Det som virkelig betyr noe

I kirken vår får vi medlemmer bytte på å holde tale, og i dag var det min tur å holde en tale for resten av menigheten.  Flere har etterlyst litt mer om min tro, så jeg tenkte at jeg kunne legge ut talen min her på bloggen. Taleoppdraget lød: «Det som virkelig betyr noe».

 

Det som virkelig betyr noe

Det som virkelig betyr noe for mennesker avhenger nok litt av hvor de er i livet.
For en liten baby, er det som virkelig betyr noe at mamma er i nærheten.
For litt større barn kan det være barbiedukker og lego, for enda litt større barn kan det være mobil, facebook, snapchat., dataspill.
For voksne kan det også være facebook, penger, båt, trening og oppussing og dataspill.

For meg som er hjemmeværende mamma er det nærliggende å snakke om nettopp hvorfor jeg er så mye sammen med barna. Det er fordi for meg så er det det som virkelig betyr noe.

Jeg hadde en drøm en gang da jeg nettopp hadde fått mitt første barn. En drøm som jeg aldri har glemt og som for meg var en klar beskjed om hvor mitt fokus må være. Jeg drømte at Jesus, i egen person, var hjemme hos oss. Det eneste han gjorde var å holde Silje på fanget og klemme henne og snakke med henne. Han drev ikke å ryddet og fikset huset, men hadde fokus på det som virkelig betyr noe, nemlig barnet.
Man må holde hjemmet sitt i orden også, men av og til er det viktigere å kanskje sitte på sengekanten hos et barn enn å tømme oppvaskmaskinen.

Drømmen forteller meg også at mine barn er verdt å bruke tiden min på. Vi har jo sett malerier og tegninger av Jesus med barn rundt seg og vi har lest i Bibelen og Mormons bok hva han føler for dem. Men det ble så levende det jeg så i denne drømmen. Og jeg har aldri glemt det, selv om det nå er 15 år siden jeg drømte det.

For noen dager siden, hentet jeg et av barna våre i en bursdag. Det var et enormt stort og flott hus. Og jeg fikk se litt inni huset. Jeg kunne lett ha trivdes der med hele min familie. Men hvis vi skulle hatt noe sånt, hadde vi begge måttet jobbe så mye at vi ikke hadde hatt så mye tid sammen. Man kan ha et stort og flott hus, eller et litt mindre og enklere hus. Det er helt uvesentlig egengtlig. Det er ikke det som virkelig betyr noe. Det som virkelig betyr noe er de menneskene man bor sammen med.

For noen få år siden ble jeg og Linda Johnson bedt om å holde et foredrag på Søstrenes dag i Oslo. Foredraget skulle hete «Å våge å være hjemmeværende».
Til å begynne meg tenkte jeg «Er det noe å «VÅGE» da?» Er det ikke bare å gjøre det? Hvis man har lyst til det, så er det jo bare å gjøre det?
Men jeg er vokst opp med en mor som var hjemme med oss og som ikke tok til seg noe negativitet rundt det. Jeg tenkte at det ville være helt ok for meg også å være hjemme med barna. Og det har det vært. Men de senere årene har jeg merket en sterk motstand fra mange hold nettopp mot det å være hjemmeværende, og til og med deltidsarbeidende kvinner møter motstand.  Det snakkes mer om å være borte fra arbeidmarkedet og hvor negativt det er, enn om å være borte fra hjemmet og negativitet rundt det. Som om det er der ute på arbeidsmarkedet man først og fremst hører til, fremfor hos barn og familie.

Å bygge steke og gode familiebånd krever veldig mye tid. Det er nettopp derfor noen vil ta fra oss tiden, okkupere oss fullstendig.

Jeg har mistet mobilen min og har vært uten mobil i to uker. Jeg har aldri vært en som bruker den så mye, men nå som jeg har vært uten, merker jeg desto mer hvor mye mennesker rundt meg bruker den. Det er helt tydelig hva som får førsteprioritet av telefonen og de ekte menneskene rundt.
Jeg mener ikke man ikke burde ha telefon, jeg får meg også snart en ny, sånn at jeg kan nå folk og folk kan nå meg. Men man må ikke la menneskene i familien stadig være på «vent».

Våre ungdommer har omtrent en jevn strøm med krefter som prøver å påvirke dem til å følge moter og trender som kan føre til løse familiebånd.

Som foreldre burde vi gjøre alt vi kan for at våre hjem skal være en trygg havn for barna våre. Et sted de kan lære å ta vare på hverandre og et sted der de lærer om hvordan et godt ekteskap burde være, slik at de har noe å se frem til og noe å ønske seg for seg selv.

Det er kjempeviktig hvordan vi er som far og mor. For sjansen er stor for at barna våre vil følge etter oss og havne i samme spor.

