Sist søndag hørte jeg på en 16 år gammel jente som fortalte litt om hva hun hadde erfart da hun skulle skrive en skoleoppgave med argumenter for og imot abort.
Dette er en jente i menigheten vår. Mens hun holdt på med denne oppgaven, kom hun over et skriftsted i bibelen, Salmene 127 : 3, hvor det står «Barn er en gave fra Gud».
Hun ble så rørt da hun snakket om det. Hun sa hun tok dette med i oppgaven sin, men var usikker på hva læreren syntes om det. Men at hun selv følte det var slik det var, at barn virkelig er en gave fra Gud.
Det var flott å høre en 16 år gammel jente sette ord på det hun følte om det.
Jeg deler den samme følelsen og den sammen overbevisningen om at barn er en gave fra Gud. Og det slik jeg ser på alle barna vi har fått. Hver og en av dem er en gave.
Men, det er noen ganger slitsomt med barn. Det kan være veldig slitsomt!
Termindag med nr. 8.
Jeg kan av og til blir veldig frustrert over ansvaret, og overveldet av oppgavene og føle meg nedslått av rot, bråk og alt som hører med det å ha barn.
Men, jeg har merket at når jeg har fokuset på at de er en gave fra Gud, så endrer hele min holdning og innstilling seg, og da klarer jeg og også se alt det andre, alt det store med å ha barn, og med å være sammen med barn. Når jeg holder fokus klarer jeg å se forbi haugen med sko, og kleshauger som hoper seg opp.
En del av det å gå i kirken hver søndag innebærer for meg å bære en av de små ute i gangen fordi de er litt urolige noen ganger. I dag snakket jeg med en annen kvinne i menigheten mens jeg var på gangen. Denne kvinnen har 17 barn. Vi snakket selvsagt om barn. Hun spurte om vi skulle ha flere eller om Levi var den siste. Jeg sa at jeg tror nok han er den siste. Vi snakket litt om ting som er slitsomt med barn, sånt om krangling mellom søsken, få barn til å rydde, ikke få nok søvn og tusen andre ting som man kommer borti som mamma, som er vanskelig og til tider slitsomt.
Hun hadde ett godt råd som hun begynte med selv og som forandret alt for henne. Jeg skal virkelig ta det til meg og gjøre det samme.
Det hun hadde gjort var rett og slett å ta en dag av gangen. Man har så lett for å bekymre seg for lang tid fremover selv om man ikke vet hvordan morgendagen skal bli. Det holder at vi holder ut denne dagen og gjør det beste ut av den.
Dette forandret alt for henne. Så enkelt. Men jeg har trua på det. Ta en dag av gangen. Hvor mange ganger har man ikke hørt det før?
Hvem som helst kan jo bli stressa og motløs hvis man skal ta inn over seg sorger og bekymringer for fremtiden som kanskje en gang ikke kommer?
Nyt dagen i dag og fokuser på den, så tar man heller neste dagen når den kommer.
Når dette kommer fra en mor med 17 barn og hun sier at det hjalp henne, så tror jeg på det altså. Da skal jeg gjøre det også!
Gave nr 7.
Nå har det gått noen dager og jeg har fulgt dette rådet, og jeg må si at jeg hjelper og dette skal jeg fortsette med.
Dette rådet er noe man hører når noen har en veldig vanskelig tid. Men dette rådet trengs jo ikke å bare brukes når det er krise. Man kan bruke det hele tiden, for det er jo ikke sånn at jeg har det så veldig vanskelig og nesten ikke holder ut livet. Men livet med mange barn er intensiv og det er mange inntrykk og opplevelser som skal fordøyes og det er så mye man som mor tenker på ang. barna hele tiden, så man er nesten nødt til å begrense fokuset ved å fokusere på en dag av gangen.
Dette var kjempelurt for min del!
Med dette kan jeg klare enda mer!
Fint!