I mitt første svangerskap hadde jeg ikke mye annet å gjøre enn å se svangerskapet ta form, mens jeg jobbet på et bakeriutsalg. Jeg leste og leste for hver uke (nærmest hver dag) hva som skjedde med min kropp og fosteret sin kropp. Jeg ble veldig skuffet og lei meg fordi mannen min ikke var like ivrig på å lese om dette som det jeg var.
Det viktigste og mest intressante i hele verden var å lese om hvor langt fosteret var blitt, når det hadde fått negler, når hodet og kroppen fikk riktige proporsjoner. Jeg gledet meg til hver eneste jordmorkontroll, for det betydde at det nærmet seg.
Jeg var til tider skikkelig skuffa over at mannen ikke så ut til å være like hekta som meg. Følte meg nesten litt sviktet. Noen som kjenner seg igjen?
I det andre svangerskapet var det ganske det samme. Jeg leste og leste og visste til enhver tid nøyaktighvor mange uker og dager jeg var på vei. Min manns «engasjement» var jeg ikke fornøyd med denne gangen heller. Han gledet seg til at vi skulle få et barn til, men HVORFOR LESTE HAN IKKE NOEN TING OM DET????
I det tredje svangerskapet sendte jeg han en «gravidmail» hver uke, der jeg sendte med link eller limte inn statusen for hva som skjer med min kropp og fosteret sin kropp. Så fikk han lese det om han ville og eventuelt når det passet ham.
Jeg var fortsatt relativt ivrig etter å dra på jordmorkontroll. Jeg var ikke fullt så bekymret over min manns manglende entusiasme denne gangen, da han jo fikk info servert på mail hver uke og på den måten kunne glede meg ved å si at han hadde lest det.
Nå er ting annerledes.
Vel, de to siste svangerskapene har jeg knapt lest noe om svangerskapet selv. Bare sånn etter behov. Jeg vet knapt hvilken uke jeg er i. Jeg går helst ikke til jordmor sånn like før jeg skal få time til rutineultralyd. For akkurat ultralyd synes jeg er veldig morsomt. Ikke merker jeg så mye til at jeg er gravid heller i starten, da jeg er minimalt kvalm og er i god form.
Det at jeg ikke er så ekstremt opptatt av hvor langt jeg er på vei henger selvfølgelig også sammen med at jeg har så mye å ta meg til ellers med 7 barn og alt som hører med det.
Nå deler jeg opp svangerskapet i «de første 12 uker», «under halvveis», » over halvveis» og «høygravid». Jeg er vel sånn ca 24 uker nå, og det vet jeg fordi jeg var nettopp hos jordmor. Så jeg er altså litt over halvveis. Jeg vil helst gå så sjelden jeg kan til kontroll. Før var det på en måte et lite møte med barnet i magen. Jeg fikk høre hjertelyden og målt magen og slikt. Nå er et møte med barnet i magen når jeg legger meg og dagens oppgaver er over. Da kjenner jeg på magen og nyter hver bevegelse. Da ligger jeg å tenker på hvor fint det skal bli å få en liten baby igjen. Jeg tenker på de søte små tærne og føttene og alle de små «gryntene» og godlydene jeg snart skal få oppleve igjen. Jeg vet ingen ting om barnet i magen, men jeg vet at alt vi være perfekt når han kommer ut. Han vil passe perfekt inn i vår familie og han vil berike livene våre på en helt spesiell måte som bare han kan.
Jeg gleder meg så veldig til å holde han og se alle de ukontrollerte bevegelsene små nyfødte gjør med armene sine. De bare peiver med armene og treffer av og til seg selv i ansiktet. De er så søte og morsomme!
Og ikke minst den søte lukten av dem. Det gleder jeg meg til!
De første 3 ukene synes jeg er helt magiske. Den første tiden der de bare «er» på en måte. Før de begynner å smile og respondere på vår kontakt. For meg er det jo annerledes, for jeg føler jo at jeg og barnet har kontakt fra første stund. Vi hører sammen med en gang.
Tiden da de begynner å smile er også helt fantastisk. Men tiden går så utrolig fort og plutselig er de ett år gamle. Jeg suger til meg de første ukene og bare ser og ser på den lille samtidig som jeg får meg litt hvile.
Jeg har skjønt etterhvert at hvorvidt man leser bøker om svangerskap ikke nødvendigvis gjenspeiler hvor engasjert man er eller ikke er. Det viktigste er engasjement når barnet er født og det har jeg ikke noe å utsette på når det gjelder mannen 🙂
Jeg bekymret meg for det uten grunn de første svangerskapene.
