Jeg skriver dette for å fortelle at det går an å holde ut og bite tenna sammen gjennom kneiker, og håpe på og oppleve at man kan overvinne og overse svakheter.
Småbarnsperioden kan være en kritisk tid.
Ekteskapet er ikke bare en dans på roser hele tiden. Og spesielt ikke når man får barn og blir testet på de vanskeligste tingene igjen og igjen og igjen. Å ha barn er vidunderlig, virkelig! Men, det er ikke bare lett, for det er ikke alltid sånn at de gjør det du ønsker hele tiden. Nei, du verden hvor deilig det hadde vært om de var utstyrt med en knapp man kunne trykke på når de skal sove, når de skal stå opp, gjøre lekser etc. De kan holde deg våken i flere netter. Småbarnsperioden kan være veldig vanskelig og det er mange som går fra hverandre i denne tiden. Man kan bli et monster uten nok søvn, og man får dårlig dømmekraft og tenker ikke helt klart. Man er ikke helt seg selv.
Dette med søvn er bare en av tingene. Det er også hele barneoppdragelsesgreia. Foreldrene er forskjellige. Man har gjerne samme mål, og ønsker at barnet skal bli selvstendig, oppføre seg bra, være flink på skolen og masse annet. Problemet er når foreldrene har ulik framgangsmåte og strategi for å oppnå alt dette. Og dette vet jeg, for jeg har vært gift i 19 år og har 8 barn. Min mann og jeg er enig i barneoppdragelsen. Det vil si, vi er enige i hva vi vil for og med barna, men det er ikke alltid at vi er enige om veien dit. Og når jeg synes han er for streng, og han synes jeg er for slapp eller mild, ja da kan det bli dårlig stemning. Dette kan være kjempevanskelig. Og det enda vi egentlig stort sett også er enige om hvordan å oppdra barna. Grunnen til at det blir så ulikt er nok måten vi selv er på som mennesker. Vi er ulike og tenker ulikt.
Fallgruber i ekteskapet.
Det at man er ulike byr på mange utfordringer. Vi har også svakheter og begrensninger som kan irritere noe voldsomt. Av og til kan vi også gjøre virkelig dumme ting. Vi kan såre den vi er glad i fordi vi har begrensninger og tilbøyeligheter.
Fallgruber i ekteskapet kan være å «glemme» å vise at man er glad i partneren sin. Alle vet at en bil som ikke blir tatt vare på, og ikke blir fylt drivstoff på, ruster og slutter å kjøre. Sånn er det med ekteskapet også. Tar man ikke vare på hverandre og viser kjærlighet hver dag, vil noe begynne å skrante.
Fordeling av oppgaver og ansvar er også en stor fallgrube. Man må dele på både hvem som står opp på lørdagsmorningene og hvem som tar bleieskift og all denslags. Det kan kanskje virke uviktig til å begynne med, men etterhvert når man får flere barn og tiden går, så er det ikke så gøy hvis for mye faller på den ene. Man må samarbeide og hjelpe hverandre.
Tilpasninger tar også tid. To personer med hver sine særheter skal lære seg å leve sammen. Det er en kunst å få det til. Det er ikke alltid bare en dans på roser.
Så hvorfor er vi fortsatt gift?
-Fordi det handler ikke bare om oss, men aller mest om barna. Og barna fortjener at vi gir vårt beste, at vi prøver så hardt vi kan. Barna fortjener å ikke ha det vondt, men å ha det godt.
-Fordi det som er bra er VELDIG bra, og dette kan man velge å gi mye større plass. Man kan velge å la det gode få større plass enn det dumme.
-Fordi vi er to som har et felles, evig mål og som er villig til å forandre oss for oss selv, for ekteskapet og for barna.
-Fordi vi har en stor oppgave med barna som vi har tatt på oss og som Gud har gitt oss og som vi vet vi vil få hjelp til når vi ber om det.
-Fordi vi ikke vet hva som ligger foran oss. Hva om vi ikke hadde holdt ut alt det vanskelige, da hadde vi jo gått glipp av det som er nå, som er så fantastisk, selv om vi ikke visste det da, da ting stormet. Hadde vi gitt opp, hadde vi kastet bort noe virkelig bra.
-Fordi vi hadde bestemt oss. Da vi sa «ja» sa vi at det skal være oss to, vi skal overkomme vanskeligheter, vi skal tilgi hverandre og vi skal omvende oss når vi trenger det, vi skal holde ut sammen og vi skal la kjærligheten ta stor plass og den skal seire. Den SKAL seire.
-Fordi vi er dedikerte. Vi begge to vil dette, og derfor gjør vi begge vår del av ansvaret for å få det til.
Jeg tror at mange som ikke kjenner oss (og kanskje de som kjenner oss) tror at vi har det så bra fordi vi har det så bra. Og det er jo lett å ha det bra når man ikke har noen vanskeligheter. Men da må dere tro om igjen. Vi har hatt vår del av utfordringer, og det tror jeg alle har.
Et godt ekteskap krever beinhard jobbing. Målet er ikke nådd når man gifter seg. Det er da løpet begynner. Og det kan koste blod, svette og tårer. Vel, ikke så mye blod da, men i allefall tårer.
Jeg vet at noen av de jeg kjenner som har blitt skilt, har prøvd alt. Og det er noen ganger at det må gå den veien. For hvis ikke begge to jobber mot det samme målet, så fungerer det dårlig.
Hvis man har brukket beinet, drar man til sykehuset og får det fikset. Hvis man har et skrantete ekteskap, så kan og bør man søke hjelp.
Hvis begge to vil, kan man overvinne det meste. Da må man være ydmyke og villig til å innse sine feil og eventuelt overse partnerens feil og gi hverandre rom til å jobbe med seg selv og omvende seg.
Jeg og min mann er gift i Templet, som er Guds hus her på jorden. Vi tror at det vil vare evig, altså også utover dette livet på jorden.
Jeg tenker at selv om ting kan være vanskelig, så har vi ganske god tid til å «finne ut av ting» med tanke på at vi skal være sammen hele evigheten. Og når man tenker at man skal være sammen så lenge, må man også tenke at man selv må være grei og snill, for ellers vil evigheten kunne se ganske så dyster ut, og hvem vil vel ha det dårlig hele evigheten?
Så, vi har klart det. Jeg ville bare si det, i fall noen der ute sliter (litt) i ekteskapet. Hvem gjør ikke det en eller annen eller flere ganger? Hold ut. Tenk om du må ha det skikkelig dårlig i 10 år, men at de neste 30 årene (eller hele evigheten) vil være så bra som du aldri kunne ha forestilt deg?
Det er selvfølgelig ikke alt som kan eller bør holdes ut, og dette er opp til hver enkelt, jeg snakker bare sånn generelt.
Jeg er veldig glad for å ha en mann som er så ydmyk og familieorientert at han alltid vil samarbeide med meg om det som er best for familien. Han har så mange gode egenskaper og talenter og jeg ville vært en idiot hvis jeg kastet ham på dør. Jeg er nok litt dramaqueen og har mange irriterende greier. Jeg prøver å forbedre meg og være en god kone. Han er tålmodig med meg og han klager aldri på noen ting. Han komplimenterer meg mange ganger daglig og får meg til å le så jeg tisser på meg.
Vi lar det gode veie tyngst og lar det ta mest plass, og med dette kommer vi langt. Vi fortjener det, og barna fortjener det.
