Det er aldri godt å vite akkurat når du kommer til å ha en heftig treningsøkt. Men det fikk jeg altså da jeg var på biblioteket i går.
Det er høstferie nå og jeg tok med meg Elias på 12, Eskil på 6, Mika på snart 3 og Levi på 4 mnd. til biblioteket.
Før jeg skulle dra satte jeg håret opp i en passelig fin dott. Det er så slitsomt å ha det ned og jeg hadde ikke noe hårspray og sånn. Men 17-åringen synes absolutt jeg var mye finere med håret ned. Dessuten hadde jeg jo tatt en knallrød strikk, og den passet ikke til klærne mine i det hele tatt. Jeg tok bare den første jeg fant jeg da.
Men så tok jeg den ut. Jeg stolte på 17-åringen. Jeg vil jo se bra ut også liksom. Så jeg lot «løpe-etter-småbarn-frisyren» vike til fordel for «Se orntlig»-ut looken.
Jeg hadde på meg ny bukse også, som jeg ikke hadde testet «in action» ennå, men bare i prøverommet og der står man jo bare helt vanlig rett opp og ned. Får ikke helt testet den da slik som en mor beveger seg.
Det var ganske mange der på biblioteket. Det var visst flere som tenkte og skaffe seg litt lesestoff til ferien.
Treningsøkten min startet med det samme vi kom inn i biblioteket. Den flotte barneavdelingen er i 2. etasje, og der er det jo trapp ned til 1. etasje. Det er jo så dumt, for Mika løp mot trappen hele tiden. Jeg måtte hele tiden rope på Elias som prøvde å finne seg noen bøker om å løpe etter Mika å fange ham før han forsvant ned trappa. Jeg bar på Levi, for han hadde våknet og bare skreik hvis jeg la han i vogna.
Elias og Eskil tok en runde med sjakk, for det hadde Eskil gledet seg til. Mika bare reiv ned brikkene deres hele tiden og jeg prøvde å aktivisere Mika borte i lekeavdelingen. Det så ut som om han kanskje ville holde seg der, så jeg tenke jeg kunne prøve å amme Levi. Og det gjorde jeg. Og Mika løp. Det er jo helt håpløst med en barneavdeling hvor man ikke kan begrense barnas forsvinning. Det er jo ikke så veldig lett å unngå at han løper til trappa når jeg sitter og ammer. Men jeg må jo løpe etter han. Jeg får jo ikke ammet. For hvis han forsvinner ned trappa, kan han blir helt borte.
«Se orntlig ut»-sveis. Upraktisk på alle måter, spør du meg.
«Løpe-etter-barn»-sveis eller «trenings»-sveis. Perfekt sveis for meg.
Elias og jeg løp litt hver vår vei for å stoppe Mika. Jeg hadde ikke klart meg uten Elias der, det er helt sikkert. Og jeg som hadde håret slett og da. Man har jo ikke det når man er ute å jogger, eller når man trener i det hele tatt, ikke sant? Det blir akkurat det samme når det gjelder å ha med seg unger på biblioteket. Man må ha håret i strikk når man har med unger på biblioteket. Samme om den er knall rød og ikke passer til outfitet altså. Man MÅ ha strikk! OG treningstights. Eller i aller fall ikke helt nye bukse som man ikke har testet tilstrekkelig. For ikke bare var den littegranne trang å ha på seg, men jeg har jo en flott svangerskapsmage også og buksa rullet seg jo ned under magen når jeg bøyde meg, og det gjorde jeg jo hele tiden.
Det var skikkelig slitsomt. Og håret mitt er så utrolig glatt og det var ikke lenger så fint som da jeg dro hjemmefra da det fortsatt var litt vått.
Håret flagra hit og dit, og jeg prøvde å ikke se så dum ut i en litt for trang bukse.
Litt av en økt altså. Jeg fikk trent kondisjon, koordinering, logistikk og tålmodighet! Slå den!
Den buksa går fint an å bruke altså, bare ikke steder jeg har med meg unger. Det er en «se representabel ut»-bukse, ikke en «løpe-etter-unger»-bukse, mao, ikke en treningsbukse. Den buksa kan jeg ha på meg på foreldremøte og sånne ting. «Foreldremøtebukse» der altså.
Heldigvis hadde jeg en veldig lang tunika på meg, så magen kunne bare henge der over buksa som hadde rulla seg ned den. Heldigvis for det altså!
Tenk om jeg bare kunne hatt en strikk rundt håndleddet eller i veska! Der og da hadde jeg gitt mye for en hårstrikk altså!
Men jeg mener det med barneavdelingen og den trappa. Det burde være en port foran trappa. For man kan ikke få sittet og ammet og samtidig få stoppet en unge som er på vei ned. Og småbarn krabber og kryper mot trappa og det er ikke noe kult å ramle ned der. Jada, man skal jo liksom passe på ungene sine, men hvor mange unger har vel ikke ramlet ned en trapp selv om de ikke skulle det?
Jeg ønsker meg en port foran trappen der på biblioteket jeg. Kanskje foran heisen også. For en gang jeg var der, kom to av barna seg inn i heisen på et blunk og de tok heisen ned til under kinoen (kinoen er i samme bygg). Og jeg kunne se de langt der nede, men det var jo ikke bare bare, for jeg hadde jo en liten baby med meg der oppe. Heldigvis var jeg ikke der alene, men med en venn, så vi fikk fatt på rømlingene. Det var ca 13-14 år siden, så det var de tre eldste jeg hadde med meg den gangen.
Når man ser på trening med nye øyne, så kan man oppdage at man kanskje trener mer enn man tror. Jeg både svettet og fikk høy puls i allefall 🙂
Vi fikk lånt noen bøker da!
Hihi:):)! Du er god!