På, i, bortover, oppover eller dit? (språkproblemer)

-Hvor er mamma? sier Lilli til pappa som hun treffer i gangen.
-Hun er på stua, sier pappa.
-Jeg er I stua, sier jeg. Man er ikke PÅ stua, man er I stua! Man er PÅ badet, og ikke I badet, man er PÅ Sellebakk (der jeg kommer fra), ikke I Sellebakk!

Er det så vanskelig da? Hvor skal man bruke I og hvor skal man bruke PÅ?

Diskusjonen er i gang. Igjen.

Man er ikke PÅ Oslo, men man er PÅ Oslo S. Man er ikke I taket, fugler er kanskje det, men vi mennesker er PÅ taket.

Når det gjelder Hamar (hvor min mann kommer fra) kan man være både I og PÅ. Jeg er PÅ Hamar, jeg er I Hamar.

Det er ett sted jeg alltid sier feil, og det er PÅ jula, altså ikke butikken men høytiden. Det er fordi jeg ofte tenker «julaften» inni hodet mitt, og da ville det jo vært PÅ. Men jeg sier ofte (ikke at jeg rett som det er snakker om julen altså), «Hva skal vi gjøre PÅ jula»,
mens jeg tenker i hodet mitt «Hva skal vi gjøre på julaften»?

Man er ikke PÅ bilen, men I bilen (med mindre man er på taket til bilen, da, da er man PÅ bilen).

Det er bare så feil å si PÅ stua!
Og en annen ting, mannen min er jo fra Hamar, og hvis han skal si f.eks. «Katten er inni der», så sier han «Katten er der inni».
Det høres ut som om han da snakker før han vet helt hva han skal si, og at han bare slenger på det ordet han glemte (ordet: inni) på slutten av setningen, selv om det skulle kommet som nest sist.

Han er frustrert over at jeg har tynn «L» i alle ord, og noen ganger er han forvirret når han skal lese inn noe (Han er voiceover og leser reklame for radio og tv) om det skal være tynn eller tykk «L». En gang fikk han tilbakemelding om at de egentlig var ute etter en «Oslo»-stemme. Da hadde han lest «Realisere» med tynn «L».

Hahaha.

Han er fra Hamar, med en dialekt som jeg synes ikke akkurat er så pen. Og jeg er fra Fredrikstad, med den dialekt som heller ikke er spesielt vakker. Vi har begge lagt fra oss det bredeste fra våre dialekter, heldigvis, ellers hadde sikkert barna våre snakket veldig rart.
Men vi er jo også litt glad i dialektene våre, da.

Vi har også andre preferanse-forskjeller. Han sier oppover, når jeg mener det er bortover eller til og med nedover! Hvordan kan det være så forskjellig? Så når vi er ute å kjører, kan jeg si «nå skal vi bortover der», og han svarer «Å, du mener oppover der»?
-Nei, bortover!

Han tenker kanskje geografisk, og jeg mer tja…..utifra huset vårt kanskje?
Hehe, det blir masse forvirring.

Og jeg kan ikke forskjell på høyre og venstre. Eller…jeg kan jo det, men sier ofte motsatt av hva jeg mener, og i trafikken når jeg må være rask, blir det ofte feil, så jeg må si «Sving til kl 3, eller sving til kl 9».

Jaja, takk og pris for GPS:)

Han er imidlertid ekstremt nøye med å tale rett, og å skrive rett, og gremmer seg hver gang det er gramatiske feil i barnas ukebrev eller andre steder. Og jeg sier jo feil hele tiden, og ofte det motsatte av det jeg mener. Jeg fatter ikke hvorfor jeg er sånn. Jeg sier kald når jeg mener varm osv. Han går bare å humrer for seg selv og av og til synes han det er veldig morsomt å påpeke dette også. Dette er noe vi ler mye av. Barna er også vant til at jeg sier feil, men noen ganger blir de litt usikre når jeg ber dem om å ta på jakke fordi det er så varmt ute.

Flere med språkproblemer?

Forresten så er det også slik at nesten alt jeg sier blir på rim. Jeg aner ikke hvorfor. Barns spør meg ofte hva det er med meg og riming. Hehe, kanskje jeg egentlig er den fødte rapper?

Mannen min har forresten bursdag i dag!
Da blir det nok noen overraskelser utover dagen:)

Ellers er jeg superopptatt med å stelle i stand bursdag med Japan-tema til helgen. Det er 11-åringen som skal ha fest. Vennene på skolen skjønte ingenting da de fikk invitasjonen, for den var skrevet «feil vei». De måtte lese fra høyre og ikke fra venstre som de pleier:)
11-åringen er så glad i Japanske tegneserier og har til og med smakt på sushi. Men det likte han ikke. Men jeg skal lage sushi-kake. Altså kake som ser ut som sushi:)