Enkelte dager, heldigvis svært sjelden, tenker jeg at jeg må fortelle andre hvordan det egentlig er. Hvordan det egentlig er å ha så mange barn, og jeg tenker at jeg bare MÅ advare andre før de begir seg ut på den samme galskapen som meg.
Jeg har sovet dårlig denne uken. Jeg har to små barn som skal ha pupp. Jeg har våknet med vondt i hodet flere dager. Mannen har vært veldig opptatt med jobb og trening. Jeg skulle også gjerne vært opptatt med trening, men jeg kan ikke.
Jeg har vært så frustrert fordi jeg ikke får trent så mye som jeg ønsker. Jeg fikk 30 min på tredemølla her en dag, og rakk knapt å dusje før babyen våknet. Han får tenner i disse dager, så han klør og gnager og vil helst holdes hele tiden. Og da blir han holdt hele tiden. Jeg holder og bysser og går og går og går og går med han.
Denne uken har jeg hatt så følelsen av at jeg bare kjører alle hit og dit og gjør alt jeg kan for at alle skal få blitt med på sine ting, mens jeg ikke får NOE tilbake. 30 min. på mølla er alt jeg fikk denne uken.
Følelsen at jeg ofrer litt for mye og at mine behov og ønsker bare forsvinner i klesvask og skolesaker.
Av og til har jeg bare lyst til å gå til togstasjonen å sette meg på første tog, eller ta inn på et hotell å bare ligge der på senga å se opp i taket uten å løfte en finger, uten at noen snakker til meg, uten at noen trenger meg, uten at noen spør etter en rista brødskive med smør og syltetøy – og ikke JORDBÆR, det må være bringebær, for all del!
Når jeg er på dårlig humør er det helt uutholdelig her hjemme. Barna bare lister seg rundt å lurer på hva som er galt. Eller….de som skjønner noe gjør det. De andre er seg selv fullt og helt 100 % og er akkurat like krevende som alltid. Ikke bare skal det være bringebærsyltetøy, men det skal være HEEEEELT ut i kantene, alle kantene!
Jeg gjør jo ingenting. Hyler eller skriker ikke. Ikke kaster jeg ting rundt heller. Men jeg er bare sur. Egentlig er jeg ikke sur heller. Jeg er ydmyket, jeg er frustrert, sliten , trist og lei meg. Og det er jo en grunn. Utgansgpunktet mitt er at jeg er sliten og trøtt, og har kort lunte. Men det er greit, det er sjelden jeg har grunn til å være skikkelig sur, og sjelden jeg er det. Men så skjer det noe, og DA er det gjort. Det var det som fikk begeret til å renne over.
Og når jeg da ikke responderer på maset om den skiva med bringebærsyltetøy umiddelbart får jeg beskjed om at jeg er verdens værste mor. «Jada, for jeg følte meg jo ikke som det allerede liksom.»
Vel, det endte med at jeg ble glad igjen. Er sjeldent langsur, men nok til at det ikke ble noe «mammapizza» i dag. Jeg fikk ikke handlet slik jeg hadde planlagt og energien ble sugd ut av meg. Vi var nødt til å kjøpe pizza.
Jeg må jo si jeg ble veldig smigret over at det var unison enighet om at «mammapizza» slår alle andre ned i grusen så det synger.
Bestille pizza gjør vi ikke igjen. Umulig å holde og må omtrent bruke kniv og gaffel.
Men altså jeg kan jo ikke sette meg på et tog sånn helt plutselig, eller ta en natt eller to på et hotell helt alene. For jeg må jo være her. Familien trenger meg. De viktigste personene i verden trenger meg. De trenger lille dumme meg. Jeg er viktig. Lille dumme meg er viktig. Den viktigste personen i deres liv. Det handler ikke bare om kjøring hit og dit, eller klesvask, eller skolebøker og lekser, eller bringebærsyltetøy helt ut i kantene.
Det handler om å gi omsorg. Vi snakker ekte kjærlighet. Her en dag kom lille gutten på to år og hadde bygget noe (husker ikke hva det var, vet ikke om jeg så hva det var engang) av lego. Han kom så stolt til meg å ville vise meg hva han hadde laget. Jeg satte fra meg det jeg holdt på med på kjøkkenet og bøyde meg ned og så på hva han hadde laget og beundret den og skrøt av ham og klemte han hardt og kysset han over hele ansiktet.
«Det der hadde han nok ikke opplevd noe annet sted» sa mannen min som var oppe til lunch akkurat da. (Han har kontor i kjelleren).
Det handler om å gi «tommel opp» når man slipper dem av på treninga og etterpå spørre hvordan det gikk og hva de gjorde. Det handler om å oppmuntre til å gjøre det beste de kan. Hjelpe til å øve på prøver. Det handler om å ikke bli sur selv om skoene ble stående ute ved trampolina og det regnet om natten. Det handler om å lære barna å være gode mot andre.
Det er noen sitater som gir meg styrke og motivasjon i min oppgave som mor:
«Et barn trenger en mor mer enn alt som kan kjøpes for penger. Den største av alle gaver er å tilbringe tid med dine barn». Ezra Taft Benzon
«Den aller viktigste del av Herrens verk som du noensinne kommer til å utføre, vil du utføre innenfor veggene i ditt eget hjem». Harold B. Lee.
