Skal kvinnefrigjøringen begrense hva en kvinne skal velge?

Hei, dette får bli mitt lille 8. mars-bidrag. Noen har sagt til meg at de synes kvinner skal jobbe. Dette innlegget er spesielt til dere som synes kvinner skal jobbe, selv om de egentlig vil noe annet. Dette er også en støtte til alle de kvinnene jeg kjenner personlig og via internett som har våget å lytte til seg selv fremfor til de som sier at de heller burde jobbe. Det dreier seg selvsagt om den tiden man har små barn og da ganske mange fortsatt vil ha litt mer tid med de små nurkene sine.

–

Kvinner før oss har kjempet hardt for at vi skal ha alle muligheter åpne i dag, og det skal vi virkelig være takknemlige for.
Vi skal være takknemlige og glade for at vi kan velge og vrake i utdanning og karriere.

Vi skal faktisk være så takknemlige for at vi kan velge og vrake i utdanning og karriere at vi MÅ velge en utdanning og karriere, ellers er vi utakknemlige.

For det er blitt sånn nå…. Det er faktisk en slags tvang der ute som sier:
«Gratulerer kvinner, nå kan vi velge og vrake som hvilken som helst mann. Du kan gjøre og bli hva du vil. Du kan velge å bli tannlege, kirurg, politiker, negldesigner, lærer, pilot, astronaut…..ja alle muligheter er der. Kjør på. Velg hva du vil, men for all del, du må ikke velge å være hjemme med barna. Det er likestilling nå, så hvis du velger det, ødelegger du hele opplegget. Du er ganske utakknemlig hvis du velger det. Du holder på en måte igjen toget, hvis du skjønner. Ingen trenger å være hjemmeværende lenger. Skjønner du? Vi har barnehage nå, for alle barn helt fra de er ganske små.»

Det er faktisk mange der ute som er negative til at kvinner velger å være hjemme med barna sine. Kanskje er du en av dem?
Hvem har misforstått da, lurer jeg på.

Vi kan altså velge hva vi vil, men helst ikke å være hjemme sammen med barna våre? Hva har likestilling med den saken å gjøre egentlig, hvis det tar bort det valget?
Er vi ikke like viktige hvis vi velger familien?
Hva har det med kvinnefrigjøring å gjøre hvis det ikke lenger er greit å velge å være hjemme med barna sine? Er ikke det å fjerne et valg? Begrense hva som er greit for en kvinne å velge?

For meg, og mange med meg, er faktisk det å være hjemme med barna, vår største ambisjon. Vi prøver ikke å ødelegge eller holde tilbake toget. Ikke er vi utakknemlige heller. Vi er heller ikke uten ambisjoner eller har svake evner. Vi bare ønsker å være hjemme med barna våre.

Dere som er spesielt opptatt av likestilling og kvinnefrigjøring (og det er også jeg og de aller fleste jeg vet om) men som innerst inne tenker negativt om hjemmeværende kvinner, kan heller tenke:
«Go girl, du velger selv, akkurat som jeg, hva du vil og hva du skal gjøre. Hurra for kvinnefrigjøring og likestilling. Vi er i samme båt! Ikke la noen bestemme over deg hva du kan og ikke kan gjøre. Kjør på! Vi heier på hverandre. Vi velger selv, det er vår rett!»

Ville det ikke være som å gå tilbake i tid å begrense hva som er greit for en kvinne å velge? Og spesielt når det gjelder valget om å være hjemme med sine EGNE barn?
Hva er mer naturlig enn det egentlig?
Selv om man kan si at «hjemmemammaen» er blitt overflødig, at barnehagene har tatt over hennes funksjon, så er det fortsatt mange som faktisk ønsker å ta den «jobben» selv, og vi blir kalt bakstreverske og blir beskylt for å stå i veien for kvinnefrigjøringen.
Det burde være et akseptert valg å være hjemme med barna hvis kvinnefrigjøring og likestilling betyr noe.