Bryllup og mimring

Vi var i bryllup i helgen. Julian på 14 var innvitert i bryllupet til en venn som er noen år eldre enn ham, så da ble jeg og mannen med også. Vi kjenner ikke brudepart så godt, men vi kjenner mange i familien  og mange av vennene til bruden. Brudgommen er nemlig svensk, så derfor kjenner vi ikke ham så veldig godt.

Jeg vet jo at jeg alltid blir veldig rørt når jeg er i bryllup. Men tenkte at det går nok helt greit, jeg skulle ikke begynne å grine i allefall. Men så kom alle brudepikene og brudesvennene inn par etter par. Det var mange, sikkert 10 par, og jeg kjente at tårene presset på fordi det var så høytidelig og snart ville brudeparet komme. Men jeg hentet meg inn og tenkte at det går helt greit så lenge jeg fokuserer på pynten rundtomkring. Men så så jeg snurten av brudekjolen til bruden i døren og da var det over for meg og tårene bare rant. Det var ikke bare jeg som var våt i øynene heldigvis.
De var så nydelige!

Under seremonien sa biskopen/presten mange fine ord. Og jeg ble så rørt av det også. Ringseremonien var helt nydelig!
Jeg blir alltid å rørt av å være i bryllup. Du ser to personer som har tatt et valg om å dele hele livet sammen. De valgte hverandre. Ingen over og ingen ved siden. Nydelig.

Jeg så blir jeg så emosjonell, fordi en dag for snar 18 år siden var deg jeg som stod der. Da var det en som hadde valgt meg, som syntes jeg var den mest fantastiske kvinne på jord. Jeg var den han valgte å dele livets gleder og sorger med og stifte en familie med.

Men enda mer rørende er det at ingen ting av dette har forandret seg på disse 18 årene. Eller jo det har et på en måte, og det er at han er bare enda sikrere på meg. Jeg er fortsatt den  utvalgte, og den mest fantastiske kvinnen på jord (ifølge han) , jeg er den han deler livets gleder og sorger med, den han har stiftet familie med. Og jeg blir så rørt og takknemlig over alt som vi har klart å overvinne av utfordringer. Vi er mye sterkere nå enn for 18 år siden.

Det er nesten er mirakel i dag når man ser seg rundt omkring. Jeg er så glad for alt jeg lærte om familieverdier før jeg giftet meg. Uten det hadde jeg kanskje ikke vært så bevisst på hva jeg skulle vektlegge i en fremtidig ektemann og far for mine barn.

Jeg setter ekteskapet vårt veldig høyt. Det er noe jeg verner om, pleier og tar vare på så godt jeg kan. Og jeg er glad for at vi er to om det! Jeg synes ikke alltid at det er lett, men det spiller ingen rolle. Det er oss to og vi får bare værsågod å finne ut av ting når det trengs. Vi har barn sammen og de fortjener foreldre som setter hverandre høyt og som er lykkelige sammen. Det er et godt sted å vokse opp. Barna fortjener intet mindre. Og igrunn ikke vi heller. Han fortjener at jeg gjør mitt beste for ham og familien sånn av vi alle har det godt, og jeg fortjener at han gjør sitt beste for meg og for familien slik at vi har det godt sammen. Vi har av og til litt forbedringspotensial. Men vi har i alle fall det samme målet for fremtiden, og så får vi bare skjerpe inn når det trengs. Jeg føler at det blir lettere og lettere. Vi vil ikke miste det vi har.

Så unge og så uvitende om alt som ekteskapet ville by på. Men, vi står fortsatt sterke sammen.

Gleder meg litt til vi har store barn og vi kan reise litt mer fritt rundt i verden. Men enn så lenge digger vi livet slik det er nå.