Den håpløse ungdommen – hva søren gjør man da?

Jeg er sikker på at mange foreldre nærmest hyler av frustrasjon over ungdommene sine av og til. Man kan føle seg rimelig rådvill med småbarn, men det er bare barnemat.

Jeg er en av de som ikke alltid vet hva jeg skal si eller gjøre når det gjelder min ungdom. Hadde jeg bare hatt en fasitbok, en bok som forteller meg hva slags konsekvenser man skal håndheve, hva man skal pushe på og hva man kan slappe av litt med.

Men alle tenåringer er jo også forskjellig, selv om de på sett og vis også er ganske like. De møter veldig mange av de samme utfordringene.

Det er også tusenvis av forskjellige foreldre. Noen synes kanskje det er krise derom poden kommer hjem med en 2-er på en prøve. Mens andre igjen kanskje er glad for at han/hun i det hele tatt var på skolen uten å skulke en eneste time.

Noen ungdommer kommer fulle hjem.
Noen er slemme mot småsøsken.
Noen skriker og sier stygge ting til sine foreldre.
Noen nekter plent å gjøre NOE av det foreldrene sier.
Noen møter ikke opp på skolen.
Noen ruser seg.
Noen vil bare sitte med dataspill.
Noen sitter på sosiale medier HELE tiden.

Det finnes ungdom med alle mulige utfordringer.
Og hva i alle dager skal man gjøre? Hva skal man si?
Skal man bare gi opp? Ingenting ser ut til å ha noen effekt uansett?

Jeg tenker som så:
Gi aldri opp!
Hvis du ser at ungdommen din har viklet seg inn i noe som han/hun ikke kommer ut av, eller han/hun er på vei ned en farlig skråning,
og selv om han/hun protesterer aldri så mye – ikke gi opp!
Gjør noe. Prat med han/henne, Ta bort pc-en, fjern mobilen, husarrest, slå av internett en fast tid hver dag. Hva som helst. Bare ikke fysisk eller psykisk vold da. Ikke skrik heller.
Jeg vet ikke hva som kan fungere altså.
Men poenget mitt er: Ikke ikke bry dere. Ikke gi opp.

Når han/hun er 30 år og ser tilbake så vil han/hun se at dere prøvde. Dere ga ikke opp.
Kan hende det dere prøver på ikke funker. At han/hun rett og slett setter seg imot alt. Men da har dere i allefall prøvd å nå frem.

Det går også han å søke råd på familievernkontoret der dere bor hvis dere er ekstra bekymret for noe.

Men ikke gi opp. Og vær glad i dem. Det er jo en mor og en far alltid, men det er ikke like lett å vise hele tiden.

Innlegget 25 måter å vise kjærlighet til ungdom på er delt flere hundre ganger på facebook, og det har nesten 9000 likes. Jeg tenker det sier litt om engasjementet foreldre har for ungdom. Mange har ungdom og veldig mange kjenner seg igjen.( Fortsett gjerne å dele det sånn at det når ut til enda flere).

Det er ikke lenger slik det var da vi var ungdom. Vi kjenner til mye av det samme, men likevel er ikke ting helt det samme. Du har sikkert også tenkt «Det der hadde ikke gått hjemme hos meg da jeg var ung, eller det der ville jeg aldri ha gjort, eller slik ville jeg aldri ha snakket til mine foreldre»?

Det er andre tider nå.

Jeg husker en gang i kirken da deg var ungdom. En av lederne i menigheten sa medlemmene ble bedt om å be for ungdommene. Jeg husker at jeg ble rørt av det, for jeg visste at jeg kunne trenge det.
Er du ikke troende og en som ber, kan man likevel sende gode tanker, eller gode vibber eller hva du vil kalle det. En ting er sikkert; de trenger det.

Det er ikke lett å være ungdom, og selv om de åpenbart selv vet best (men det gjør de ikke) så ikke gi opp. Men heller ikke overvåk dem og holde et for hardt grep. Man vil jo ikke støte dem bort heller. Dette kan være en vanskelig balansegang.
Så husk å være glad i dem og også å vise det. Helst vær dag.
Jeg vet det kan være en utfordring, men kanskje det kan være et mål for det neste året?
-Å vise litt mer kjærlighet til ungdommen sin.

PS. For ordens skyld må jeg bare legge til at jeg skriver i generelle termer og alt jeg never gjelder selvfølgelig ikke min ungdom, men foreldre snakker sammen og hører ting her og der og jeg leser mye av det jeg kommer over som har med  ungdom å gjøre.