Jeg er helt skjelven!
Nå sitter jeg altså i den andre enden av min hjemmemammatilværelse. Det er ikke lenge igjen av den. Jeg har vært hjemme med barna i 16, 5 år nå, jeg har 7 barn. Minstemann er 1, 5 år og jeg har ikke barnehageplass til høsten. Jeg syntes han var for liten når han bare blir 2 til høsten. Nest minstemann blir snart 5 år, så han er også hjemme i et år til før skolestart. Neste år, når minsten blir 3, må jeg nok sende han i barnehagen. Jeg har heller ikke planer om å få flere barn. For første gang har jeg ikke det. Rart.
Jeg er på tampen av dette som jeg kjenner så godt og som jeg har vært så glad i. Og jeg holder nesten på å freake helt ut!
Har alt vært verdt det? Har jeg vært bra nok? Kunne jeg gjort noe bedre? Ville det være bedre for barna om de hadde vært i barnehage?
Jeg har ikke så mye tid igjen til å gjøre alt rett nå.
En epoke går fort mot slutten.
Lenge var denne tiden ganske så fjern. Hva skal jeg gjøre nå?
Hva slags jobb skal jeg finne, hva slags jobb KAN jeg finne? Jeg, som ikke har vært i noe tradisjonelt betalt arbeid på så mange år!
Jeg lurer på om jeg har gjort noe dumt! En fremtid står uten at jeg helt vet hva den inneholder. Hva skal jeg gjøre?
Jeg hadde ikke trodd at jeg ville få disse følelsene.
Jobben jeg gjør hjemme føles av og til som verdens mest utakknemlige jobb. Og tenk om det ikke var verdt det i tillegg? Det er det jeg er redd for. Jeg har brukt så mye tid og alle mine krefter på dette «prosjektet»: Barna.
Joda, klart mine egne barn er verdt det. Men tenkt om det ikke var nødvendig. Tenkt om jeg like gjerne kunne gjort noe annet eller noe mer underveis, dersom noen andre passet på dem, sånn som alle andre gjør! Hvorfor kunne ikke jeg gjøre det? Da hadde ikke denne overgangen vært så sterk. Jeg kunne da i det minste jobbet 50%? Hvorfor kunne jeg ikke det? Det hadde vel vært bra nok?
Det er så mange rare tanker og følelser som svirrer nå og jeg klarer ikke å tenke klart.
Men jeg tror og har alltid visst inni meg at det er verdt det. Det virker kanskje ikke like logisk akkurat i denne stund. Men jeg vet at minnebanken min ikke kan bli fullere enn den er. Og når jeg blir en gammel dame kan jeg gå til minnebanken min og hente fram alt jeg har der. Da vil jeg sikkert ikke synes det var så dumt likevel. Da vil jeg kanskje være glad for at banken er så full som den er.
Logikk er ikke alltid så logisk.
Når jeg blir en gammel, rynkete og gråhåret dame kan jeg plukke frem minner om 100 turer inn i skogen for å finne snegler og mark, jeg kan sikkert som 90-åring fortsatt kjenne det bruse i meg når jeg tenker på alle gangene jeg har hoppet trampoline istedenfor å brette tøy, og jeg kan høre latteren til barnet som jeg hopper sammen med. Jeg kan le av alt sølet som oppstod når barna skulle være med å lage pannekaker. Jeg kan lukke øynene og kjenne en liten kjake inntil min fordi jeg har samlet så mange klemmer i banken min.
Det er så mye jeg kan ta frem.
Har ikke tall på hvor mange snegler vi har funnet i skogen, må være rundt 1000!
Kan noen være så snill og si at det vil bli slik? At selv om det ikke føles sånn alltid i den materielle verden vi lever i, så er det verdt det og en dag sitter jeg der som gammel og grå og kunne ikke vært mer lykkelig over å kunne åpne banken og nyte av alle minnene som er samlet der.
Kan noen bekrefte det for meg? At jeg ikke har bommet helt? Og at jeg kommer til å finne glede i den tiden som nå kommer, tiden etter hjemmemammatilværelsen?
Jeg tror dette er en blanding av fortvilelse over at den beste tiden i livet mitt nærmer seg slutten og at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre i tiden som kommer. Det er liksom litt ukjent. Hvilken vei skal jeg ta?
