Må bare fortelle om gårsdagens møkkadag

Jeg håper ikke dere tror at jeg alltid er på godt humør og alltid får til alt mulig rart hele tiden. Det gjør jeg nemlig ikke. Derfor vil jeg fortelle om dagen i går, sånn at dere ser at også jeg har kjedelige dager.

Jeg våknet og hadde vondt i hodet og var kjempetrøtt. Fikk barna avgårde på skolen og hadde ikke lyst til å gjøre noe annet enn å være i fred, ikke røre på meg i det hele tatt. Jeg var sur fordi jeg ikke kunne ringe sjefen å si at jeg ikke kom på jobb. Nei, for som hjemmeværende kan du ikke det. Du kan ikke få en fridag. Aldri!
Jeg var så sliten og mismodig og lei av at jeg alltid må gjøre alt mulig rart. Det er så mye som bare jeg kan gjøre, som bare jeg vet hvor er her i huset, ting som bare jeg kan hjelpe til med. Det er så mange som snakker til meg hele tiden, som må ha meg til å løse problemer, ordne opp i drama, eller jeg må bare høre på masse bråk og grining. Jeg må mase på folk om å ordne i huset, rydde rommene og gjøre ansvarsoppgavene sine. Det er så mye som ikke skjer om ikke jeg får det til å skje. Det føles noen ganger som om jeg drar hele dette lasset alene. Så i går flatet jeg ut og ville bare ligge rolig og prosessere alt jeg hadde å tenke på.

I går syntes jeg at hele huset så ut som denne rotekroken. Hvor skulle jeg begynne??

Men, heldigvis er jeg jo ikke alene om å dra dette lasset. Familielasset. Mannen ordnet opp. Han kjørte barn på skolen i to-tre omganger. Jeg satt bare i sofaen å koste med småguttene hele dagen. Han hentet skolebarna og satte de i sving her hjemme. Da lå jeg i senga og snakket med alle de som hele tiden kom inn. Uansett hvor jeg er, er det minst 4 unger der. Mannen hadde kjøpt sjokolade til meg på valentinesdagen også (som var i går). Mannen disket opp med kjempegod middag.

Etter at barna hadde ordnet ting og tang og jeg hadde sluppet å lage mat, ble alt mye bedre. Eldstemann var barnevakt for de to yngste, mens alle vi andre dro på Taekwondotrening. Der tok jeg meg helt ut, fikk noen nye blåmerker og hadde det kult. Han gutten jeg gikk mot (vi var to og to og sparket på mits og puter hele tiden) minnet meg så mye om lille Mika på 4 år. Han var så søt (ja han var ungdom altså, men jeg får morsinnstinkt for de fleste). Jeg tror Mika kommer til å se omtrent sånn ut når han blir stor.

Så altså, jeg hadde en dag uten krefter, med mismodighet og hodepine. Sånn er det noen ganger. Men heldigvis er ikke dette en vedvarende situasjon. Av og til må jeg bare hente meg inn litt og jeg vet at det blir bedre ganske fort. Kreftene mine kommer tilbake og når jeg har fått sortert litt i hodet mitt er ikke huset fullt så rotete likevel, og prosjektene er ikke lenger uoverkommelige, og barna er faktisk ganske så flinke til å hjelpe til likevel.
Jeg har mye å være takknemlig for.

I dag er jeg på plass igjen og håper å få gjort mye husarbeid og også at jeg får malt litt møbler eller mindre ting med Annie Sloan Chalk Paint som jeg ELLLLSKER!!