Hjemmeværende (Kronikken i sin helhet)

Mange har nå lest kronikken min i BT som ble publisert lørdag 28. 2. 2015.
Jeg ble for noen få uker siden kontaktet av en journalisf i BT som lurte på om jeg kunne svare på noen få spørsmål i forbindelse med en sak hun drev å jobbet med til avisen BT. Det dreide seg om hjemmeværende mødre og om motstanden de (eventuelt) møter. Hun skulle bruke mine svar inne i denne artikkelen. Dette er et tema jeg har mange erfaringer med og følelser rundt, så jeg hadde mye på hjertet. Jeg regnet med at de måtte kutte kraftig ned på teksten min for å få plass i raportasjen. Det har jeg erfart før når jeg har snakket med journalister, at det er bare noen linjer som kommer med enda jeg har snakket med dem i 30 minutter.
Etter noen dager fikk jeg en mail om at teksten min var litt lang, men at hun ikke ville kutte ned så mye på den likevel fordi hun syntes var mye bra å ha med. Så hun lurte på om hun kunne bruke det til et leserinnlegg istedenfor i forbindelse til den saken hun jobbet med. Og det var selvfølgelig helt ok for meg. Hun måtte redigere teksten noe likevel for at den ikke skulle bli for lang.
Jeg vil at teksten jeg skrev skal finnes på bloggen min, så derfor limer jeg inn teksten i sin helhet. Så dere som liker å lese om dette temaet kan nå lese ALT jeg skrev:)

Her er spørsmålene jeg har svart utifra: 
Du har syv barn og slik jeg forstår det har de ikke vært i barnehagen
Kan du fortelle litt om bakgrunnen for dette valget?
Har du opplevd negative kommentarer på grunn av dette valget?
Kan du nevne noen eksempler?
Hvordan reagerer du dersom du opplever hets?

En annen som jeg har intervjuet til denne saken mener at dagens debatt mer og mer preges av at kvinner tråkker på hverandre og ikke respekterer hverandres valg gjennom ulike livsfaser. Er du enig i dette? Hvorfor/Hvorfor ikke?

Her kommer mine svar: 

Ingen av mine 7 barn har så langt gått i barnehage.

Jeg synes det mest naturlige er å ta vare på barna mine selv. Jeg ønsker å være deres trygge havn, deres beste venn, og jeg tror at den tryggheten jeg kan skape for dem i denne tidlige og viktigste fasen i livet er det ingen andre enn meg som kan gi dem på en bedre måte.
Jeg elsker å være sammen med dem og gleder meg over å ha tid med dem. Vi har helt fra starte av gjort valg med det mål for øyet at jeg skal være hjemme med barna. For meg er det det viktigste jeg kan gjøre. Og for meg trengs det ikke en langt liste med argumenter, det holder mer enn nok å si at de er mine barn.
De senere årene har det kommet på banen forskning på barns hjerne og stressnivå som følge av en lang barnehagedag samt separasjon fra foreldrene, og det har også kommet mye nyttig informasjon angående tilknytting. Alt dette synes jeg er veldig intressant, men er ikke grunnen til at jeg først valgte å være hjemmemamma. Det valgte jeg lenge før jeg visste noe teoretisk om dette. Men det stemmer bra med min oppfatning og mine følelser nå som jeg først har fått denne informasjonen.

Jeg har opplevd motstand mot det å være hjemme med barna. Det er ikke så mange som sier det direkte til meg, men på bloggen har jeg fått diverse kommentarer, deriblandt negative. Jeg har også følt stor motstand mot dette gjennom fremtredende politikere og andre fremtredende ledere i næringslivet. Og det er jo ikke overraskende. Det virker som om de bare er opptatt av bnp, og likestilling i form av at alle må være like. Det virker som om de ikke skjønner viktigheten av å bruke all den tiden med familien sin. De sier f.eks: Inga Marte Torkildsen « Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke»
Gerd Kristiansen: » Kvinner bruker morsrollen som unnskyldning for å jobbe deltid». Dette er et utsagt som sier at det å ha barn er ingen unnskyldning for ikke å jobbe fulltid, og det ligger et press her som sier at alle kan og bør jobbe fulltid. Barn er ikke så viktig å bruke all sin tid på at du ikke skal jobbe fulltid».
Og all hetsen som Trude Moestue har fått fordi hun har valgt å være hjemme med barna noen år, sier sitt om hva veldig mange mener om dette.