Du har ikke bommet helt!
Jeg møter nå flere eldre mennesker som virkelig har samlet minner. Og de gjør akkurat det du tenker du kommer til å gjøre!
De kan ikke lenger kommer til favorittsetra på fjellet eller barna har flyttet langt unna. Ei dame på 84 år fortalte meg her om dagen at selv om hun ikke kom til fjellet lenger så satt hun og mannen ofte og tok frem minnene! Det var det beste hun viste om dagen!
Det du har gjort har vært helt rett for deg og din familie! Og det skal du ikke la noen ta fra deg! Prøv å flytte fokus til å kose deg med de dagene dere har foran dere akkurat nå, finne ut hva det nye kapitellet i boka de skal fylles med. Husk at uansett om du er bare hjemme eller blander rollene som arbeidene og hjemme- ja så går historiene hånd i hånd videre!!
Detta går så fint!!!
Å, tusen takk for en utrolig oppløftende kommentar! Blir helt rørt! Tusen takk!
Det er jo ikke bare du som har samlet minner. Tenk på den tryggheten og minnene du har samlet for dine barn. Det er en flott jobb. De vil vinne på det og jeg er helt overbevist om at det er godt for de små å få være hjemme med mamma. De vil også kunne ta frem gode minne hvis livet blir strevsomt. Småbarnstiden er verdifull og viktig. Etter min mening har du gjort mange gode valg. 😉
Tusen takk gode Carina!
Tankene dine tror jeg er manges tanker og jeg tror de kommer og går. Jeg tror ikke det er noe spesielt ved deg eller dine valg, tror at uansett hva en velger så kommer denne tvilen, disse spørsmålene med ulik kraft.
Jeg skjønner det hvis du blir redd, men denne redselen kan være fruktbar, kan gjøre perspektivet dypere og livet mer intenst. Jeg tror det er en god ting.
Om det var verd det.. er det ikke sånn, da at det vi finner mening i er verd det? Og at hva vi oppfatter som meningsfullt varierer med hvilken livsfase vi er i?
Takk for at du deler tankene dine!
Du er jo så smart du, Lammelåret! Glad jeg har deg i bloggsfæren min:)
Jeg tror også at disse følelsene vil være fruktbare, jeg tror jeg kommer til å finne et studie som vil passe meg bra. Man må jo gå videre en dag også. Men plutselig gikk denne tiden så altfor fort.
Du kan ikke ha bommet helt. Du HAR ikke bommet litt engang. For du gjorde det som føltes riktig 🙂
Ja, jeg har jo gjort det, selv om det ikke alltid virker så smart for andre, hehe 🙂
Åh, jeg kjenner rett og slett at angsten tar meg litt også når jeg leser innlegget ditt. Og jeg vet at du og jeg har begge gjort det som er rett for oss i den perioden vi er livet nå. Jeg elsker å være hjemmemamma/housemaker. Og ville ikke byttet det bort for alt i verden.
Vi driver fortsatt å spekulerer i om vi skal eller ikke skal få en nr 4, men det skjer evt først om 3 år.
Du har gjort ALT riktig kjære deg, og du er en av de som gjorde at jeg turte å ta det valget også for 5,5 år siden. Du har vært og kommer alltid til å være super inspirasjon. Og jeg gleder meg til å treffe deg igjen 🙂
Wow, det var store ord! Varmer skikkelig! Du er så søt altså! Gleder meg til å treffe deg igjen også 🙂
Stor klem!
Klart det var vert det !! du har jo gjort en kjempe jobb 🙂
Takk skal du ha!
En investering har du gjort, for barna dine 🙂 spør du meg så seie eg: supert gjort og beundringsverdig 🙂 du går mot strømmen og du har fått verdifull tid og flotte minner med barna!
Nå står nåke nytt foran deg, en stor forandring! eg kjenne at eg gruer meg te en sånn endring og eg har bare vært heima 3år 😉 men sånn da ser ut nå så må eg jobba litt 🙂
Lykke til Linda 🙂
blir spennande å følge med på bloggen og høyra vidare 🙂
Sommer hilsen Anna Kristina
Tusen takk! Ja, jeg har mange gode minner:)
Du har fulgt magefølelsen, hjertet og fornuften samtidig. Alle overganger for mennesker er smertefulle og jeg er iferd med å lære at jeg ikke KAN være den mammaen jeg vil være, samtidig som jeg bruker nesten alle energi på en jobb, hvor jeg faktisk heller ikke får mye takk eller tilbakemelding.
