Mine spøkelser

Jeg har hatt noen erfaringer i livet som har vært vonde og krevende og smertefulle. Erfaringer og opplevelser som har gått sterkt innpå meg og som  har vært og er med på å forme meg.

Dette er opplevelser som jeg ikke sliter med til daglig nå, men som jeg har slitt med tidligere i kortere eller lengre perioder på alt fra ett år til 15 år. Jeg kaller disse erfaringene for mine spøkelser.
Det er det de er, spøkelser. De er liksom der. De plager meg ikke til vanlig. Men en gang i blant møter jeg en av dem, og da kommer så mange følelser tilbake. Det er ikke det at jeg ikke har fått bearbeidet det ut av livet mitt, for som sagt så er det ikke noe som plager meg til daglig, men det er nå der, og så lenge jeg har hukommelsen in takt, så vil det av og til komme til overflaten.
Jeg blir nesten overrasket over at jeg blir så følelsesladet hver gang det skjer.

Jeg var hos jordmor på første kontroll her om dagen (uke 17), og da spurte hun om jeg hadde opplevd noen form for krenkelse eller noe slikt i det siste (siden sist fødsel).
Siden jeg ikke har det vondt til vanlig, tenkte jeg ikke på å skulle nevne noe, men siden hun spurte så tenkte jeg at kunne jo fortelle henne om en vond tid jeg hadde som startet i forrige svangerskap og som dro meg helt ned i kjelleren. Det jeg opplevde var at noen angrep meg på det sterkeste når det gjelder min rolle som mor. Alt jeg har stått for og alt jeg har gjort i arbeidet med barna våre ble helomvendt. Jeg var utsatt for sterk trakassering. Jeg begynte å tvile på meg selv som mor, og det gikk så langt som at jeg tenkte at barnet jeg hadde i magen kanskje ikke burde være der, eller komme til oss i det hele tatt. Det var kanskje best om jeg hadde en spontanabort slik at barnet slapp å komme til meg. Det var en forferdelig tid. Jeg skalv og frøs i ukevis og måtte bruke mye anstrengelser og tid på å bygge meg opp igjen. Jeg fikk også virkelig kjenne hvor mange gode venner og god familie som jeg har som støttet meg. Det er jeg takknemlig for.
Mer om dette kan jeg ikke si.

Men da jeg begynte å fortelle om dette til jordmor, brast jeg i gråt. Noe som overrasket meg, for jeg har liksom kommet over det.
Men da kom dette spøkelset frem. Ikke tvilen om meg selv eller noe slikt, men følelsen av krenkelsen og nedverdigelsen som jeg følte denne tiden.

Men jordmoren jeg har er helt fantastisk, hun lyttet og forstod meg. Jeg har gått til henne de 4 siste svangerskapene.

Så fikk jeg høre hjertelyden til barnet jeg har i magen nå, og da ble jeg så utrolig glad. Begynte nesten å grine igjen.

Resten av dagen var jeg litt følelsesladet og da var det godt med en rolig kveld hjemme med den fantastiske mannen min som alltid har vært den solide støtten gjennom alt.

Jeg gleder meg veldig til at vi får enda en liten baby. Snart skal vi også på ultralyd og det er jo alltid veldig morsomt.

Disse spøkelsene lusker litt rundt. Samtidig som jeg gjerne skulle unnvært dem, så har de også lært meg mye, og har på sett og vis styrket meg. Men jeg vil ikke ha så mye med dem å gjøre til vanlig. De er ikke hyggelige.