hvordan den har videreutviklet seg. Det jeg ikke kan helt skjønne er at du bruker ordet «bortskjemt» i setningene dine så ofte.
Tilrettelegging.
Vi får tilrettelagt alt, av gode politikere og høy erfaring i et industrielt og velferdland som vi lever i.
Hvert ti år ser du store forandringer blant samfunnet som skal gjør det lettere og mer TILRETTE lagt for mennesket.
Det er ingen tvil om at «før i tiden» brukte de hender og ben til å utføre daglige behov, og det er ingenting annet en sunt hvor hvert enkelt og familiene samlet.
Man måtte faktisk hjelpe til hjemme og bruke tid på familie. Hvorfor? Mange grunner, men en av de hovedsaklige grunnene er jo fordi man faktisk måtte tørke støv med «klut, tørkler» etc som fantes på tiden du refererer til. Og mat ble lagd fra bunnen av.
Alle var husmødre, og mannen tjente penger(Gjerne på fabrikk) til å få råd til mat, utstyr, tøy til klær(som de syr selv)
– Det mener jeg veier opp i opp. Ettersom>
Mannen SAMT kvinnen jobber for å oppnå mulighetene vi faktisk har tilgang til. Støvsuger, vaskemaskin, husleie, bil, bensin, barnas behov(som er sterkere ettersom kravene er høyere) Hvorfor er de høyere? Fordi nettop samfunnet har tilrettelaget en viss «Norm» om hva man skal tjene opp til.
Jeg legger ikke sånn vekt på ordet «bortskjemt» her for min del, jeg bare er fascinert over forskjellen da og nå.
Jeg er glad jeg slipper å gå ut for å gå på do midt på natta når jeg er gravid f.eks. For et slit det ville vært for meg. Man er ikke bortskjemt for å ha do i huset sitt. Det er slik det skal være nå, men man kan likevel være veldig takknemlig for at man har det.
Men det blir jo kampen om tilværelsen nå som før.
Jeg synes det er utrolig viktig å dele kunnskapen om tidligere generasjoners levekår! Det minner oss om at vi har utrolig mye å være takknemlige over i dag, at vi kanskje kunne strekke oss litt lenger på en del områder (tenker jeg, da!), og også at vår måte å leve på verken er naturgitt eller den eneste «riktige». Jeg tror vi har mista noe på veien også, jeg. Har hørt bestemoren min fortelle fra sin barndom, 12 søsken var de også, og de delte arbeidet i hjemmet, store som små. Om kvelden sov de på loftet, flere unger i samme seng. «Så mye moro som vi hadde,» kunne hun fortelle, «ofte tok det lang tid før vi sovnet fordi vi tøyset så masse!»
Tenk, for et samhold de hadde i familien under sånne forhold! Det synes jeg er mangelvare i dag.
Uansett, takk for at du deler – dette er et ordentlig spennende tema 🙂
Man burde virkelig ta vare på gammel slektshistorie som det der. Min bestemor hadde mange spennende historier fra da hun levde under krigen. Jeg er så lei meg for at jeg var så treig at jeg ikke fikk skrevet det ned! Men dette minner meg også på at det er viktig at jeg skriver dagbok:)
PS, håper du er frisk igjen nå! Ikke greit å være syk når man har et arbeid som man ikke så lett kan sykemelde seg fra 😉 Klem herfra!