Du er rik, sterk og helt rå. Du har fulgt instinkter som mange av oss undertrykker uten å engang være bevisst om det. Vi løper rundt som hodeløse høns i jakt på pensjonspoeng og titler. Det er man nok ikke stolt av ved livets slutt.
Så TAKK for inspirasjon fra deg, og TAKK for at du gjør som du gjør. Du har erfaring som få andre har, og en hvilken som helst stilling som organisator, koordinator eller jobb innen omsorg vil du klare med glans.
Nå må du ta vare på deg selv og ditt indre, som du gjør med barna! Det er mange som heier på deg.
Lykke til!
Tusen takk skal du ha! Jeg håper virkelig at jeg får bruk for all min kompetanse. Jeg føler jo at jeg sitter på uverderlig kompetanse, håper en fremtidig arbeidsgiver også ser det.
Takk for kommentaren din:)
Kjære deg, som mor/foreldre vil man ALLTID lure på om det man gjør er riktig eller bra nok. Jeg er overbevist om at du har gjort det som er riktig for deg og din familie. Barna dine er HELDIG som har en så fantastisk mor som deg, som gir dem det beste de kan få: tid, rom og kjærlighet. Den følelsen du beskriver kjenner jeg meg så godt igjen i, og det gjør sikkert mange andre mødre også.
Det spiller ingen rolle om det var rett eller ikke, for du kan ikke prøve igjen. Uansett hvilken vei man velger så er det enten blodslit eller kjedsomhet inne i bildet på et eller annet tidspunkt. Det gjelder vel å være ærlig med seg selv, og stå for valgene. Halvveis går uansett dårlig samme hva man gjør. Lykke til!
Hei du.! Synes du høres ut som en person med så flotte verdier- min mamma var hjemme med oss alltid.har jeg vansklighetet nå som voksen- gir det meg en veldig styrke av og tenke på den trygge flotte barndommen jeg har hatt med masse kjærlighet- ungene er nok evig takknemlig og stolt over sin omsorgsfulle mamma:-)
Det står stor respekt av det valget du gjorde. Heldige barn som har en slik mamma, de har mye med seg når de går ut i livet. Beundringsverdig 🙂 og en jobb finner du nok .
Du har absolutt ikke bommet. Ulike mennesker gjør ulike prioriteringer men tror ikke det er mange som ligger på dødsleiet og angrer for at de ikke jobbet mer.. Gikk selv hjemme i mange år pluss jobbet halvt senere. Ikke bra for pensjonen men man lever bare en gang. Ungene er utrolig viktige 🙂 Jeg er svært spent på hva du skal gjøre når du skal ut i jobb. Lykke til
Kjære deg, jeg kom tilfeldig over bloggen din via Facebook og jeg vil bare si: Wow for en jobb du har gjort (og gjør) for barna dine!! Jeg er utrolig imponert over at du har valgt slik du har gjort. Når det gjelder jobb; du har fortsatt mulighet for 30 år i arbeidslivet! Jeg tror det er veldig få eldre som angrer på at de ikke jobbet mer. Lykke til!
Tusen takk for din kommentar 🙂
Jeg jobber som sykepleier og har kontakt med mange eldre i hverdagen min. Selv om det var mer selvsagt at mødrene var hjemme før, er det INGEN som har klaget på verken pensjonen eller at de har gått glipp av noe. Hvis jeg har en kvinnelig pasient som er trist og lei, begynner jeg å spørre om da barna var små. Gjett om jeg får høre mange fantastiske historier! 🙂 Smilet blir bredt og øynene funkler. Det er helt unikt, og slår aldri feil. Aldri angre på det valget du har tatt, dine barn har fantastiske gode minner og opplevelser. Og husk at hvis man ikke har tid til barna når de er små, har ikke de tid til deg når du er gammel. Lykke til videre, det går nok veldig bra skal du se. 🙂
Tusen takk, det var godt å høre!