Hvorfor er familier så viktige?

Familiemedlemmer skulle støtte hverandre og hjelpe hverandre, være glad i  hverandre og lære av hverandre. Familier deler gleder og sorger. Noen ganger har man det vanskelig i familien, men  noen ganger har man også mye lykke.

Hvem er det som klarer seg helt på egenhånd? Hvor mye bedre er ikke livet med mennesker rundt seg som er glad i deg og som er der for deg når du trenger det?
Alle vil oppleve tunge stunder og vanskeligheter i livet hvor man trenger enten praktisk hjelp eller mental støtte som trøst og kjærlighet.

Jeg opplevde en fryktelig tung tid i livet for ca to år siden. På en måte skulle jeg gjerne vært foruten, men på en annen side så fikk jeg også erfare hvor mye familie og også gode venner betydde. For en enorm velsignelse det var for meg å ha en sterk familie og gode venner.

Det er disse menneskene som virkelig betyr noe. Det er disse vi skulle utvikle vennskap og forholdet vårt til.

I våre egne små familier, som i mor og far og barn, skulle vi bruke mye, mye og enda litt mer tid til å være sammen. Jeg vet at det er det som gjør søskenforhold sterke. Man kan ikke bare hoppe over all kvantitetstiden og tro at det holder lenge med kvalitetstid. Man er nødt til å ha kvantitetstid sammen også for at kvalitetstiden virkelig skal kunne nytes.

I min familie der jeg vokste opp, gjorde vi alt mulig sammen. Alle skulle hjelpe til når noe skulle gjøres. Jeg var ikke alltid så takknemlig for muligheten til å hjelpe til og til å slite meg ut med å bære tunge kornlagre som skulle fra kjelleren og opp tre trapper til loftet. Lårene mine skalv etterpå.
Jeg ville jo heller sluppet og bare hengt med vennene mine. Av og til hadde jeg venner på besøk og de måtte bare vente på meg, for jeg måtte stille opp for familien.

Når vi skulle klippe gresset, skulle alle hjelpe til i hagen . Det var alltid jobb nok til alle. Jeg måtte en periode alltid ta kantklipperen på utsiden av hagen ut mot gaten. Og alltid gikk det noen venner forbi. Jeg ønsket å heller være med dem.

Det var så mye jeg ikke forstod den gangen. Det å henge med venner er en fin og viktig ting det også. Men det må ikke være på bekostning av å stille opp for de menneskene i livet ditt som er enda viktigere og som du vil komme til å trenge støtte og hjelp fra mange ganger senere i livet.

Nå er jeg så glad for at mine foreldre var så modige og bestemte på dette med at vi alle skulle bidra. De ikke bare SA at familien er det viktigste, men de LEVDE det også.
Jeg er takknemlig nå for at mine foreldre på en så konkret måte lærte meg betydningen av familier. Det er de forholdene man kan føre videre inn i evigheten og det er de forholdene det virkelig er verdt å legge ned mye tid på.

En annen ting vi gjorde, og jeg er så stolt av det og takknemlig for det. Vi leste i skriften sammen hver morgen, av og til tullet halvsovende inn i dynene våre i stua, men også våkne av og til. Men jeg kan si at i min familie så leste vi i skrifte hver morgen. Hvis noen av dere også kan si det samme, så er dere heldige.

Vi hadde også alltid familiens hjemaften. Det er så fort gjort at det sklir ut, og av og til er det en kamp å ikke miste tålmodigheten i løpet av hjemmeaften. Men min familie greide det, og jeg kan ikke huske en eneste mislykket hjemmeaften fra da jeg vokste opp. Det er mulig jeg har selektiv hukommelse, eller at det er sånn at man husker det som er bra, og da håper jeg det vil gjelde for mine barn også. Men vi hadde alltid hjemmeaftener og det var noe jeg alltid gledet meg til, spesielt da jeg var liten.

Jeg føler at det er så mye å konkurrere med når det gjelder barn i dag. Det er så mye annet som kjemper om oppmerksomheten deres. Men det forteller meg også at det er desto viktigere at vi som foreldre setter ned foten. For VI vet hva som virkelig er viktig når det gjelder familie, men har ikke levd lenge nok til å forstå det fullt ut. Så vi må hjelpe våre barn til å logge av og se litt på menneskene i familien sin også.

Jeg sitter av og til ved pc-en for å gjøre administrative ting, som å betale regninger, blogge, eller bare noe uviktig. Noen ganger kommer en liten hånd opp mot tastaturet og tar tak i en av fingrene mine. Og da vet jeg at jeg har noe annet å gjøre, noe kulere, noe koseligere, noe viktigere, akkurat der og da.

