Jeg klarte det igjen – helt utrolig!!!

I går hadde jeg på et tidspunkt lyst til å synke ned i bakken.
For å gjøre det kort: Jeg var på sommeravslutning med 1. trinn. Tok feil av tiden og kom en time for sent. Hvilket betydde at min sønn ikke fikk muligheten til å delta på underholdningen som vi alle hadde gledet oss veldig til. 5 av søsknene hans var også med for å se på.
Først skjønte jeg ikke at vi kom for sent engang. Jeg bare stusset litt på at alle hadde kommet i så mye bedre tid enn meg. Og akkurat da jeg tenkte det, gikk det opp for meg at «det skurret jo litt…» Hadde jeg klart å ta feil av tiden? Igjen? Som ved juleavslutningen? Da gutten rakk å hoppe inn i siste verset i den siste sangen? Virkelig?
Jepp, det hadde jeg klart!

Jeg ble så lei meg. Jeg følte meg ikke bare dum, jeg var skikkelig lei meg. Jeg hadde virkelig gledet meg til fremføringen deres og det å få se den fantastiske gutten min synge de sangene han hadde øvd på med klassen sin. Og han hadde gledet seg til å fremføre. Hvordan skulle jeg tilgi meg selv??

Da det var ferdig, gikk vi alle til parkeringsplassen. Mannen kom litt etter oss fordi han hadde vært på jobb i Oslo. Det var ikke plass til oss alle i bilen hjem ettersom vi bare hadde 5-setern der. Jeg ville gå hjem, og det samme gjorde 1. klassigen, Levi på ett år(i vogn) og Lilli på 9.

Først var jeg så deppa, at jeg orket ikke å gå hjem med en gang. Barna lekte på den fantastiske Tufte-parken som er anlagt like ved skolen, mens jeg slappet av på en benk. Da jeg så rett opp på himmelen, var det tett av skyer. Jeg lukket øynene en lang stund. Da jeg åpnet dem igjen, var det blitt en luke med blå himmel. Så poetisk, haha. Det så mørkt ut, men etter en liten stund lysnet det. Kunne det være slik for meg også?

Barna var så engstelige for meg. De er ikke vant til å se at jeg er lei meg, for jeg er ikke det så ofte. Jeg og Lilli pratet om dette. Og vi fant ut at det å være lei seg eller å være sint, er som å slippe en fjert. Det kan være ganske ille med en gang. Men etter en stund så er det ikke så ille lenger.

På scenen i bakgrunnen her holdt han et eksklusivt fantastisk show Jeg var så stolt over ham at jeg nesten sprakk!!

Verdens beste Eskil!

Jeg følte meg litt bedre. Vi gikk til den lokale lille scenen like ved der vi bor. Der det alltid arrangeres 17.mai-tilstelining. Der er det altså en scene. Og der fikk jeg til stor glede få høre fremføringen av alle sangene fra skoleavslutningen. Han kunne alle sangene. Han fikk stående jubel og trampeklapp og masse klem! Jeg var så stolt av ham!

Så begynte det å pøse ned. Vi hadde konkurranse om hvem av oss som ble våtest. Levi fikk også kjenne på regnet, noe han virket til å synes var interessant.

Men, til mitt forsvar, så har jeg nok husket 80% av alle avtaler og møter dette skoleåret, om ikke 90%. Og det er jo ganske bra med tanke på antall barn, er det ikke?