Man skulle nesten tro at små barn,så fort de begynner å røre på seg, er små kriminelle:
«Nei, ikke rør den der»
«Ikke bit»
«Ikke slå»
«Ikke kast den bilen i hodet på broren din»
«Ikke ta den der, den er ikke din»
Hele tiden må de overvåkes nøye så de ikke skader seg selv eller andre, selv i søvne må de overvåkes og passes på.
Så fort de har muligheten gjør de noe ugang. For dem er det å utforske, men alle vi mødre vet at det er ugang og medfører en del mer arbeid med alle disse «undersøkelsene» deres, der de må vifte rundt med dobørsten, tømme en melpose utover gulvet (og gjerne et sted det er teppe på gulvet, eller oppi lego eller noe sånt.)
Og de er nesten som magneter som får tak i akkurat det de ikke skal ha tak i, som sakser. Jeg finne aldri en saks når jeg trenger det, men 2-åringen synes alltid å vite hvor han kan finne en saks.
Og vi vet jo at vi kan ikke løpe etter en 2-åring som har fått tak i en saks, nei for da løper han enda fortere og kan falle og skade seg, så vi må late som om vi bare skal gå vanlig forbi han og så kan vi ta saksa fra han og forklare at «FARLIG FARLIG» osv.
Og som mange kriminelle er mange av de minste barna også natteranglere. De holder det gående og skal ikke gå glipp av noe. De kan ikke merke at de sovner. Vi må lure dem til å sovne Og så må vi liste oss rundt og ta det litt med ro så ikke de små monstrene våkner.
Og så skal de trykke på alle knapper de ser. Når jeg har satt på vaskemaskinen skal 2-åringen hjelpe meg. Men han ødelegger alt. Når jeg tar klærne inn i maskinen, tar han de ut, eller han tar inn noe som allerede ER vasket men som ligger i en dunk ved siden av den møkkete haugen.
Og rett som det er har de for eksempel funnet en åpnet godteripose i skapet. Og hva skjer da? Jo den blir tom. De lærer seg hvor de kan finne godsakene. Det kan også være en nugattiboks. Jeg tror neppe det er bare meg som har funnet en tom nugattiboks bak gardina, eller inni et klesskap, eller et annet sted der nugattibokser ikke naturlig ville befunnet seg. Men det er ikke alltid så gode på å skjule spor heller disse små skurkene. Etter at det har vært stille en stund og mor kanskje aner ugler i mosen, kan det komme en blid og fornøyd unge ut av soverommet med et stort nugattismil om munnen.
Hva er dette poenget med? Drasse med store asfaltbiter inn som ødelegger gulvet?
Og alle har vel opplevd at småjenter kommer hjem til mor med blomster. Litt for fine blomster enn det de kan finne i veikanten. Kremt….Du håper bare at de som eier hagen de var i, ikke så noe og takker for blomstene samtidig som du sier at man må aldri gå inn i noens hage for å plukke blomster eller forsyne seg av noe annet som er der.
Vel, men heldigvis er det ganske så uskyldig. De er jo ikke kriminelle og står foreløbig ikke i fare for å bli det heller. De er bare helt vanlige barn.
Det eneste som ER kriminelt her, er at de er så himla kriminelt søte.
Ofte tror jeg nesten ikke at det er lov å være så søte. Av og til når de er for kriminelle (for søte), pleier jeg å gi dem kosebot. Da krøller jeg armer og bein rundt dem så de ikke kommer seg løs og så må de kjempe og slite litt for å komme seg fri. Dette har de bare godt av når de er så søte, hihi:)
Det kan være ganske distraherende å ha så søte unger, for jeg må jo bort å kose og kysse dem hver gang jeg ser dem. Ikke rart det tar litt tid med husarbeid noen ganger 🙂