Gjennom bloggen har jeg hørt at fordi jeg ikke er ute i betalt arbeid, så bidrar jeg ikke til samfunnet, og jeg blir en taper fordi jeg blir minstepensjonist, jeg bruker ikke ressursene mine, jeg realiserer ikke meg selv, jeg snylter på samfunnet og jeg motarbeider likestillingen.

Ikke noe av dette vil jeg tilllate å gå innpå meg. Dette kan ikke trekke med ned. Jeg synes at å ta vare på og gi omsorg til sine egne barn er den beste måten å bidra til samfunnet på, og den beste måten å bruke mine ressurser på. Om jeg blir minstepensjonist har ingen andre noe med. Og jeg realiserer min store drøm nettopp ved å være hjemme med barn, for det ER min store drøm. Alle som har vært hjemme med barn over flere år vet hvor krevende det er og hvor mange egenskaper og ferdigheter man får bruk for. Så det å være hjemme med barn betyr ikke at man står på stedet hvil når det gjelder egenutvikling. Slik har jeg aldri tenkt, sikkert fordi det rett og slett ikke er tilfelle.
Jeg snylter ikke på samfunnet. Jeg mottar mindre støtte enn alle de som har barn i barnehage og som mottar mye støtte fra barnet starter i barnehage til barnet begynner på skolen. Riktig nok betaler jeg ikke skatt selv, men vår husstand tilsammen betaler mye skatt da min mann jobber ganske mye og det kan han gjøre nettopp fordi jeg tar meg av alt det andre.  Vi har bare valgt en litt annerldes modell enn de fleste andre, der han bringer pengene inn og jeg får de til å strekker til alle våre behov. Vi har et lavt forbruk og dette er i seg selv bra for planeten og er noe flere burde tenke litt på istedenfor å kjøpe nytt hele tiden.

Det handler ofte om hvordan man prioriterer å bruke pengene sine og ikke om hvor mye man har. Har du en ny bil eller en litt eldre bil, nytt stort nypoousset hus eller et litt eldre hus der du tar ting litt etter hvert. Må alle ha eget rom eller kan noen dele, dyre merkeklær eller vanlige klær? Det må være opp til hver og en hvor høyt forbruk de har. Vi har valgt et lavt forbruk med den gevinsten å få mer tid til familie.

Jeg motarbeider ikke likestillingen. Jeg anser meg selv for feminist i den forstand at jeg synes kvinner skal ha lik lønn som menn ved samme arbeid, kvinner skal selvsagt kunne ha lederstillinger og skal ikke diskrimineres på noe vis fordi de er kvinner. Men de må også kunne velge å være hjemme med barna sine uten å bli hetset for sitt valg. Kvinner må få dyrke morsrollen på den måten de ønsker. Dette har ikke noe med å motarbeide likestillingen å gjøre. Hvis en kvinne ikke kan velge å ta vare på barna sine selv uten å bli hetset, er det de som hetser som motarbeider likestillingen, fordi de «fratar» en kvinne en rettighet. «De får ikke lov til å velge som de gjør uten at noen skal prakke på dem dårlig samvittighet».

Når dette er sagt så hender det at jeg blir tynget av den store motstanden. Det er som en enorm bølge som skyller over meg og vil fortelle meg at det jeg gjør er feil eller dumt. Noen ganger krever det stort mot å våge å være hjemme med barna sine. Mange har henvendt seg til meg og sagt at de også gjerne skulle vært hjemme med sine barn, men at de ikke engang tør å si det til sine nærmeste og så blir det aldri noe av. Noen sier også at de opplever et stort press om å begynne å jobbe igjen etter endt permisjon i form av utsagn som «Nå skal du vel komme deg ut i ordentlig jobb igjen», eller «Ja, nå er det ikke lenge igjen nå, det skal vel bli deilig».

