Å være mor

Noen ganger lurer du på hvorfor i all verden du var så heldig å få en så perfekt liten baby. Du, som bare er et helt vanlig menneske på godt og vondt har fått ansvaret for en perfekt liten skapning. En perfekt liten skatt som du skal losje gjennom livet.
Du, som ikke engang alltid vet best for deg selv, skal veilede et nytt lite perfekt menneske. Et ansvar til å skjelve av.

Ingen ting vondt skal noen gang få hende med den lille. Ikke når han blir større heller. For du er der til å passe på.
Men likevel opplever du at han kommer gråtende hjem. Han har slått seg eller noen har vært slemme.
Det stikker i mammahjertet. Hvordan kan noen kalle den lille skatten for stygge ting? Hvem gjør sånt?
Men du må være sterk, du må bygge opp og trøste.
Og så følger du med så godt du kan.

–Du lurer på hvorfor hun gjør som hun gjør. Hvorfor en hun så sur og tverr? Hvorfor kaster hun skolebøkene i veggen? Hvorfor hyler og skriker hun?

Hvorfor oppfører den lille perfekte skatten seg slik?
Det må være noe du som mor har gjort feil. Hvor gjorde du feil? Når begynte du å gjøre feil? Hva er det som er problemet? Har det skjedd noe? Det må jo ha skjedd noe?
Som mor klandrer du deg selv for nesten alt som går galt med barna.

Inntil du skjønner at barna er ikke deg. De er seg selv og har sine egne utfordringer de skal igjennom, akkurat slik du selv har hatt gjennom livet.

Visst kan foreldre være med på å gjøre livet enten surt eller søtt. Men helt problemfritt er det uansett ingen som har det.

Etterhvert vil du forstå at alt som skjer med barna ikke er din feil.

Din oppgave da, når alt er mørkt og trist og vanskelig for ungen din, er å tørke tårene og samle sammen bitene etter et knust hjerte og si at alt skal bli bra.

Du skulle ønske det, men du kan ikke kontrollere alle ting som skjer i ditt barns liv.
Det eneste du kan kontrollere er hva du selv gjør. Det du som mor skal gjøre er å være en trygg havn og et lysende eksempel på å nyte livet.

Du skal være glad i babyen, småungen, tenåringen. Alltid.
Og du må huske at alt som skjer i livene deres ikke er din feil. Du er den beskyttende engelen. Men likevel kan du ikke forhindre at livet også kan være trist og vanskelig noen ganger.
Det er da du i egenskap av å være mor og er den personen med den sterkeste kjærligheten av alle, skal holde en hånd på ryggen deres så det blir litt enklere å gå.

Akkurat nå er du uvurderlig, mens du egentlig går å lurer på hvor du gjorde feil. Det er feil, det å gå å lure på hvor du gjorde feil. Men det er en del av det å være mor. Vi tror alltid at det er vår feil, at hvis vi heller hadde gjort slik og sånn, eller om vi hadde fulgt bedre med, så hadde enkelte ting aldri skjedd.

Så gråter vi. Men vi prøver å gråte så de ikke ser det, for vi må jo være sterke. Vi plager oss selv med selvransakelse. HVOR gjorde vi feil? NÅR? Hvor blinde har vi vært? Hva er det vi har oversett? Hvilke signaler er det vi har misset?

Vi prøver alltid å bli bedre.
Jeg sier dette til dere mødre som foreløbig bare har små barn, så trenger dere ikke å plage dere selv så mye fremover. Barna deres kan komme til å ha utfordringer og vanskeligheter, og det er ikke deres feil! Det er bare slik livet er!

Dere må bare være der til å plukke opp bitene og tørke tårene deres og holde en hånd på ryggen deres så det blir litt lettere å gå. Dere kan godt gråte litt, men ikke for mye, for med deres smil viser dere at livet også er godt og at det meste av livet ligger foran dem og at de har all grunn til å se fremover. En mors smil kan noen ganger være det som gjør at de kommer gjennom dagen.
Ditt smil og din kjærlighet må du ikke undervurdere. Selv om du kan ha lyst til å gå langt ut i skogen og skrike ut all din frusrtrasjon (gjør gjerne det altså), så må du ikke glemme at ditt smil og din kjærlighet er den viktigste «behandlingen og støtten» barnet ditt kan få.