At ungdom fester drikker og hasjer og mer, er noe vi alle vet. Jeg leste en artikkel om dette for noen dager siden. En lærer på en ungdomskole som var bekymret for hvordan det stod til i ungdomsmiljøene.
Jeg ble litt skremt, må jeg innrømme, for som forelder går man ikke rundt å tror slikt som sin ungdom. Vi har jo tross alt «lært dem opp» til å være smarte og fornuftige.
Kan vi stole på dem? Burde vi stole på dem?
Jeg tenker i allefall at man som foreldre må være klar over hva ungdommer havner borti. Vi må ikke lukke øynene og tro at vår ungdom som er så smarte ikke vil utforske det som finnes der ute.
Det handler ikke bare om å stole på.
Noen sier man må stole på ungdommene sine. Men hva betyr det? Skal vi stole på dem når de sier at de ikke har prøvd hasj? Skal vi stole på dem når de sier at de ikke har vært fulle? Kan man stole på dem når de sier de ikke har utforsket med sex?
Man kan jo tenke som så at dersom man har et åpent og godt forhold, så vil ungdommene fortelle oss alt. Men jeg er ikke helt overbevist om det.
Vil gjerne høre andre foreldres erfaringer på området, spesielt fra de som faktisk har ungdommer.
Jeg tenker at vi kan ikke stole blindt på ungdommene våre. Men det betyr helller ikke at vi skal gå og mistro dem hele tiden. Men vi må være på vakt, følge litt med (om det er mulig).
Når du går rundt med en dårlig følelse for noe, så må vi være såpass modige å ikke ignorer den.
Ungdom drikker, ungdom røyker, ungdom røyker hasj, ungdom har sex. Kanskje gjelder det ikke din ungdom. Eller kanskje gjelder det bare ikke ennå.
Men du kan være sikker på at noen din ungdom kjenner gjør minst en eller flere av disse tingene.
Er det greit at din ungdom holder på med noe av dette?
Det kommer kanskje an på hvor gammel han er?
Du gjorde det kanskje selv, og har jo forsåvidt endt opp ganske greit alikevel? Så det er kanskje bare slik det skal være, ungdom må få gjøre sine egne erfaringer?
Men synes du det er greit at ungdommen din er på hjemmealenefest, med varer tilgjengelig som du ikke aner hva er?
Si nei.
Som foreldre må vi være modige nok til å si nei dersom vi har en sterk magefølelse på at noe ikke er helt bra.
Men kan vi si imot ungdommen vår? Det er jo så slitsomt når de setter igang dramaet sitt om hvor overbeskyttende og dumme vi er. Og kanskje vi er nettopp for overbeskyttende og dumme?
Eller kanskje ikke? Kanskje vi er naive?
Enkelte ting som ungdom holder på med er ikke bra.
Men vi kan ikke bure dem inne heller. Enkelte ting vil vi aldri få vite.
Men det er noe vi kan gjøre. Vi kan være glad i dem (selvsagt er vi det, men DE må vite det sånn skikkelig). Og det må begynne fra de er små. Helt fra de er små må de vite at vi har tid til dem, at vi mer enn gjerne ønsker å høre på dem. Vi må bruke tid med dem og bygge opp et godt og solid fundament som vi kan jobbe utifra. Og det tar tid. Mye tid. Og det er verdt det.
Det viktigste er ikke om du kan stole på din ungdom (det hadde vært fint, men er ikke alltid realiteten), men det viktigste er at din ungdom vet at han kan stole på deg.
Han må stole på at du er glad i han og at du er der for å hjelpe ham selv om det innebærer at du må gjøre deg litt upopulær av og til.
Han må kunne føle seg trygg på at han kan snakke med deg hvis noe er vanskelig, at du ikke vil dømme, men at du er der for å lytte og for å hjelpe.
Det aller viktigste for (mange) ungdommer er å passe inn. Nesten koste hva det koste vil. De har ikke alltid så god dømmekraft og klarer ikke alltid å se så langt. Vi kan ikke alltid stole på deres dømmekraft. Men samtidig må de også få rom nok og sjansen til å utøve god dømmekraft.
Tillit er noe man gjør seg fortjent til. Det hender jo at denne tilliten blir brutt, og da tar det litt tid før man stoler på vedkommende igjen.
Det er nå ikke verdens undergang om barnet ditt skulle befinne seg på en fest. Men det å sette seg i en situasjon der du mister kontrollen over kroppen din og din dømmekraft er aldri lurt. Og jeg tror det florerer mer enn vi aner rundt omkring. Jeg vil ikke at mine ungdommer skal gi fra seg kontrollen over seg selv.
Jeg tror også det er en god ide og hilse på vennene deres. Og gjerne foreldrene også, der det passer seg. Og istedenfor at ungdommene tar buss til alle steder, kan man kjøre de til steder helt til man vet hvor de forskjellige vennene bor, og da kan man passe på å hilse på foreldrene med det samme. Jeg pleier å avtale et tidspunkt der min ungdom skal komme hjem, og noen ganger hvis de er langt unna, henter jeg dem fremfor at de tar buss.
Og vi må like ungdommene våre. De er jo kule og morsomme og det er fint å kunne ha gode samtaler med dem eller bare ha det morsomt sammen.
Det er vel som mange kloke kvinner jeg kjenner har sagt: «Små barn – små problemer, store barn – store problemer».
Det er ikke alltid å enkelt å være en ungdom, jeg syntes ikke det var så enkelt alltid, og er glad jeg er ferdig med det, samtidig som det også var mye morsomt den tiden.
