You signed up for this? NOT

En gang vi reiste til Spania, ble vi helt slått av varmen da vi kom ut av flyet. En av de hyggelige flyvertene sa «You signed up for this». Og det var jo sant, vi hadde jo frivillig satt oss på flyet og visste hvor vi skulle, så vi kunne jo ikke bli så veldig overrasket over temperaturen egentlig.
Men, det er sånn at når man har fått barn og gjerne mange barn, da er det liksom ikke lov til å «klage» fordi «You signed up for this», ikke sant? Jeg har i alle fall fått høre det at «ja, men du har jo selv valgt å få mange barn».
En ting er at ordet «mange» i denne sammenhengen like gjerne kunne blitt tatt bort. Det spiller ingen rolle hvor mange barn du har i forbindelse med at vi har «signed up for this».

Det liksom helt innafor og fullstendig lov å klage litt når man har et «normalt» antall barn. Får du flere enn normalt antall barn, ja da kan du vær så god å takke deg selv.

Noen ganger vil jeg bare rømme landet og ligge under en palme!

Tingen er at man vet jo ikke helt hva man gjør når man får barn. Man vet sånn omtrent hva det vil innebære, men du er ikke forberedt og har ikke erfaring før du har erfaring. Man kan få barn med alvorlige sykdommer og diagnoser, du kan oppleve at barnet ditt blir mobbet på det groveste, du kan oppleve overgrep på barna dine, du kan oppleve at narkotika stjeler barnet ditt og andre alvorlige ting. Ting du aldri så komme. Ting du ikke frivillig «Signet up» for.
Det er også andre mindre alvorlige ting som du kanskje heller ikke kunne vite så mye om før du plutselig stod midt i det. Sånne vanlige ting som å ikke få sove, rot og støy og avtaler på rekke og rad og utfordringer på skolen og masse diverse ting som kan være vanskelig og som du ikke helt har funnet ut hvordan du skal håndtere (ennå).

På toppen av det hele har man kanskje en krevende jobb som drar i deg fra alle kanter. Akkurat det har ikke jeg da, men jeg skulle noen ganger ønske at jeg kunne dra på jobb, for da hadde jeg hatt noe annet å tenke på når jeg synes det er litt vel mye her hjemme.

Alle har ulik terskel for når det føles som litt vel mye. Noen orker en, andre to andre 7, andre 16. Av mange ulike grunner.
Jeg tar tilbake retten til å klage. Kan ikke jeg klage så skal ingen få klage, samma hvor mange eller få barn man har! Det spiller ingen rolle.
Jeg for min del kan jo like gjerne tenke at «Du med bare tre barn kan bare ti stille, du har ikke noe å klage på!» Men igjen, det er jo et normalt antall og man kunne jo ikke vite bedre, eller hva? Er det sånn det er? Det er normalt. Tar du frivillig på deg mer enn det som er normalt for et vanlig dødelig menneske, så er du på en måte litt dum. Fortjener ingen sympati.
Jeg skjønner tankegangen, men likevel er det helt teit.
Det blir som å si at «Jaja, du giftet deg ja, du visste vel at det er en viss potensiell sjanse for utroskap? Du kan bare takke deg selv». Den var kanskje litt drøy men.

Eller: «Du ligger her å føder for tredje gang? Du visste om at det gjorde vondt, så ikke syt og klag. You signed up for this».

«I dag er nr 2/3/4/7/13 over alle hauger og han holdt meg våken flere timer i natt, så jeg er stuptrøtt og avlyser alle avtaler».
Ser dere, det spiller ingen rolle hvilken nr. det er, man er like sliten forde. Man må da ha lov til å klage selv om det er nr 13 som var urolig om natten som om det var nr 3.
Ja nå tenker dere sikkert at man visste vel litt hva man gjorde da man fikk nr 13? Må ha hatt en liten anelse liksom? Men det er vel ikke sikkert vel? Selv om du sitter der og har to barn og ett av dem har vært en skrikerunge, så kan jo alle de 12 andre barna til den andre mammaen ha vært rolige barn?
Det skjedde faktisk meg. Jeg fikk sjokk med nr 7 som ikke sovnet slik de andre hadde gjort. Og det blir jo slitsomt noen ganger selv om han er det søteste som rører på seg på denne jord.

Så alle mine mangebarnsmammavenner, bare syt og klag litt når det topper seg. For det gjør det jo for alle innimellom!
Kjør på!

Og vi vet jo at det er så innmari mye mer enn de slitsomme stundene. For ja, det er mange slitsomme stunder, da vi bare vil rømme landet og ligge undre en palme og ikke tenke på annen enn den blå himmelen, men det er så mye mange flere gode stunder og de veier så mye mer!
Men, innimellom så kan man faktisk vise seg som vanlig dødelig og klage litt.

Faktisk så var det en  mamma en gang som var så lettet over at jeg ikke hadde rukket ett eller annet. Det var på en gradering og jeg hadde ikke fått strøket draktene til barna av en eller annen grunn. Hun spurte meg håpefullt «Linda, hender det noen gang at du ikke får gjort noe du skulle ha gjort?» Jeg svarte at «Jepp, i dag f.eks, rakk jeg ikke å stryke draktene til graderingen». Hun lyste opp og ble så glad for at jeg delte mitt uperfekte jeg. «Åååå takk» sa hun.
Så det kan man jo også tenke litt på, at når vi som har mange, (som jeg noen ganger får inntrykk av at andre tror har magiske evner eller noe) klager litt, så føler andre seg kanskje litt bedre? En liten god grunn til å klage litt der altså – få andre til å føle seg bedre 🙂

Vel, da fikk jeg sagt det også. Nå er det bare å brette opp ermene her og sette i gang med oppgavene.