Gjennom bare en enkelt dag må vi ta vurderinger for om det vi velger er uvesentlig eller om det virkelig betyr noe. Skal man bli sint eller skal man la være å bli sint. Skal man slå av pc og ha en fullstendig samtale med noen, eller skal man ha en goddagmann økseskaft-samtale?

Viktigheten av Gud i mitt liv.

Et forhold som virkelig betyr noe, er forholdet til vår Himmelske fader. Vi levde sammen med ham før vi kom hit til jorden, og vi kan komme tilbake til ham igjen. For meg er det viktig å holde kontakten. Det er viktig for meg å ha han i mitt liv. Når jeg ser tilbake på livet mitt ser jeg lett at han har vært tilstede. Han har velsignet meg med en god familie å vokse opp i, gode venner, han har beskyttet meg mange ganger på veldig konkrete måter, han har trøstet meg og virkelig styrket meg og utført mirakler for meg. Det kan jeg bære vidnesbyrd om .
Livet mitt er langt fra over ennå, og jeg kommer helt sikkert til å være i situasjoner der jeg vil trenge hjelp og styrke fra min himmelske Fader. Og hvorfor skulle han ikke ville fortsette å være i livet mitt? Nå er jeg jo også mor for flere av hans barn, som alle er det viktigste for ham.
Det som virkelig betyr noe for deg, skulle gjenspeile seg i hvor mye tid du bruker på det. Hvis familien virkelig betyr mye for deg, skulle man bruke mye tid til å bygge relasjoner.
Hvis familien din opplever at du stadig må vente fordi du bruker så mye tid på en hobby eller noe, sender du signaler om hva som egentlig betyr mest for deg.

Til barn: Hvordan kan dere vise familien deres at de virkelig betyr mye for deg?
Vær lydig, hjelp til, tegne tegninger og skriver kort og brev. Det er så enkelt for mindre barn å vise sin kjærlighet til familien sin og jeg tror de aller fleste har her har mye å lære av de yngste i sin familie.

Til ungdommer, hvordan kan dere vise at familien betyr mye for dere?
Vær glad ved middagsbordet, hjelp til med munterhet i hjemmet, delta og hjelp til på en positiv måte under familiens hjemaften.

Til foreldrene, hvordan kan vi vise familien at de betyr mest for oss?
Si det, klem barna, vær glade og virkelig anstreng deg for å skape en god stemning i hjemmet. Jobb med deg selv slik at du ikke bringer dårlig stemning. Hjemmet burde være en himmel på jord og et sted barna elsker å være.

En spesiell person som du ønsker å leve sammen med i all evighet, er din ektefelle. Barna våre kommer til å få sine egne ektefeller, så til slutt er du faktisk stuck med din ektefelle.
Det er så viktig å bruke tid stadig, hele tiden på å aldri stoppe å være kjærester. Selv i en travel hverdag må man ta seg tid til å være kjærester. Et godt tips her er å bare ha bestemt seg for at «vi er kjærester». Uansett. Ikke noe å lure på noen gang.
Ikke slutt og flørte med hverandre, og alltid anstreng dere for å være en person som den andre vil være interessert i å dele hele evigheten med. Evigheten er laaaaang, og hvem vil dele evigheten med en som alltid klager, eller en som alltid er sur, eller en som aldri sier «jeg er glad i deg», eller en som aldri har deg som sin førsteprioritet?

Konklusjon:

Det som virkelig betyr noe er det som er av evig betydning, det du kan ta med deg videre fra dette livet.
Vår Himmelske fader har gitt oss alt vi har og vi kan vise vår takknemlighet ved å ta vare på det på best mulig måte.

Vi må tå vare på våre barn, våre søsken, våre foreldre og våre venner på en kjærlig og tålmodig måte. Har ikke vår himmelske Fader vært kjærlig og tålmodig med oss? Han har det mot meg i allefall. Og vi burde også være kjærlige og tålmodige mot vår familie, som er det beste vi har her på jorden og som er det som virkelig betyr noe. Gud kan ikke komme å bo i våre hjem som i egen person. Men vi foreldrene er der og vi skulle ikke stå i veien for hans kjærlighet med våre begrensninger. Vi må alltid være ydmyke og hele tiden strebe etter mer kjærlighet og tålmodighet slik at det gode kan vokse i våre familier.

Jeg er takknemlig for den familien jeg er vokst opp i, og for den familien jeg nå er mor i. Det er det vanskeligste og mest slitsomme jeg vet om . Men også det kuleste, morsomste og viktigste jeg kan tenke meg.

Jeg vet at min Himmelske fader er glad i meg til tross for mine begrensninger,  jeg vet han han fulgt med meg i mitt liv og fortsatt vil gjøre det. Det er en stor styrke for meg å vite det. Og jeg vet at han har en bestemt plan for meg.

Det sier jeg i Jesu Kristi navn, Amen.