Yes, da er vi tilbake på norsk jord og det eeeeer så deilig!
Flyturen hjem går alltid så fort, det er som en magnet som trekker meg i den retning jeg aller helst vil, nemlig hjem. Selv om vi har kost oss på ferie er det fantastisk godt å komme hjem igjen. Hjem til mitt eget gulv, min egen trapp, min egen sofa, mitt eget kjøkken, min egen do, og ikke minst min egen seng. Og selvfølgelig hjem til de som ikke var med oss på ferie denne gangen.
Og selv om vi har kost oss så har vi ikke bare kost oss heller. Vi har vært tre små og 5 tenåringer og to voksne på tur i samme hus, i samme bil, på samme strand, i samme butikk, i samme gate, i samme trapp, i samme kjøkken,i samme dør, på samme takterasse, i samme stue, på samme bad omtrent HELE tiden. Ja ikke samtidig på badet da heldigvis. Men det var nå det eneste stedet man ikke var alle sammen også altså (føltes det som da)
Det kan jo bli litt intenst. Her hjemme drar vi jo ikke alle sammen i butikken liksom, det skjer jo bare ikke.
Egentlig er det nesten litt feil å kalle det ferie. Man kan egentlig si det sånn at vi bare var et annet sted uten å måtte stå tidlig opp. For spesielt avslappende har det kanskje ikke vært. Eller jo det også, men absolutt ikke bare det.
Eskil venter på bagasjen!
Levi på 5 uker hadde ventet hele livet sitt på å få se Middelhavet, så sovnet han da gitt!
Nerja.Silje, Julian, Mika, Pappa og Levi i vogna.
Døner Kebab!
Jeg har delt mange bilder på facebook og instagram og det ser nok ut som om vi bare har kost oss og hatt det helt topp. Bildene juger ikke altså det er ikke det jeg sier, men det er jo i de flotte avslappende stundene at man har tid og i det hele tatt tenker på å ta frem kameraet.
Man tenker liksom ikke på det akkurat når….
..man løper etter 2-åringen for ørtende gang.
..man prøver å roe 2-åringen som våkner på natten og roper på mamma som har flyktet til underetasjen da det var for varmt for babyen i etasjen over, og han roper så høyt han bare kan, og i de Spanske murhusene jaller det mer enn i en gammel kirke. Vi prøver å roe ham før hele huset og landsbyen våkner.
..man løper rundt på flyplassen varm som en stekeovn og prøver å ikke lage for mye kork der vi strever med å holde tritt med 7 trillekofferter fordelt på 4 personer, samt forsøker å holde oversikten over 2 små og en i bæresjalet som synes det er på tide med mat, noe han også utrykker sterkt.
..eller når man har vært på stranda og skal pakke sammen OG alle er slitne OG sulte OG noen av oss griner og vil bare ha vann men den eneste vannflaska er full av ubåter.
..eller når vi ikke får opp døra til doen og 2-åringen er der inne alene.
..man har vondt i magen.
..man sitter på do i to dager og vil bare hjem.
..man er tilbake på flyplassen som er ganske stor og vi har litt for liten tid og prøver å finne ut hvor vi skal sjekke inn bagasjen, igjen med småbarn på slep.
..man er på marked og prøver å kjøpe ting, og alle vi se på ting samtidig som vi på holde øynene på de to små som går på egne bein hvorav en ene hyler.
Vel, men det skal sies altså, at det har gått over all forventning egentlig, – å reise med barn. Eskil på 5 år har ikke mast noen ting og han har hjulpet til med bagasjen og alt. Babyen sov det meste av flyturen begge veier. Han skreik bare litt.
Folket i den lille lansbyen Itrabo, er ganske bråkete. De våkner jo til liv om kvelden for da er det god temperatur, men da legger jo vi oss. Men de bare roper til hverandre og det høres nesten ut som om de er inne i huset vårt. Det er trange små gater overalt og husene er tett i tett. Og det kjører bråkete mopeder der og naboen har en hund som bjeffer og bjeffer og bjeffer.
Men det var deilig å bade i middelhavet da! Det vil si før de tre dagene med storm da. For etter det var det deilige vannet plutselig iskaldt igjen. Da ville ikke jeg bade. Jeg og baby satt for det meste under parasollen og han satt også i bilstolen med kalesje, så han var godt skjermet mot solen. Han var i tillegg smurt med solfaktor 50.
Ingen av oss ble veldig solbrente, men Silje, Julian og Dan Richard flasset etterhvert. Silje ble brunest, men hun er alltid brun uansett.
Vi besøkte kirken i Granada på søndagen. Det var kult….for de andre…..jeg bare løp etter Mika egentlig og fikk ikke snakket spansk med noen. Det var litt kjedelig egentlig, for jeg tror jeg kunne ha ført en liten samtale der. Men jeg så en firfisle utenfor, men akkurat da hadde jeg ikke telefonen så jeg kunne ta bilde å vise til Julian (vi har nemlig gått mange turer i skogen her hjemme i håp om å få se en firfisle som varmer seg på en stein). Det er alltid fint å besøke kirken andre steder. Det er så fint at det er det sammen overalt. Vi fikk hørelurer(som det heter) der vi fikk alt oversatt sånn at vi fikk med oss noe.
Vel, det har vært en flott og en slitsom tur. Da er jeg ærlig.