«Morsrollen er nær det guddommelige. Den er den edleste, helligste tjeneste mennesker kan påta seg. Den plasserer henne som hedrer dette hellige kall og denne tjeneste ved siden av englene.»
Jeg elsker å være mor. Jeg føler så sterkt at jeg er akkurat der jeg skal være. Nemlig mor, til 8 barn som vi har fått æren av å ha i vår familie. Alle med sine spesiell egenskaper og evner passer de perfekt inn i familien. Når jeg går der å bærer på min lille baby så bryr jeg meg fint lite om avis- og reklamehaugen som jeg skulle ha sortert, eller at frokosten ikke er satt inn, eller kleshaugen som jeg skulle ha gjort noe med, i 3 dager! Når jeg ser inn i ansiktet til den lille babyen som er så totalt avhengig av meg, vet jeg at jeg har den største innflytelsen i hele verden. En innflytelse som barna tar med seg hele livet. Når de blir 3 år, 6 år, 8,10, 12, 15 og 17 år. Jeg har den største innflytelsen av alt i verden som de vil støte på.
For en mektig tanke! Og en skummel tanke.
Jeg skal være bedre i morgen. Heldigvis har man «i morgen». Alltid en mulighet til forbedring.
Det er ikke galskap å få 8 barn. Det er en velsignelse å få 8 barn. Vi er heldige og kunne virkelig ikke unnvære en eneste en, så bare glem den advarselen.
Er det flere som av og til får lyst til å sette seg på et tog eller et fly til destinasjon «ro og fred»?
Håper jeg ikke skremmer noen ved å være litt ærlig altså, men heller at noen kan føle støtte og at både jeg og dere er menneskelige.
Ha en flott høstferie! Det skal bli deilig med høstferie nå 😀
Veldig bra skrevet, og lett å kjenne seg igjen.
Jeg har «bare» fire barn, men den trangen til å reise bort, å være helt alene, der ingen maser eller trenger meg – bare for en liten stund – har jeg kjent på noen ganger. 🙂
Hei!
Har fulgt deg en tid, og skjønner deg godt. Som mamma til ellve har jeg nok vært i den situasjonen som du beskriver mange ganger. Har også som deg opplevd andre folksomt reaksjoner på godt og vondt. Men plutselig er de voksne, og du ser tilbake på alle herlige stunder og opplevelser med din store familie, og frustrasjoner og slitsomme tider blekner. Mange artige episoder blir deres felles historie. Nå er jeg på jentetur med mine fire voksne døtre, og vi har en helt unikt fellesskap, og knytter nye minner
Hei:)! Kjempefint skrevet:) og kjenner meg igjen, selv om vi har fire unger vi da. Jeg har også våknet med vondt i hodet hver dag i evigheter føles det som, og sliten og trøtt. Nå er det mye bedre heldigvis. Jeg la presset på meg selv om å trene litt på vent, og heller koser meg i hverdagen med ungene sånn som du beskriver. Kan bli så sur hvis jeg føler jeg burde trent men ikke får anledning, mens mannen min sykler fram og tilbake til jobb, og får trening der. Så fant jeg jo ut, at det jeg egentlig er misfornøyd med, er meg selv og at jeg har noen kilo for mye. Men det kan jeg gjøre noe med hver dag i forhold til hva jeg spiser tenker jeg, trenger ikke presse inn trening hvis det bare blir stress. For jeg har jo den gode helsa, frisk og rask, så egentlig ingen grunn til å være misfornøyd med kroppen min. Som du skrev tidligere en gang, om hvor flott kroppen er og at den har født barn osv. Det er jeg så enig i:) god høstferie til dere, syns du høres ut som den supre mammaen :):) og ja, alle er vel sure innimellom:)
Hei. jeg synes du er sprek som har 8 barn og hatten av for det. Jeg har «bare» 1 barn selv, men mange som jeg har omsorg for i barnehagen. Jeg sitter med et inntrykk av at kun mor, ikke barnehagen eller dagmamma(?) kan gi omsorg og ros til barn? Jeg vil gjerne fortelle deg en liten historie fra en tidlig morgen på jobb for noen uker siden, Barnehagen vår åpner kl 7 og fram til 8. leker barna og vi voksne som jobber der er tilgjengelig, men gjør også diverse praktisk arbeid. denne morgenen står jeg på kjøkkenet på avdelingen og gjør klar matpakker som vi skal ha med på tur denne dagen. på avdelingen er det foreløpig 1 jente på 5 år og 2 gutter på 4 år. jenta sitter og tegner, mens guttene leker med duplo. Jenta går fram og tilbake mellom meg og tegnebordet mens hun tegner en tegning av meg og hun i barnehagen. Vi diskuterer hva som trengs i tegningen og jeg roser henne for den flotte tegningen. guttene leker i duplo – kroken og henvender seg stadig til meg for bekreftelse eller de kjører duplobilene ut på kjøkkenet. Jeg ser på byggverk i duplo, er med på rolleleken med bilene og roser dem for å dele på lekene. og det er et av mange eksempler på tilknytning og relasjoner mellom barn og voksne i barnehagen. En barnehageansatt kan aldri erstatte en mor, men de voksne i barnehagen er også flinke til å se barn og deres mestring.
Det er kjempebra! Det høres ut som om du virkelig er på rett plass. Utrolig godt å høre 😀