Dagen begynte med at vi hadde forsovet oss. Men det gikk greit, for alle la seg så tidlig i går og da var vi passe uthvilte og da gikk det ikke så sakte som det fort kan gå om vi er helt zoombier hele gjengen. Fikk til og med laget kakao til Eskil som skulle ha ute/skidag i dag.
Jeg tok på ham et par raggsokker i tillegg til de vanlige ullsokkene, og da passet Lilli sine skisko helt ypperlig. Skiene hennes var også perfekte til ham.
Men de skiene han skulle ha med seg….de oppdaget jeg baki bilen da jeg skulle ut et ærend litt senere, og akkurat så sent at det ikke var noe poeng i å stikke bort til skolen med dem. Så typisk da. Hvordan går det an å glemme å få med seg skiene på skidagen? Enda de var med i bilen??? Pappaaaaa? Hvorfor så du ikke det??? Jaja, han fikk aket masse, så han hadde det kult likevel.
Noen ganger er barna liksom innenfor øyelokka. Noen ganger skal alle hyle og skrike og snakke til meg samtidig. Noen skal ha vondt i hodet, noen skal ha hjelp med lekser, noen skal herme til den store gullmedaljen sånn at noen andre blir så irriterte at de hyler som en heavyrocker. Noen roper på meg fra et annet rom og stiller et laaaaaangt spørsmål som de optimistisk tror at jeg hører. Og jeg prøver å høre men det blir litt vanskelig når de omformulerer midt i spørsmålet og babyen på armen min prøver å pirke ut øynene mine mens han lager babylyder.
Noen må løpe og løpe og løpe og løpe.
Et sted på veien her blir det litt nok for meg.
«Jeg går å legger meg», sier jeg, «før jeg kaster ett eller annet veggimellom»!
Og det gjorde jeg. Gikk på soverommet altså, ikke kastet ett eller annet veggimellom, i det sekundet mannen kom opp fra jobben (studioet sitt i kjelleren).
Jeg sovnet veldig fort. Jeg våknet nesten da jeg sovnet. Sikkert fordi det var så uvant. Men det var en powernap. Og jeg visste at jeg ikke kunne sove lenge, for mannen skulle instruere Taekwondo. Jeg hørte han satte igang barna før han dro, så de fikset opp litt her og der. Babyen begynte å bli misfornøyd hørte jeg, og da gikk jeg og hentet ham, ammet ham så han sovnet og gikk ut med oppbrettede armer og hjelm (om jeg hadde hatt), klar for «kamp».
Vel, det ble ikke så mye kamp nå heldigvis. De spiste kveldsmat og kom seg i seng.
Jeg ble oppmerksom på at Eskil sin klasse skal ha 100-dagers-fest i morgen. «Og hvis noen ville ta med noe kake, hadde det vært hyggelig». Det var moren til en kompis av Eskil som leste det fra ukebrevet da jeg var der og hentet Eskil kl 17. Jeg HAR lest ukebrevet, det gjør jeg alltid, men dette hadde falt ut av mitt hode.
Vel, så jeg tenkte at jeg har jo egg, mel, sukker og sånt, så jeg kan jo slenge sammen sånne sprø porsjonssjokoladekakebiter. Nam, alle barn elsker dem!
Som tenkt, så gjort. Men Kenwooden min hadde det ikke så godt mens det stod på sa han. Og det var ikke så rart, for den deigen ble så innmari hard. Jeg må ha gjort noe fundamentalt feil. Og da jeg stekte de, oppførte de seg overhodet ikke sånn det er meningen at de skal gjøre.
Så da blir de ikke noe kake herfra i morgen. Får satse på at det er noen andre som lykkedes mer enn meg denne gangen. Men jeg prøvde da i allefall.
De ser helt like ut som før jeg puttet de i oven, bare at de nå er stein harde. Jaja…
Se her! De skulle bli store og sprekke opp. Men det er steinharde og runde små klumper. Lik den som står «midt i» som er før steking. Jeg la den på for å vise hvor dårlig denne baksten ble. hahaha!
Vel, så sånn gikk denne dagen.
Satser på andre boller i morra!
Det er slike dager som dette at jeg tenker «Nei, kanskje det holder med åtte barn gitt»? Men så koser jeg med babyen på kvelden og tenker: «Baby forever, jeg vil ha mange mange barn».
