Fødselshistorien da nr 8 ble født.

Jeg våknet av at jeg hadde rier kl 0330 natt til mandag den 11. mai. Jeg hadde uregelmessige rier frem til 0730. De var også ulike i styrke. De kom fra 5 til 14 minutters mellomrom. Men fra kl 0730, roet det seg litt.
De var ikke helt borte, men litt sjeldnere.

Jeg hadde time hos jordmor på helsestasjonen den dagen kl 11.
Mannen min ble med på denne undersøkelsen da jeg ikke ville kjøre når jeg hadde rier, det er jo ikke så lurt nødvendigvis. Jeg hadde tre tier mens jeg var hos henne, og hun undersøkte meg nedentil og da hadde jeg 4-5 cm åpning og var meget tøyelig. Hun kunne ha tøyd meg helt opp, en ville ikke gjøre det i frykt for at vannet skulle gå.

Hun sa at siden jeg er 8. gangsfødende, kunne det gå fort, så hvis riene ikke dabbet helt av men fortsatte å være der, skulle jeg bare dra til sykehuset. Jeg skulle ikke bry meg om om det ikke var fullt 5 min imellom riene.
Hun ringte føden og forberedte dem om at jeg ville komme etterhvert. Så da skulle alt være klart. Hun lovte at jeg kom ikke til å bli sendt hjem når jeg kom.

Så dro vi hjem og jeg skrev et lite blogginnlegg om besøket hos jordmor, og etter det da jeg reiste meg, merket jeg at riene fortsatt var der og nå ble de sterkere.
Mannen min sa at «nå drar vi «. Så da dro vi, og vi ankom sykehuset kl 1400 ca. Da hadde jeg hatt flere vonde rier i bilen og på vei bortover korridoren hadde jeg en vond en og da ble jeg så redd for det som snart skulle skje. Nemlig fødselen, så da gråt jeg noen fødselsangst-tårer. Jeg har vært engstelig for fødselen.

Men jeg var samtidig glad for at jeg slapp å bli satt igjan. Jeg hadde time for å bli satt igang dagen etter egentlig. Men det slapp jeg jo.
Rommet stod klart til meg da vi kom og jordord satt inn venefloner og koblet på alt som skulle på meg. Riene var der og jeg hadde 4-5 cm åpning fortsatt.

Jeg lå på senga og hadde rier. De var overkommelige men ble sterkere og sterkere. Jeg spurte etter epidural. Jeg trodde jeg måtte vente til de hadde tatt vannet. Men jeg kunne få det før.

KL 1600. hadde jeg 7-8 cm og jordmor hadde ringt etter anestesilegen. Det drøyer før han kommer og jeg har sterke rier og er redd jeg ikke skal rekke å få epidural før jeg må presse.

Men endelig kommer anestesilegen og jeg får epidural og den virker perfekt. Jeg er i epiduralhimmelen! Jeg fortsetter å ha gode rier ganske lenge samtidig med at jeg får slappet av. Jeg er lettet over at jeg slipper å ha vondt.
Epiduralen virker fra kl 1700.
Jeg får også middag og spiser og slapper av.

KL 1745 har jeg 9 cm åpning og kan strekkes til 10, men hodet står fortsatt høyt.

kl 1800 bli vannet tatt. VI ble informert om at det kunne være en fare for at navelstrengen kunne komme ut i dragsuget ettersom hodet stod så høyt, og hvis det skjedde måtte vi løpe for å foreta akutt keisersnitt. Men navelstrengen holdt seg der den skulle. Heldigvis!

kl 1840 hadde riene dabbet av litt. For meg var det bare deilig. Men det bør jo være en viss progresjon. Riene  hadde gått ned fra 3 på ti minutter til to på ti minutter. Og det var også svakere. Derfor fikk jeg riestimulerende drypp da klokken var 1910.

Men samtidig med det begynte kroppen min å produsere egne rier også, og da ble det rimelig voldsomt. Da var det rett opp i 7 rier på ti minutter. De rakk ikke å dale før det kom en ny kraftig riebølge. På dette tidspunktet stod jeg lent over en prekestol ved enden av sengen. Dette for å hjelpe babyen litt ned. Men plutselig ble jeg beordret opp i senga. Jordmor holdt øye med både babyen og meg og babyen ville visst ikke lenger at jeg skulle stå. Og hun var kanskje litt redd for at den plutselig skulle presses ut ettersom åpningen var stor nok.

Da jeg hadde slike mye og sterke rier gikk de fra 40 til 100 i styrke på veldig kort tid. Jeg spurte etter mer epidural, og hun sa hun hadde økt den litt. Men det merket jeg ikke noe til. Jeg trengte disse harde riene for å få babyen ned.  Da de senket dryppet og jeg fikk mulighet for en ørliten pause mellom riene lå jeg og skalv og hakket tenner  helt ukontrollert i mellom riene.

Mitt kraftigste kraftutrykk var «Guri». Ellers skreik jeg ikke men pustet høyt med lyd kan man si. Jeg følte vel at jeg hadde noe kontroll på en måte. Takk og pris for epidural, ellers hadde det vært mye verre. Helt sikkert.  Dette var den hardeste perioden i fødselen.

Man skulle tro at jeg burde kunne presse ut nå, men hodestillingen til babyen var ikke helt på plass ennå.

kl 2010 var hodt så godt som i stilling og det var full åpning og klart for å presse.

Riene er ikke sterke nok og jeg får litt mer drypp igjen.

2025 har jeg sterke rier. Jeg prøver å presse men har så vindt nederst i magen at jeg kvier meg litt.

Men så legger jordmor beina mine opp i de holderne på sidene og da er det lettere å presse.

Babyen er ute på tre rier. Og det gjorde ikke noe som helst vondt å presse babyen, jeg gjorde bare det som trengtes. Han var knall blå da han ble lagt på magen min og det første jeg sa da var:
«Det ble en smurf»!

De fikk sugd opp slimet han hadde i kroppen sin og han fikk tilbake en normal farge i huden.

Jeg var lettet over å være ferdig.

Og jeg er så glad for alle de flinke legene, barnepleierne og jordmødrene som jobbet rundt og med meg og babyen. Jeg følte meg hele tiden i trygge hender. Vi er så heldige som har et så godt apparat rundt oss når vi føder.
Jeg hadde en helt fantastisk jordmor som tok i mot barnet og som ga meg god støtte og veiledning hele veien. Det er også god oppfølging etterpå.

Og barnet veide 5120 gram og var 54 cm lang og 37 cm rundt hodet.

Nå har jeg altså født 8 barn, alle har kommet rett vei, bortsett fra at nr 3 kom med panna først.

Alle barna er frisk og raske. Jeg føler meg sååå takknemlig!