-Hei Linda, du ser litt sliten ut, hvordan går det med deg og alle barna egentlig?
Det første som slår meg er all lyden, støyen, evigvarende lyder som jeg tror skal stoppe etter rimelig tid, men som bare varer og varer og varer og jeg lurer på hvor mye pust det er igjen i den ungen. Og ja, lyden varer så lenge det er pust..
Så tenker jeg på bæringen. Minstemann skal opp til meg hele tiden, kose, die, trøstes, lekes med. Skulderen min som aldri blir helt 100%.
Så tenker jeg på klær. Som hoper seg opp i vaskerommet, og den store haugen med nyvasket tøy på arbeidsbordet mitt, haugen som skal fordeles i ørten forskjellige skuffer. Og for ikke å snakke om sokker som skal pares!!
Så tenker jeg på leker som alltid er overalt og som jeg alltid på hjelpe dem til å forstå at de må ryddes bort innimellom.
Jeg tenker på støvet som samler seg i kroker og kriker og at jeg ikke alltid får tatt hånd om det fordi jeg bærer på en liten tass og fordi jeg har mer enn nok med å få de andre beboerne til å sette tallerkenene sine i oppvaskmaskinen og diverse andre oppgaver jeg gir dem.
Jeg ser for meg fingermerker på alle dørkarmer i ca 60-80 cm`s høyde.
Jeg tenker på bilen som skulle vært tømt etter ferieturen, støvsuget og satt i normal stand.
Jeg hører sutring og klaging på at det var fisk til middag.
-Joa…., sier jeg…
Men så kom jeg til å tenke på 5-åringen som mistet en tann i dag og som var så glad og lagde en sang om det.
Jeg tenkte på hvor nydelig minsten var der han lå i vogna si og sov og hvor godt det var når han våknet igjen og var superkosete. Jeg klemte på de lubne små lårene mens jeg ammet ham. Og etterpå smilte han tilfreds med en melkedråpe på haka.
Jeg tenkte på den koselige butikkturen da jeg hadde med 7-åringen, som hver dag holder en tale for meg om hvor fantastisk jeg er.
Og jeg tenkte på hvor glad jeg blir når 10-åringen øver på en sang på pianoet. Selv om noen blir smågale av å høre det samme om og om og om igjen. Plutselig har han lært hele sangen!
Og så tenker jeg på for en fin storebror 14-åringen er som pusser tennene til 5-årige lillebror hver kveld, og tar bilde av lillebror når han har sovnet, og sender det som mms til meg.
Og så tenker jeg på at de hver kveld, når jeg har tid, elsker å høre på når jeg synger for dem.
Jeg tenker på 15-åringen som er helt hodestups forelsket i småbrødrene sine.
jeg tenker på den gode støtten de gir hverandre og all kjærligheten som florerer her, tross alt.
Jeg tenker at jeg er veldig heldig. Og brått tenker jeg ikke så mye på vaskerommet, støvdotter, fingermerker, rot og lyder og støy.
Jeg ser dem for meg alle sammen, og så sier jeg av hele mitt hjerte:
-Det går fint, alt går veldig, veldig fint»!
Så nydelig innlegg, og i dag var en slik dag hvor jeg trengte det for å åpne øynene og se på alle de fine stundene etter en dag med søskenkrangling <3 Tusen takk, snuppa. Nå fikk jeg tårer i øynene her <3
Så bra da <3 Man trenger det noen ganger ja:)
Nyt denne sommeren og gi blaffen i alt som blir liggende.. Ta noen skippertak innimellom. De fleste skjønner nok at med en så stor familie er det umulig å ha det strøkent. Kos deg med alle de søte ungene..
Jeg har ‘bare’ 3 unger og en hund men sånn du tenker finner jeg meg helt i.
Mye rot, støv og lyd men jeg elsker dem over alt på jord. Når de er blid er jeg det og samme når de er trist.
Vi må nyte de små øyeblikkene 🙂 morsomt å lese hva du har å fortelle!
Ååå, så fint og oppmuntrende for en annen mamma som kan bli litt smårar av rydding og bæring og hyling hun også… Jeg er en fast leser som fikk baby på samme dag som deg nå sist, og jeg er nettopp blitt gravid med nr seks nå (skriver ikke navnet mitt her siden det er så tidlig og hemmelig ennå for de vi kjenner, men du husker meg kanskje). Og følelsene svinger endel, men aller mest tenker jeg at det er en gave, livets største! Satt i en begravelse nettopp, og i prekenen sa presten plutselig at intet liv er skapt tilfeldig, at det finnes en plan med alt. Og jeg følte ordene i hjertet mitt, og takknemligheten bredte seg i hele kroppen, midt i det triste (det var jo en begravelse!). Og på en eller annen måte opplever jeg litt av det samme i det du skriver her – vi har småtingene, de som i det store og hele ikke betyr så mye, og så har vi de viktige tingene, de som virkelig teller. Noen ganger er det godt å løfte blikket fra detaljene og se det store bildet! 😀 Klem!
Ååååååå så koselig! Og ja, jeg vet hvem du er 🙂 Gratulere så mye med spire nr 6! Gleder meg på dine vegne!! Stor klem 😀