Da jeg hadde helt små barn, eldste ble født for 16 år siden, var det ikke så vanlig å få barnehageplass til ettåringer, så det var ikke så merkelig at jeg var hjemme og derfor ikke merket så tydelig motstand. Motstanden har vokst seg sterkere og sterkere jo flere ettåringer i barnehagene. Nå er det så vanlig at noe annet er omtrent sosialt uakseptabelt.
Veldig mange mødre er av den oppfatning at det faktisk er BEST at deres ettåring begynner i barnehage for å bli tatt vare på av utdannet barnehagepersonell fremfor av dem selv. Det at politikere og fremtredende ledere i næringslivet har klart å innprente dette hos foreldre synes jeg er et alvorlig overtramp og overgrep på tilliten foreldrene burde ha til seg selv og sine vurderinger vedrørende sin familie.

Jeg har aldri vært i tvil om at vi som foreldre er best egnet til å ta vare på og gi omsorg til våre egne barn.

Jeg er helt enig i hva den andre du har intervjuet sier om at kvinner tråkker på hverandre og ikke respekterer hverandres valg gjennom ulike livsfaser.

Morsrollen er noe enhver kvinne holder hellig på en måte. Og det skal lite til før kvinner føler at noen kritiserer deres måte å utøve morsrollen på. Enten de jobber ute eller er hjemme med barn, får man «kjeft». Kvinner får dårlig samvittighet for alt og de er snarer med å kritisere hverandre. Hvis jeg bare sier at jeg er glad jeg kan være hjemme med barna mine, får jeg mange kommentarer om at mange er enig med meg, men også noen med en reprimande om hvor unyttig jeg er og barna mine må jo i barnehage av en rekke grunner.
Personlig er jeg av den oppfattning at enhver klarer å velge den beste måten å disponere sitt familieliv på. Jeg erkjenner at ikke alle vil være hjemme med barn, men at de trenger å jobbe også. Jeg har ingen belegg for å si at disse mødrene er dårlige mødre som ikke prioriterer barna sine. Det er slik de vil ha det og jeg legger meg ikke oppi det. Så er det mange alenemødre som ikke har noe valg, men de er nødt til å jobbe. Jeg har enorm respekt for disse som jobber så hardt for å ta hånd om barna sine både fysisk og psykisk. Det er ingen grunn til at kvinner skal hakke på hverandre for de forskjellige valgene de tar. Det er stort sett kvinner som hakker på hverandre og det er sjelden menn har en veldig sterk mening om dette sånn at de rakker ned på de som velger annerledes.

Vi som er mødre burde bare støtte hverandre i rollen som mor istedenfor å henge oss opp i  hva andre gjør som er annerldedes enn hva vi selv gjør for dermed å begynne å tvile på egne valg.  For det er uvesentlig hva andre gjør. Mødre burde stole på seg selv og være tilfreds med sine egne valg.

Det handler ikke bare om man har barn i barnehage eller ikke, det kan også handle om hvorvidt du lager egen barnemat eller ikke, om barnet ditt har bare nye klær eller mye arvet tøy, om det har hull i ørene eller ikke, om de ammes lenge eller ikke, om de får mme eller morsmelk, om de sover i foreldresengen eller ikke.

Stol på dere selv, sier jeg. Ikke undervurder morsinnsiktet, det er mye sterke enn mange tillater det å være. Men det er ikke så rart når man møter mammapoliti overalt dessverre. Mødre må anerkjenne at de var annerledes før de fikk barn og de vil også være det etter at de får barn. Hvorfor skal det være en så merkelig og en så stor sak at de tar forskjellige valg? Det er respektløst å rakke ned på de valgene andre tar når det gjelder barna sine. Det er som så si at de ikke vet hva de gjør.

Linda
Kronikken heter: Å være  hjemme med barna er min store drøm